Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN

Westfaldingi
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Landet i vest og norrøn navigasjon
Den norrøne gjenoppdagelsen av Amerika
Torvald og Thors oppdagelser og vår verdensforståelse
Gokstadbåten «Høg»
Noen gårds- og matrikkelnummer på fullgård, halvgård og ødegårder i Sandar
Gokstadskipet og replikkaen Gaia
Osebergskipet og Saga Oseberg
Klåstadskipet
 
Landet i vest og norrøn navigasjon
Kåre Prytz skriver i boken Vestover før Columbus fra 1990 om landet i Vest og norrøn navigasjon bl.a.:
 
«I minst fem tusen år har folk i Europa ment at det fantes en verdensdel på den andre siden av havet i vest. Men vi vandrer på alt annet enn fast mark når vi prøver å finne forbindelser mellom verdensdelene. Den lærde spanske erkebiskop Isidor, som levde i Sevilla omkring 600 og var ekspert på arabisk historie, forteller at kulturlandene i det indre Middelhav kunne en god del om en verden i vest. Men bildet ble uroet av et påstått rike, Atlantis, som sank i havet ved en jordskjelvkatastrofe.
 
Det er påpekt likheter mellom egyptisk og meksikansk pyramidebyggeteknikk, og mellom mayakulturen og gammel-israelsk kultur. Asiatiske forskere hevder at Mellom-Amerika hadde høyere kulturforbindelser over Beringsstredet på Kristi tid. Men de østasiatiske hestefolkene foretok seg aldri noe uten å ha dyrene sine med, og Amerika var fortsatt uten hester da europeerne kom dit i middelalderen.
 
I Irland sier tradisjonen det var forbindelse med Amerika i det første årtusen e.Kr. Og amerikanske forskere mener å kunne påvise steinhytter, eller en slags steinganger, som stammer fra en førkristen europeisk kultur i New England. Byggeskikken og bygningenes lysåpninger var bestemt av eldgammel soltilbedelse og astronomi i slekt med det merkelige Stonehenge-anlegget i England.
 
Felles for alle de interessante antydningene er at det ikke finnes troverdige «tilbakemeldinger» om reisene dit. Den første vi sikkert vet vendte hjem, etter å ha blitt stormdrevet til Amerika, var den islandske kjøpmannen Bjarne Herjulfsson og hans mannskap i året 986. Dette blir omtalt i Flateyarboken.
 
Bjarne og hans mannskap var ute på sommeren på veg til det nyoppdagede Grønland da de vest av Island fikk uvær med storm fra nord. Middelalderens skip seilte alltid unna vinden i uvær. Historien er full av dramatiske beretninger om slike seilaser. Italieneren Querini skulle høsten 1431 seile fra Kreta til en havn på den franske Atlanterhavskysten og fikk langvarig storm utenfor Gibraltar. Han havarerte i januar i Lofoten. Den nederlandske India-fareren «Akrendam» drev i samme retning i en storm i 1700-årene og ble knust ved Runde på Mørekysten. I 1970 ble et av verdens største funn av gull- og sølvmynter gjort om bord på dette vraket.
 
Bjarne Herjufsson antas å ha brukt et 25–30 meter langt og 7–8 meter bredt handelsskip, med omtrent de samme seilingsegenskapene som vikingeskipene. Under forsøk med kopier av Gokstadskipet har de i lange perioder hatt en gjennomsnittsfart på ca. 7,5 knop ved lensing unna dårlig vær. Bjarnes skip fikk trolig også ekstra fart av Labradorstrømmen og Grønlandsstrømmen, som begge er stabile og sterke. Seilasen varte etter beretningen 10–12 døgn før stormen ga seg. Det gjaldt da fortest mulig å komme seg opp til 60. breddegrad, der Grønlands sørspiss lå. De hadde et meget godt solkompass.
 
For å kunne praktisere en effektiv og sikker breddegradseilas brukte de norrøne sjøfarerne et stykke gjennomsiktig stein, cordieritt. Ved hjelp av denne kunne de fastslå solens stilling i overskyet vær. Metoden beskrives best i Olav Den Helliges saga i flateyarbok: Under et besøk hos bonden Raud i Østerdalen fikk kongen ved festbordet om kvelden høre at bondens sønn Sigurd visste himmellegemenes stilling selv i overskyet vær. Neste dag var det snøtykke, og kong Olav ba nå Sigurd si nøyaktig hvor høyt solen sto på himmelen. Sigurd anga det helt nøyaktig hvor høyt solen sto på himmelen. Sigurd anga det helt bestemt. Kongen tok da solsteinen og holdt den i været, og han så hvorledes det strålte av steinen og at den anga det stedet Sigurd hadde sagt.
 
Metoden ble gjenoppdaget og tatt i bruk av verdens ledende flyselskaper i 1950-årene da de startet ruteflygning over Nordpolen. I tillegg hadde de norrøne sjøfarere antakelig en peileskive som muliggjorde en enkel lengdegradnavigasjon. Helt fram til 1600-årene var det til sjøs vanlig å telle raskt til 60 for å måle korttidsintervaller på 30 sekunder ved fartsberegninger.
 
Fra Bjarnes seilas finner vi i sagaen nærmest en «loggbok» basert på de samme enkle systemer og tabeller som fønikere, arabere og sjøfolk i europeiske land brukte. Det var greske betegnelser også i den norrøne tabellen.
 
Deler av denne navigasjonskunnskapen kan sammen med lokal prøvet og øvet sjømannsskap ha vært kjent i Norden under bronsealderens handelsferder. Den senere tids forskning mener forøvrig at Amerika ble befolket for 50 000 år siden, og en antar at europeiske utvandrere fra solutrékulturen i Frankrike og Spania nådde Amerika fra omtrendt 20 000 til 17 000 f.Kr.
 
Den norrøne gjenoppdagelsen av Amerika
Men la oss ta ennå noen tilbakeblikk på den norrøne gjenoppdagelsen av Amerika. Den tok i sin tid mye av glansen bort fra Grønlands oppdager, Eirik Raude, som til slutt flyktet til Grønland etter en serie mord og konflikter i Norge og på Island.
 
«Eirik Raudes eldste sønn, Grønlands «kronprins» Leiv Eiriksson, dro i året 999 som farens utsending til kong Olav Trygvasson i Nidaros. Underveis fikk han storm, så skipet drev av til Hebridene. Slikt hørte hverdagen til i Atlanterhavet. Samme høsten kom han til kongen i Nidaros. Leiv og hans mannskap lot seg der kristne, og Leiv lovte å prøve å innføre kristendommen på Grønland.»
 
Bjarne Herjulfsson, den første oppdageren av Amerika, dro ved tusenårskiftet til Eirik Jarl som hadde spilt en hovedrolle da Olav Trygvason ble drept i et sjøslag. Bjarne hadde til da levd tilbaketrukket på sin og farens gård i omkring 14 år etter oppdagelsen av Amerika. Han ble like godt mottatt som Leiv var blitt hos den forrige kongen, og gikk også inn i hirden. Men den vinteren han var ved hoffet, måtte han tåle mye erting fordi han ikke hadde undersøkt det nye landet han hadde funnet vest i havet.
 
«Bjarnes reise til hoffet i Nidaros etterlater et inntrykk av rivalisering. Det forsterkes ytterligere av at familien Raude på Brattalid nå bestemte seg for å sikre seg det landet Bjarne hadde funnet. Leiv oppsøkte Bjarne etter at han var kommet hjem, kjøpte skipet hans og hyrte 35 mann til en halvannet år lang reise. Om Bjarne ikke ville «gi bort» sitt land, hadde han ingen mulighet til å sette seg imot dette. Han måtte nå ha nærmet seg 50 år og var etter datidens oppfatning i ferd med å bli en gammel mann.»
 
Da familien Raude senere fikk sin egen saga nedskrevet, ble ikke Bjarne Herjulfssons reise nevnt med et ord.
 
Det viktigste av alt i Amerika var at det fantes ubegrensede mengder med skog. Uten en sikker og jevn tilførsel av tømmer, kunne ikke det grønlandske samfunn eksistere. Men da de dro hjem om våren, ga Leiv likevel landet sørover fra Cape Cod navnet Vinland etter vindruene som vokste der. På gammelnorsk heter både druer og rosiner «vinber», og det er denne betegnelsen sagaene konsekvent bruker.1
 
Torvald og Thors oppdagelser og vår verdensforståelse
Den 30 år gamle Leiv var grønlendingenes «hete navn» etter reisen og oppdagelsen av Vinland, men Leivs yngre bror, Torvald Eiriksson, som dengang må ha vært i midten av 20-årene, la ikke fingrene i mellom når han kommenterte Vinlandsreisen: Leiv og hans 35 mann store mannskap hadde tatt et altfor lite landområde under reisen, sa han. «Oppdagelsesreisen» hadde smuldret bort i druesanking og tømmerhogging.
 
«– Du kan dra til Vinland selv», svarte Leiv. «– Du kan låne mitt skip og de husene jeg bygde der borte. Ta med deg 30 mann, og legg under deg mer land».
 
«Torvald aksepterte tilbudet, og for tredje gang satte det samme skipet kursen til Amerika. Han var den eneste virkelige oppdageren blant vinlandsfarerne – de andre dro på næringsreiser».
 
For lange reiser provianterte grønlendingene først og fremst med tørket kjøtt og fisk, smør og ost, og en surmelktype som tålte lang lagring. Skipet hadde en kokk om bord. De gamle norrøne sjøfartsreglene bestemte at det skulle være en lavættet mann eller slave. Det var tillatt å bruke knyttnevene på ham om han ikke laget god nok mat, men julingen måtte ikke være så hard at han fikk mén av det.
 
Både til sjøs og i landbruket hadde man i norrøn tid firetimers vakter. Det fortsatte de med på skipene etter at kristendommens døgndeling ble fire tretimers dagvakter og fire nattevakter, som omtalt i Markusevangeliet (6,48).
 
Om høsten satte de skipet opp på land for tjærebredning ved Leivs buer – noen tømmerhus på et veldig kontinent. Det var meget viktig her sør. Det fulgte nemlig «boreorm» (toredo worms) nordover med Golfstrømmen. At de fant Leivs buer, forteller hvor fullkommen datidens navigasjonskunst var.
 
Beretningen om Torvalds reise er «den glemte saga» i norrøn oppdagelseshistorie. Historikerne er enige om at Torvalds reise begynte der Leivs reise sluttet.
 
De norrøne sjøfarerne, som tilhører sin tids pionerer i Atlanterhavet, seilte alltid langt ute langs ukjente kyster.  Takket være en dyp eikekjøl var langskipet ypperlig til bidevindseilas. Under Atlanterhavseilasen som Magnus Andersen foretok med «Viking» i 1893, holdt denne langskipkopien i flere dager 5,2–5,7 knops gjennomsnittsfart med sidevinden 6 streker på baugen. (8 streker er tvers.) Det berømte og velbrukte vinlandsskipet stakk nok en del dypere, men behøvde ikke å være noen dårligere seiler for det.
 
Disse Vinlandsfarerne kjente til fastlandet Georgia og Florida. Men det forvirrer at sagaskriverne bruker betegnelsen «øyer» og «land» om hverandre. Alle landene i Amerika lå jo ute i havet etter europeisk oppfatning.
 
Blant iakttakelsene de gjorde var at landet var godt skogkledd. Skogen gikk nesten helt ned til sjøen, og det var hvit sand der. Dette er opplysninger som generelt kan brukes om det meste av Amerikas østkyst. På Bahamaøyene var det furuskog helt ned til sjøen den gangen og er det fortsatt på Andros Island der lumske grunner har holdt kolonistene unna.
 
Men så kommer det mer konkrete iaktakelser. På disse øyene fantes det ikke antydning til noen form for dyreliv. De eneste øyene i den vestlige verden som ikke hadde noe dyreliv, var Bahamaøyene, Antillene og de karibiske øyene.
 
Da Torvald var her hadde menneskene ikke kommet. Bare på en av de vestligste øyene fant de et sted «en kornhjelm av tre». En kornhjelm var et rundt lite tak av tjærebredt skinn, festet til stolper, brukt til å tørke korn og gras under innhøstingen i Skandinavia.
 
Den tredje sommeren gikk Torvald med hele ekspedisjonen østover. De seilte «nordenfor landet», det vil si kysten, forteller sagaen. Ifølge jernalderens kontinentale verdensbilde var han nå ikke langt fra verdens sørligste kyst som skulle være sammenhengende mellom Cap Bojador ved Kanariøyene og den sørlige delen av Florida på 27–28 grader nord – bare avbrutt av en rivende havstrøm ut av verden mellom Kanariøyene og Florida.
 
For å forstå Torvalds reise, må vi se litt på de eldgamle kildene. Den islandske abbeden Niculas på Thverå, som døde i 1159, skrev:
 
«Sønnenfor Grønland ligger Helluland. Dernest er det Markland. Og så er det ikke langt til Vinland det gode, som noen mener henger sammen med Afrika. Og hvis det er så, da må Uthavet (Mare Oceanum) falle inn mellom Vinland og Markland».
 
I jordbeskrivelsen Gripla kalles Markland for «Skrælingeland der de innfødte holder til». Vinland antoks å være et land som går ut fra Afrika mot Vest.
I det latinske Kongespeilet kan vi lese det samme. Og i Historia Norwegiæ fra 1200-tallet står det:
 
«Dette landet (Grønland) ble funnet og bebygd av islendingene og styrket med den katolske tro. Det dannet enden av Europa mot vest. Og landet berører nesten ’De Afrikanske Øyer’ hvor det tilbakeflytende hav strømmer over».
 
Det er her klart at navnet «Africane Insulae» brukes som landets navn i stedet for Vinland, mente Fridtjof Nansen.
 
Den rike europeiske litteratur om det gamle verdensbilde går i korthet ut på at ingen skip måtte våge seg sør for 27–28 grader. Det ville da av strømmen bli trukket ut i Uthavet som omga verden og aldri vende tilbake fra mørket, tåken og de fryktelige malstrømmer.
 
Den kristne grekeren Ptolemaios hadde imøtegått denne tusen år før og gitt en overbevisende beskrivelse av den runde jorda i sitt store verk Almagest. Vi vet ikke om det var kjent av norrøne farmenn. Kristendommen avviste lenge det maritime verdensbilde. Med støtte av den hellige Lactantius ble det kontinentale verdensbilde fremmet av «den kristne Cicero» som en gang for alle hadde slått fast:
 
«Kan noen være så vanvittig å tro at det finnes antipoder som står med føttene mot våre – mennesker som går med bena opp mens hodet henger ned? At det finnes et sted på jorden hvor det er snudd opp ned på tingene: hvor trær vokser nedover, og det regner og snør oppover? Det vrangsyn at jorden er rund, er årsaken til fabelen om antipodene som går med føttene vendt opp. Og slike mennesker går i sin galskap fra den ene villfarelse til stadig nye, og utleder det ene av det andre».
 
På denne seilasen «østover nordenfor kysten» mellom verdensdelene var disse ungdommene de første vi har skriftlige nedtegnelser om som navigerte et skip inn i Bermudatriangelet, det siste hvilested for hundrevis av seilskip som senere ble brutt ned av de store og tunge bølgene på nordøstsiden av øyene. Og de skulle få erfare hva navnet «Seilskipenes grav» kommer av: Foran et nes fikk de styggvær og ble slengt mot en grunne så skipskjølen brakk tvers av.
 
«Kongespeilet» foreskrev at et skip på havseilas måtte bringe med seg følgende: Minst 200 alen vadmel til seilreparasjon. Nåler og tråd, og reip til å sy inn i seilet. Jernnagler til klinking, økser til hogging av skipsplanker, et spesialjern til høvling, bor, og «all annen redskap som hører med til skipsbygging».
 
Det var ikke gjort i en håndvending å bringe skipet opp på land. Det betydelig mindre Gokstadskipet veide mellom 8 og 10 tonn etter at det var utgravd og tørket. Torvalds skip må i hvertfall ha veid 10–12 tonn.
 
Sagaen sier at de tok et langt opphold etter havariet. Provianten skrumpet inn etter som ukene gikk, og her var ikke elver hvor de kunne drive sitt tradisjonelle fiske i munningene. Da de hadde fått ny kjøl på plass, bestemte de seg for å snu. De dro inn til fastlandet igjen.
 
Hele ekspedisjonen var med da Torvald valgte hustomter. Om Torvalds gårdstun i Amerika får vi bare vite at det lå på en skogkledt odde der det var brådypt nok til å gå helt inntil land med skipet. Etter angrep av indianere ble Torvald såret. Han sa da: «Gjør dere ferdige, og far herfra så snart dere kan. Meg skal dere føre til den odden hvor jeg tenkte å bygge heimen min. Kanskje var det en sannhet som kom meg i munnen i dag tidlig om at jeg skulle bli her en stund. Begrav meg der, og sett opp et kors ved hodet og ett ved føttene. Og heretter skal dere kalle stedet ’Korsneset’ ».
 
Her ble så Torvald stedt til hvile.
 
Nesten tusen nye år skulle gå før en westfaldingi – Thor Heyerdahl – gjennom sjøferder viste forskere og en interessert verden at sjøfolk i tidligere tider hadde fartøyer som kunne krysse Atlanterhavet og store deler av Stillehavet.
 
Gokstadbåten «Høg»
På slutten av 800-tallet ble det hauglagt et skip og en mann ved en gård som i dag bærer navnet Gokstad. Utgravningen ble ledet av Nicolay Nicolaysen og fant sted i 1880. Skipet ble delt på midten, og alt løsøre ble siden flyttet til Kristiania der det ble oppbevart ved Oldsakssamlingen ved Universitetet i Oslo. Om lag 30 år senere ble skipet flyttet til det nybygde vikingeskipshuset på Bygdøy. Her ble skipet lappet sammen og rekonstruert. Det var skipsingeniør Fredrik Johannessen som ledet dette arbeidet. To av tre småbåter i graven ble også rekonstruert i perioden fra 1930 til 1945, men om lag halvparten av hver båt består av nye materialer.
 
Da dr.art. Terje Planke, førstekonsevrator Norsk Maritimt Museum, hadde avsluttet doktorgradsavhandlingen om tradisjonell båtbygging på Vestlandet, fikk han mulighet til å bruke tre år på å rekonstruere den tredje av de små Gokstadbåtene. Båtbygger Svein Erik Øya var med i prosjektet om lag et år, både med modellbygging og å bygge båten i full størrelse.
 
Planke tror følgende om grunntrekkene i Høg, og om vikingeskip generelt fra slutten av 800-tallet:
 
 « 1) Det er viktig å kunne seile raskt på rom vind. 2) Det er viktig å kunne ro raskt når det er vindstille. 3) Det er viktig å kunne ro raskt rett mot vinden for å vinne høyde eller for å unnslippe fra en fare. 4) Seilet er relativt nytt innenfor denne kulturen. (Oseberg er det eldste kjente seilskip fra vår kulturkrets, men vi mener at avbildinger av seil peker noe lengre bakover.) 5) Før seilet var det årene som gav fremdriften. 6) For å sikre last og eget mannskap innen en røverøkonomi var det viktig å være mange. Og da er det like greit at mannskapet ror. Det er god trening og vil holde dem aktive og utenfor trøbbel».
 
Rekonstruksjonen «Høg» ble sjøsatt i Sandefjord i 2004. Alternative seiltyper enn norske råseil fra 1800-tallets fiskerbondekultur er utprøvd og har ført til riggen «Låg» til båten «Høg». Seilet ble laget av bunadsklede (ullduk) fra Gudbrandsdalen uldvarefabrikk. Det er sydd fast tolvtottaband i et kryssmønster. Banda er firflettet av ullgarn og fungerer som en firkantet armering av ullduken. Liket i seilet er med en reim fra selhud, slik det står i Gulatingsloven. Seilet er tre ganger bredere enn det er høyt.
 
Men var det slik de seilte på 800-tallet? De kan være på sporet av noe, «men at vi selvsagt også har mye å lære fremdeles i vår omgang med gamle kilder. Derfor er det viktig å seile mye og å teste ut våre hypoteser. For det er først da vi kan bli i stand til å lese de samme gamle kildene på nytt og på nye måter. Så kommer vi kanskje litt lengre i vår forståelse av fortiden », avslutter Planke artikkelen i Utkikken nr. 3/10.
 
Noen gårds- og matrikkelnummer på full-, halv- og ødegårder i Sandar
 
Den første matrikkel fikk vi via jord, dvs. taksert jord.
 
Mangerd er ei grend som utruster en kar for leidangen. Leidangsplikten ble konventert til årlig skatt ca. 1150. I 1274 ble det en omlegging i skattesystemet. Koppskatt går over til jordskatt. Skatten ble lagt på jord og landskylda var takseringsmål.
 
Det har vært drøftet når vi fikk leilendinger i Norge. Ca. år 1200 var systemet fullbyrdet. Leilendingene i Norge var forpaktere, og i den forstand var de norske leilendingene personlig frie. Men i Vestfold var det tendenser til at leilendingene ved siden av godset og hadde arbeidsplikt.
 
Avdøde professor Ottar Rønneset mente at den historiske gården i tid er leilendingsgården i Norge. Når den historiske gården gikk i oppløsning, gikk også leilendingsystemet i oppløsning. Fra 1660 begynner overgangen fra leilending til sjøleier. Staten begynte etter konfiskasjonen av den katolske kirkes eiendommer å selge sin jord.
 
I Norge fikk vi en variant av det føydale agrarsystemet med husmenne på Østlandet fra 1600-tallet. 1)
 
I etterfølgende oppstilling er fullgård, halvgård og ødegård (fjerdedelsgård), samt noen plasser i Sandar, ordnet etter nåværende gårdsnummer med tidligere matrikkelnummer og det eldre gårdsnavn angitt i parentes.
 
048. (56.1.) Gokstad nedre (Nedre Gokstad): Fullgård med blandingsskyld: 2 huder og 15 linspund malt, i verdi til sammen 3½ huder. I handel og vandel regnet de med denne skyld, men futen brukte etter 1680 litt mer: 2 huder og 1 skippund mel, til sammen lik 4 huder.
 
127. (113.) Sørby: Fullgård, hadde på 1400-tallet 5 laupar smør i skyld, på 1600-tallet 5 pund, men fra 1680 6 pund smør, og det sto til 1838.
 
Sandar hadde i alt 82 gårder som var fullgårder og en ¾-dels fullgård.
 
023. (34.) Hørdalen: Halvgård på 2 pund smør.
 
101. (97.) Skogan (Skaagan): Halvgård. Selve Skogan hadde 3 pund smør i skyld, Tallakshavn ½ pund, til sammen 3½ pund.
 
Sandar hadde i alt 33 gårder som var halvgårder.
 
040. (19.) Haukerød: Nordre Haukerød var på 1 pund smør, Søndre Haukerød på ½ pund, plassen Indlaget likeså ½ pund, altså til sammen 2 pund. De tre parter skattet i sammen for ødegård.
 
148. (125.) Bærløkken (Berlykka): Ødegård på ¾ hud, fra 1680 1 hud. Trolig skilt ut fra en eldre gård.
 
Sandar hadde i alt 39 ødegårder.
 
(95.) Støkke (Stykket under Bergan eller Ødebergan i Østerøia): I år 1399 eide Peterskirken i Tunsberg 2 laupar smør i Bergan i Yxnøy. Peterskirken ble nedlagt i middelalderen, og dens gods gikk over til Mariakirken som etter reformasjonen eier en del av Bergan. Parten Støkke er skilt ut og ligger som plass under Søndre From, som også tilhørte Mariakirken. Parten kalles dels Øde-Bergan (har altså stått folketom en tid) men i 1700-årene Stykket. Som underbruk til From, mistet den skylden. Sør for gården ved en bekk var det tidligere en olle med friskt vann. Skipene i seilskutetiden hentet ferskvannsforsyning fra denne ollen i uthavnen Tallakshavn.
Website Builder drives av  Vistaprint