Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Motstandsmannen Tormod Nygaard

Tormod Nygaard ble født i Sandar (Sandefjord) som den yngste av tre brødre. Han tok svennebrev som gullsmed i 1923, men det var vanskelige tider og nærmest umulig å få arbeid i gullsmedyrket. I begynnelsen av tredveåra flyttet han til Tønsberg og tok seg jobb på Thv. Marthinsens Sølvvarefabrikk.

Her ble han aktiv i bedriftsklubben og fagforeningen og representerte foreningen bl.a. på landsmøter i Gullsmedarbeiderforbundet. Han ledet en streik på «Sølvvaren» som ble besvart med lock-out. De aller fleste ble tatt inn igjen, men ikke Tormod, som var «svartelistet» og dermed heller ikke fikk arbeid noe annet sted.

Han var aktiv i det lokale kommunistlaget hvor han traff Elna Jensen som han giftet seg med i 1933 og de fikk sønnen Ivar i 1934. Hele tiden var han aktiv i antinazistisk arbeide, han hjalp bl.a. frivillige som ville delta i den spanske borgerkrigen og han støttet de ansatte i arbeidskonflikter, noe som førte til fengselsopphold.

I 1937 reiser den lille familien til Oslo hvor ledelsen hos David Andersen trengte fagfolk, og var villige til å se bort fra svartelistingen. Etter en tid begynner han hos Tostrup hvor han blir til han må gå i dekning fordi  motstandsarbeidet krever all hans tid, og han er sterkt ettersøkt av Gestapo. Ved ankomsten til Oslo i 1937 leide de et rom i Leiv Erikssons gate inntil de flyttet til Hegdehaugsveien 5, men flyttet i 1940 til nr. 21B i samme gate.

Han var en del av kommunistenes motstandsapparat og ble etterhvert meget sentral i dette arbeidet. Han var blant annet engasjert i produksjonen av illegale aviser, flyktningtransporten og oppbyggingen av militære grupper i distriktet.

Det ble tidlig klart at det var for risikabelt å bo hjemme, ikke minst etter at Gestapo kom for å arrestere ham, og han, som ved et under, greide å unnslippe. Han fortsatte sitt arbeide fra flere dekkadresser og etterhvert sammen med Elna som var viktig for ham. Ivar bodde hos sin tante, Lilly og hennes mann i Tønsberg.

For Tormod og Elna ble det en dramatisk tid hvor de levde i konstant frykt for å bli arrestert. De bodde på mange adresser i byen og flere hytter i marka. En gang måtte de flykte med tau fra en leilighet i 5. etasje på Sagene hvor resultatet ble knuste ryggvirvler for Elna og ødelagte hender for Tormod, men etter sykehusopphold fortsatte de sitt farlige arbeid.

10. januar 1943 ble de allikevel innhentet, og i en leilighet på Torshov, hvor hele familien hadde feiret jul, ble Tormod arrestert sammen med sin svigermor og svigerinne. Elna ble sendt til Ullevål sykehus fordi Gestapo trodde hun ikke kunne bevege seg, med hele overkroppen dekket av en stor gips etter flukten noen måneder tidligere. På Ullevål lå allerede Ivar og sammen rømte de til et dekningssted, inntil det ble ordnet med transport til Sverige.

Nazipolitiet var klar over at de hadde fått tak i en sentral person i det illegale apparatet. Han ble torturert på grusomste vis i utallige forhør på Møllergata 19, Viktoria terrasse og Grini.

Etter at han hadde underskrevet forklaring fikk han opphold i leiren på Grini og sogar arbeid i det lille gullsmedverkstedet man hadde der. Han skriver optimistiske brev til Elna og Ivar og er glad for at de har kommet i sikkerhet.

Sent i oktober 1944 blir han uten varsel allikevel hentet, brakt til Viktoria terrasse, tidlig om morgenen 30. oktober, og sammen med 21 andre kjørt i overdekkede lastebiler til Trandumskogen hvor de bakbundet, brutalt blir skutt på kanten av ferdig oppgravde groper. Dette var siste gangen man henrettet noen her – og det var bare seks måneder før krigen var slutt og de fleste kunne slippe jubelen løs.

Den gleden alle følte i mai-dagene da krigen endelig var slutt var for mange blandet med sorg, slik også med vår familie.

Det er en skam at innsatsen til Tormod og andre ikke ble vurdert etter fortjeneste, fordi den kalde krigen også kom til å prege historieskrivingen. Det er flere med adresse i bydel Frogner som har fått atskillig mer heder for innsatsen de gjorde, enn ham og hans medkjempere i den kommunistiske delen av motstandskampen.
 




































Ivar Nygaard holder tale ved snublesteinen for sin far i Hegdehausveien som var familiens bolig fra 1940.





Dette er den første ikke-jødiske snublesteinen som er lagt ned i Norge.

Den kan bli den frørste i en lang rekke av snublesteiner for norske motstandskvinner og menn fra 1940-1945.
Website Builder drives av  Vistaprint