Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN

Veter og varder.

Av Knut Vidar Paulsen
 
De bål som ble tent for å varsle, het på gammelnorsk viti. Vete/viti i betydningen lyssignalisering er knyttet til islandsk, færøysk og norsk språk. I motsetning til varden som ble bygget av stein er veten reist av raier i tre.

Vardemarkeringer av farleder var gjerne i stein eller tre. På høyfjellet brukte man stein. Ved kystledene ble det også benyttet trevirke, i eldre tider trekors som bl.a. markerte innseilingen til Limfjorden i Danmark. Sjømerket Tønsberg tønne var i tre fram til omkring år 1900.















Veten på Vrågåfjell i Rollag i Buskerud er bevart helt siden 1814.





Den historisk kjente bruk av veter og åpen ild på fjelltopper for å varsle eller melde krig og ufred er kjent langt tilbake og over store landområder. Homer nevner allerede slike lyssignaler i Illiaden for 3000 år siden. Lignende signaler kjenner vi fra Japan og Australia til Nord-Amerika, fra Sør-Amerika (Ildlandet) og Afrika til Nord-Norge.

Veten kjennes fra alle kanter av Europa, på engelsk er en vanlig betegnelse ”beacon”, på tysk ”Leuchtfeuer”. Fra våre naboland kjenner vi det danske ”bavn” (baune) og det svenske ”bøte” eller ”vårdkase”.

I Norge knytter historikerne den første bruk av veter til Håkon 1. Adelsteinsfostre eller Håkon den Godes kongsmakt og tidfester dette vetesystemet til ca. 950 e.Kr. Vetene kan i midlertid være eldre - fra eldre bronsealder - da keltiske krigere fra omkring 700 år f.Kt. med hærmakt tok seg fram i deler av Syd-Skandinavia.

Veteplassene er gode utsiktpunktern og en ser fra dem vidt omkring. De eldste bygdeborgene i Skandinavia ble anlagt i bronsealder og disse tilfluktsstedene ligger ofte i tilknytning til vetenes varslingspunkter eller kjeder. De gamle norske lovene gir klare bestemmelser om vetesystemet. Gulatingsloven nevner at hvis vakten sovner og fienden kommer uten at veten blir tent, da er vaktmannen fredløs.
 



Vetestova fra Vetanosi er nå flyttet til de Heiberske Samlinger, Sogn Folkemuseum.


Magnus Lagabøters Landslov fra 1274 er svært detaljert. Det skulle bygges veter på de gamle varslingsstedene. Det skulle også være vakthus med tak og fire dører (dvs. åpning med utsyn i fire retninger). Vetevakten skulle være på plass innen 5 dager etter at budstikken hadde gått. Vaktene skulle gå fra middag til neste middag, og de skulle være frie, innenlandske og vel hærføre (våpenføre) menn, friske på øyne, ører og føtter. Straffene for pliktforsømmelse var bøter til kongen.

Når danske embetsmenn på 1600-tallet oversatte de gammelnorske lovene til dansk ble ordet vitavordre som betyr vetevakt oversatt med vedvarde, altså en varde av trevirke! Dermed forsvant gradvis ordet vete ut av folks ordforråd og ble erstattet av det mindre dekkende ordet varde. Denne ordendringen hadde trolig også en ideologisk funksjon, da vardene viste vei, mens vetene varslet om krig og ufred. Hadde folk tent vetene under dansketiden ville det kunne ført til en folkelig reisning mot lydrikestatusen under Danmark og mot det danske herredømmet.

Vetene var i bruk gjennom hele middelalderen og etter reformasjonen fram til 1814. Militære kilder fra 1700-tallet nevner de forskjellige vetepunktene, og tilstanden blir ofte beskrevet som bedrøvelig med nedråtnede veter og vakthus.

I dag vet vi om ca. 770 vetepunkter i Norge utfra tradisjon og stedsnavn, men bare ca. 20 veter er mer eller mindre bevart. En rekke fjellnavn og åsnavn rundt i landet forteller hvor vetene sto, bl.a. Vettakollen ved Oslo, Varingskollen i Hakadal, Kamfjord-vetan, Vitafjell og Vardås i Sandefjord og Våttåkammen ved Trondheim.

Til Valdres kom varselet om krig og ufred fra vete til vete over Hadeland, Toten og gjennom Land-bygdene. Siste veten i Land var ved gården Struve eller Vedaløysa, 906 mo.h.. Herfra gikk varselet til den sørligste veten i Valdres. Når vetene ble tent, tok det ildvarselet sjunetter å gå fra sør til nord i Norge.

Den 14 august 1999 ble Tusenårsvarden for en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule reist av Nettverk for en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule, nedrustning og konvertering med utvikling og velferd for alle på den 1113 moh. Skreolegerknatten i Valdres over Skreolægeret et av sentrene for norsk motstandskamp under Den annen verdenskrig.

Den kraftige veteilden på Frognerseteren i Oslo ble tent av Hans Majestet Kong Harald den 31. desember 1999 kl. 17.00. Med den gikk en ny løpeild over landet. Fra fjelltopper og nes, åskammer og torg i over 400 norske kommuner ble veteildene tent for fred, åpenhet og samhold ved det nye årtusenets ankomst. Den brant for samling om målene i Kyoto-protokollen og for FNs Tusenårsmål.

250 000 medmennesker var møtt fram for å delta i etterkrigstidens største og landsomfattende fredsmanifestasjoner etter underskriftskampanjen for å traktatfeste Norden som en atomvåpenfri sone på 1980-tallet og frigjøringsfesten i maidagene 1945.

På forhånd hadde 40 000 ildsjeler sentralt og lokalt arbeidet i månedsvis for å forberede og gjennomføre tenningen av de 1500 vetene. De aktive deltakerne i turist-, idretts- og speiderforeninger gjorde sammen med hundrevis av Tusenårskomiteer og kulturlag nyttårsaften 1999 til en nasjonal og internasjonal minneverdig overgang til et nytt årtusen. En natt da  Tusenårsvarden reist for en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule markerte inngangen til Jotunheimen.

 

Website Builder drives av  Vistaprint