Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Veter, bygdeborger og utrustningssystem
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
De bål som ble tent for å varsle, het på gammelnorsk viti.
 
Vardene var markeringspunkter av stein. Gamle vardemarkeringer av farleder kunne være i stein eller tre. På høyfjellet brukte man stein. Ved kystledene langs Leidin ble det også benyttet trevirke, i eldre tider trekors som bl.a. markerte innseilingen til Limfjorden i Danmark.
Sjømerket Tønsberg Tønne var en markering i tre fram til omkring år 1900. 
 
Den historisk kjente bruk av åpen ild på fjelltopper for å varsle eller melde om krig og ufred er kjent langt tilbake i Norden og over store landområder.
 
Homer viser i Illiaden til at slike lyssignaler ble brukt for 3 000 år siden. Lignende signaler kjenner vi fra Japan og Australia til Nord-Amerika, fra Sør-Amerika (Ildlandet) og Afrika til Nord-Norge.
 
Vete/viti i betydningen lyssignalisering er knyttet til islandsk, færøysk og norsk språk. Fra våre naboland kjenner vi det danske «bavn» (baune) og det gammel svenske «bøte», i dag på svensk vardkase. I motsetning til varden er veten reist av raier i tre.
 
Veten kjennes fra alle kanter av Europa, på engelsk er en vanlig betegnelse «beacon», på tysk «Leuchtfeuer».
 
Hallstattkulturen introduserte den moderne krigsvåpen-teknologien til Nord-Europa, da den keltiske ekspansjon med krigsmakt og hester for 2700 når siden, rykket inn i deler av Sør-Skandinavia.
 
Den keltiske krigscenen er her fra Litsleby i Bohuslän og de er skandinavias eldste billedoverleveringer av krigsmotiv.
 
De gir oss hold til å tidfeste kystbefolkningens forsvarshistorie til eldre bronsealder, da de første skritt ble tatt for å organisere vetesystemet langs kysten, den gang folk forpliktet seg til å gå vitavordre (vetevakt) for å trygge hjem og sjølråderett.
 
 
 
 
 
Veteplassene er gode utsiktspunkt og en ser fra dem vidt omkring. Fra Kamfjord-vedtan ser en utover Medfjorden og i syd skimter vi horisonten og Skagerak.
 
I Norge knytter historikere ofte den første bruk av veter til Håkon 1. Adelsteinsfostre eller Håkon den godes kongsmakt og tidfester vetesystemet til ca. 950 e.Kr.
 
De gamle norske lovene gir klare bestemmelser om vetesystemet.
 
Gulatingsloven nevner at hvis vakten sovner og fienden kommer uten at veten blir tent, da er vaktmannen fredløs.
 
Vetestova fra Vetestrondi på Sogn og Fjordane fylkesmuseum.
 
Magnus Lagabøters Landslov fra 1274 er svært detaljert. Det skulle bygges veter på de gamle varslingsstedene. Det skulle også være vakthus med tak og fire dører (dvs. åpning med utsyn i fire retninger). Vetevakten skulle være på plass innen 5 dager etter at budstikken hadde gått. Vaktene skulle gå fra middag til neste middag, og de skulle være frie, innenlandske og vel hærføre (våpenføre) menn, friske på øyne, ører og føtter. Straffene for pliktforsømmelse var bøter til kongen.
 
Når danske embetsmenn på 1600-tallet oversatte de gammelnorske lovene til dansk ble ordet vitavordre som betyr vetevakt oversatt med vedvarde, altså en varde av trevirke! Dermed forsvant gradvis ordet vete ut av folks ordforråd og ble erstattet av det mindre dekkende ordet varde. Denne ordendringen hadde trolig også en ideologisk funksjon, da vardene viste vei, mens vetene varslet om krig og ufred. Hadde folk tent vetene under dansketiden ville det kunne ført til en folkelig reisning mot lydrikestatusen under Danmark og truet det danske herredømmet.
 
Vetene var i bruk gjennom hele middelalderen og etter reformasjonen fram til 1814. Militære kilder fra 1700-tallet nevner de forskjellige vetepunktene, og tilstanden blir ofte beskrevet som bedrøvelig med nedråtnede veter og vakthus.
 
 
 
 
 
 
I dag vet vi om ca. 770 vetepunkter i Norge utfra tradisjon og stedsnavn, men bare ca. 20 veter er mer eller mindre bevart.
 
Veten på Vrågfjell, Rollag i Numedal.
 
 
En rekke fjellnavn og åsnavn rundt i landet forteller hvor vetene sto, bl.a. Vettakollen ved Oslo, Varingskollen i Hakadal, Kamfjord-vetan, Vitafjell og Vardås i Sandefjord og Våttåkammen ved Trondheim.
 
I Vestfold finnes i dag 25 fjell som har vete eller varde knyttet til navnet eller har skriftlig belegg for at de har hatt det.
 
De fleste ligger sør for en øst-vest linje gjennom Tønsberg, og de fleste er kystnære. Antallet kan være flere, da ikke alltid lokal navnetradisjon blir tatt med av kartverket.
 
Ved Kjerringberget i Tjølling bærer Vettadalen ennå vete navnet. Kamfjord-vetan, Hølåsen ved bunnen av Lahellefjorden i Sandefjord nevnes i brev fra slutten av 1300-tallet som Vitafjell.
 
Sundåsen bar tidligere navnet Stokke-vetan og på Nøtterøy siden ligger Vetan.
 
Når vetene ble tent, tok det ildvarselet sju netter å gå fra sør til nord i Norge.
*
De eldste bygdeborgene i Skandinavia ble til under den keltiske ufredstiden på slutten av bronsealderen. Bygdeborgenes tilfluktssteder ligger ofte i tilknytning til vetenes varslingspunkter eller kjeder.
 
De fem bygdeborgene Røveren ved Storelvs utløp i Gogsjø, Klavnesborgen lenger sør, Hjertås, Unnebergåsen og Oksås ved Helgerød skole i Sandefjord er sentrale samligs- og utsiktspunkt for det geografisk omlandet til Skiringssal i Viken.
 
Røvern og Klavnesborgen ligger nord for Raet. De fire andre har utsikt til fjordene og havet i syd med rudsjå til øst, nord og vest.
 
Bildet viser nordøstre forsvarsområde på Hjertås. Avbildet med Thorfinn Karlsen som fant bygdeborgen i 2000.
 
Bygdeborger og vardåser i Sandefjord framgår av kartet.
 
I de nærmeste nabokom-munene finner vi; Kjempås vest for Stivann i Kodal, Urspipa sørvest for Andebu kirke, Tjuvborgåsen sør for Høyjord stavkirke, Borgaren (Børjær`n) på Horntvedt i Skjee og Storås nær Gjennestadvannet i Stokke, samt en ved sørøstenden av Akersvannet.
 
Bygdeborgene var sammen med vetene, båter og skip en del av samfunnets beredsskaps- og forsvarsorganisasjon, den gang budstikka gikk og folk søkte sikkerhet og mønstret til motstand mot fremmede voldsmenn.
 
Bygdeborger i Vestfold
 
Mange av bygdeborgene er fl otte turmål med tørre bergrabber og vid utsikt. Har du vært på noen av dem?
 
SANDE Vesle-Munken, Tovenborg/Tjuvborja, Kjeldås (fjernet etter arkeologisk undersøkelse), på Lærum/Borgen
 
SVELVIK ingen
 
HOF ingen
 
HOLMESTRAND Tjuvberget på Stufsrud, Tjuvberget på Holm/Ende, Børjen/Løvallbørjen
 
RE Høgåsgamla/Tybergkollen, Juliusåsen, Lundskollen, Rånerødkollen, Tjuvberget, Fonshøgås
 
HORTEN Borgåsen, Reir, Skånevetan
 
TØNSBERG Vetan, Signal(ås)en, Storås, Frestiåsen, Børjan, på Aker, Smørberg, Klepperås
 
TJØME Bustangen
 
NØTTERØY Leirfjell, Vardås, Høgås
 
STOKKE Brekk(e)åsen, Frøsås, Storås, Borgaren, Steingardåsen
 
ANDEBU Ulspipa, Tjuvbergåsen, Kjempås
 
LARDAL Tyvenborgåsen, på Berg, Tjubørje, på Gåserud/Nordre Styrvold
 
SANDEFJORD Røvern ved Storelvs utløp i Gogsjø, Klavenesborgen på Klavenes, Hjertåsborgen, Unnebergborgen og Oksåsborgen ved Helgerød Skole.
 
LARVIK Hummerberget, Tinghaugen, Sukkertoppen, Osåsen, Løkås, Korpås, Haugenåsen, Askeliåsen
 
Kursiv angir gårdsnavn. Øvrige er navn på selve terrengformasjonen der borgen ligger.
 
Under Napoleonskrigene og den engelske blokaden i kapertiden forsøkte en engelsk fregatt å kapre en kornlastet brigg  på Kjerringvik havn 7. mai 1808. Ni av bygdens kystvaktmenn forhindret dette, og i løpet av to timer hadde budstikka varslet og mønstret 200 mann fra områdets kystvern. Rodeformann Anders Johnsen Hovland ble Dannebrogsmann etter denne dåd.
 
Da politiet først kom til Utøya den 22 Juli i 2011 for å stoppe massakrene av AUF-ungdommer på sommerleir, ble gjerningsmannen raskt pågrepet. En tredjedel av Norges befolkning bor nær Oslo. Forsvarets spesialstyrke, som ble varslet kl. 18.45, holder til på Rena. Det tok fem timer fra de ble varslet til de meldte seg klare til innsats!
 
Samfunnene i neolittikum og bronsealder langs kysten var avhengig av fiske og fangst. De bygge båter og bygdefellesskap utrustet med tiden skip. 
 
Den stiliserte båten med ni   
bemanningsstreker er fra Maruum ved Sørbybekken i Sandefjord.
 
Mønstring av båter og skip fant trolig sted i bronsealder og de mange båt og skipsristninger langs Leidin forteller om et gammelt utrustningssystem med lokal forankring hugget i berg. Det største skipet på Haugenfeltet i Sandefjord har 45 bemanningsstreker, her sett i perspektiv fra skipets bau.
 
I vikingetid ble leidangen for første gang nevnt i Gulatingslagen under Håkon den godes tid (ca. 950), men dette må være senere enn den lovmessige dateringen av hærordningen for forsvaret av Skiringsal i Viken.
 
Den historisk kjente leidang var landsdekkende og omfattet kystlandet fra nordligst i Hålogaland til utløpet av Gøtaelven og så langt opp i landet som laksen gikk. Den var inndelt i omlag 300 skipreider. Folket i skipreidet pliktet å bygge, bemanne og holde vedlike et langskip med fra 20 til 25 «sesser» - tofter for to roere med hver sin åre. I strid regnet en med minst to mann i tillegg for hver roer, en til å holde skjold over ham og en til å kjempe.
 
Skipreidene stilte skip, mannskap og proviant for et visst tidsrom. Mangerd ― er et uttrykk for en gård eller ei grend som utruster en kar for leidangen. Leidangsplikten ble konvertert til årlig skatt ca. 1150.
 
På Sotetorp i Bohuslen finnes et helleristningsfelt med to båter som har henholdsvis 6 og 18 bemanningsstreker, knyttet til et rutemønster på mer enn 90 ruter.
 
* En tolkning av rutene er; at de avbilder det antall teiger/åkermark, boplasser eller lotter som var nødvendig for å bemanne og ruste ut de to skipene med 24 mann. Legges denne tolkningen til grunn framstår ristningen som et mål for utrustning av skip og mannskap - et bilde av den åkermark/bosetting eller lottsystem som lå til grunn for det forsynings- og utrustningssystem som gjorde neolittikum og bronsealderens handelsferder mulige. Det ene av skipene har to lurblåsere.
 
* En annen tolkning av ristningen på Sotetorp er; to båter som fisker med garn.
 
 
Leidangen var først og fremst
et kystvern, men også i innlandsfylkene var det utskrivningskretser (manngjerd) som hver stilte en mann. Full leidang stillet ca, 14.000 mann.
 
Skaun var en del av Numedal skipreide, som på 1500-tallet gikk over til å hete Brunla len.
 
I høymiddelalderen bar betegnelsene fullbønder og einvirker dette utrustningssystemet, men ved Skattematrikkelen i 1647 innføres betegnelsene fullgård (eller helgård), halvgård og ødegård.
 
 
 
Bronsealderrøysene er et fenomen og et gravminne som ligger langs kysten av landet fra Bohuslen til Nord-Norge, og som vi deler med store områder av Sverige og Finnland.
 
I syd Skandinavia er de fleste bronsealderfunn fra Danmark, Skåne og den sydlige del av Halland. Men dette området skiller seg framfor alt ut på en annen måte, for langs linjen Falkenberg og elven Atran går det en arkeologisk grense knyttet til bronsealderens gravform.
 
Syd for skillelinjen ligger de monumentale jordhaugene, og nordenfor dominerer åsrøysene langs kysten. Røysene tilhører det småkuperte, bergfylte landskapet, som fortsetter gjennom Bohuslän, Østfold og Vestfold, mens bronsealderhaugene tilhører sletteområdene i den flate og skånske topografien.
 
Kystrøysene er anlagt som graver og var et referansepunkt i storfamiliens nærområde. Åsrøysen på Brønnum har et beskjeden i omfang og er i dag overgrodd med lyng.
 
I Vestre Sandar dekker 51 gravrøysene fra bronsealderen betegnelsen åsrøyser. De ligger på det ytre Ra knyttet til den tidligere kystleia. Røysene er lokalisert i følgende fem områder: 
 
* 1 gravrøys ligger på Hasle nedre.
* 20 gravrøyser ligger sørøst før Virikbekken.
* 23 gravrøyser ligger på åsryggene med tilknytning til kulturlandskapet ved Sørbybekken.
* 3 gravrøyser ligger mot Furustadbekken.
* 4 gravrøyser ligger i den vestligste delen av Sandar.
 
I østre Sandar er det 85 gravrøyser. 25 stykker er datert til bronsealderen. 20 av disse gravrøysene er knyttet til betegnelsen åsrøyser, hvor de 10 gravrøysene på Nes østre utgjør den største kystnære konsentrasjon. Andre kystnære gravrøyser finnes på Herre Unneberg, Haraldsrød, Skravestad, Skalleberg Søndre, Skåren, Hønnerød, Haraldsrød og From Søndre.
 
Av de øvrige gravrøysene i østre Sandar er 60 stykker datert til bronsealder-jernalder.
 
Tilsammen er det registrert 73 gravrøysene datert til bronsealdseren i Sandefjord. Av disse er en på Holtan øde ikke gjenfunnet, to er fjernet: en på Virik vestre med nordre og en på Hystad østre og en røys på Himberg er slettet.
 
Fra perioden bronsealder-jernalder er det registrert 8 gravhauger.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Ved Virik skole ligger det en
helle med tredve skålgroper og en skipsristning på et rekonstruert gravmonument.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Ytterligere tre steinblokker
med skålgropsforekomster finnes på Åbol, Hystad og som vist på bildet fra Hotvedt.
 
På to lokaliteter i Sandefjord er det sammenfall mellom funn av bronsegjenstander og gravrøyser. På Nes østre er det funnet: 2 kniver og 2 dobbelt knapper i bronse, og på Hystad to miniatyrsverd i sand som var utkastet fra kammeret i en gravrøys.
 
Gravrøysene, gravhaugene og helleristningene er en forbindelse til de menneskene som tidligere levde ved kysten.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Menneskene den gang var
annerledes, men hadde følelser som oss.
 
Vi er nokså lik dem.
 
Vi gravlegger også våre døde under himmelhvelvet.
 
De la røys eller haug over de døde på åsene langs leia med utsyn mot havet.
 
Kilder:
 
Omtalen av bronsealder røysene og gravhaugene fra bronsealder/jernalder er bygget på Vestfold fylkes fornminneregister over Sandefjord 1995 og sammenstilt med kystlinjen i bronsealder. I Universitetets oldsakssamling, 1996 har i katalogen over de klassiske åsrøysene i Vestfold ført Sandefjord opp med 27 åsrøyser, 2 steinlegninger og 1 steinsetning!
 
 
  • Elisabeth Skjeldsviks artikkel om bygdeborger i bygdeboka Sandar av Vilhelm Møller
  • Arne Gallis «Bygdeborger i Andebu» i Andebu bygdeboks kulturbind
  • Artikler om bygdeborger finnes dessuten i «Vestfold-Minne» bind II, s. 484f. og i samme tidsskrifts årbok 1972.
  • Bjørn Hougen: Østnorske bygdeborger. En hypotese om deres historiske miljø. Årbok for Foreningen til Norske Fortidsminesmerkers Bevaring, 1928, s. 35-48
  • Jens Storm Munch: Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernalder. Bygdeborgene. Universitetets oldsakssamling. Årbok 1962, s. 1962, s. 113-130.
  • Einar Østmo: Fresteåsen og andre bygdeborger i Vestfold. Betraktninger omkring en utgravning og et utbredelseskart. Viking 1977, s. 94-117.
  • I.Gulowsen: De gamle Varder. Hist. Tidsskrift, 4. rekke, 5. bind. Kra 1909.
  • Jacob Sverre Løland: Vitane – vårt norrøne varslingssystem. Ætt og Heim. Rogaland Historie- og Ættesogelag 1968.
  • Nils Vilhelm Søberg: Gotlandska vardkasar. Arkiv 1947.
  • Knut Vidar Paulsen: Veter og Varder, s. 27-29 og Fra helleristninger og runer om krig og sorg til håpet i myten om Ragnarok, s. 29 og 31. Årskriftet Vintersolverv 2008.
  • F. Beutlich: Om «Kysttelegrafen»; Norges Sjøvæbning 1750-1809, kart s. 330.
Website Builder drives av  Vistaprint