Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Svend Foyn og Nøtterø

Av Johs. Kvaal Grepstad:

Svend Foyn bærer betegnelsen «Tønsbergs største sønn» og med rette. Mindre kjent er det kanskje at Svend Foyn hadde sterk tilknytning også til Nøtterøy. Ja, med en viss rett må han kunne plasseres også blant «Nøtterøys store sønner». Han har da også vunnet en hedersplass i selveste Nøtterøsangen, i verset hvor det heter:

«Langs med dine strender Farmand får og kom; Foyn fra dine grender hyret gutter som vandt for Norge prisen i en vaagsom dyst: Veidet sæl paa isen Hval rundt Finmarks kyst.»

La oss se litt nærmere på de mange forbindelsestråder til Nøtterøy som kan trekkes, når det gjelder denne egenartede mannen og hans livsgjerning. For det første så har Svend Foyn sine slektsrøtter på farssiden fra Nøtterøy. Stamfaren, Mathias Thorsen Føyn, kommer fra bruk nr. 18, Nordre Føyn på Føynland. Han var bonde og skipper, en alminnelig kombinasjon i de dage. Omkring 1720 flyttet han til Tønsberg hvor han, som det står i Nøtterøyboka, «grunnla ættens sosiale anseelse i Tønsberg og omegn». Allerede så tidlig som i 1724 hadde han sin bolig i Nedre Langgt. 26 — i det selv-samme hus hvor Svend Foyn i 1809, altså 85 år senere, ble født.


























Svend Foyn malt av den omstridte Carl Døren-berger (1864-1940), født på Teie som ekte Nøtterøy-gutt.

Teie hovedgård
Svend Foyns far, Laurentius Føyn, var 13 år da faren, Samuel M. Føyn, sammen med den 16 år eldre bror av Laurentius — Mathias S. Føyn — i 1785 kjøpte Teie hovedgård. Selv om faren døde alt året etter, i 1786, må vi anta at Laurentius delvis har hatt sin oppvekst på denne gården, som den gang hørte under Nøtterøy og som var bygdas største gårdsbruk. Ved folketellingen i 1865 hadde gården således 54 kuer og 11 hester og hele 72 personer var knyttet til gården, hvorav 36 på hovedbølet. Svend Føyns kone — Magdalene Margrethe Bull — har også tilknytning til Nøtterøy. Hun ble nemlig født i 1824 på gården Nordre Holmen her på Nøtterøy som den yngste av tre søstre. Hun hadde en yngre bror, Marcus, født i 1826. Magdalene Margrethes far, Henrich Johan Bull, hadde kjøpt Nordre Holmen ved auksjon i 1822 for 1.021 spd. Han satt med gården fra 1822 til sin død i 1826, da familien flyttet til Melsomvik i Stokke. Nordre Holmen ble forøvrig ikke solgt ut av slekten før i 1845.

Magdalene Margrethe Bull giftet seg med Svend Foyn i 1849 — 25 år gammel. Lena — som hun ble kalt — var hele livet gjennom en meget god støtte for Svend Foyn i all hans gjøren og laden. Også Svend Foyns andre ekteskap ble barnløst.

Nøtterøy-kontakt Svend Foyn hadde hele sin oppvekst i Nedre Langgt. 26 i Tønsberg og hadde også som voksen — helt til sitt 66. år — sin bolig i Tønsberg by.

Fra Tønsberg drev han i alle disse årene sin stadig voksende bedrift. Han var, uten tvil, i siste halvdel av 1800-tallet en av byens mest dominerende skikkelser. Vi finner ham således blant initiativtakerne til de fleste kulturelle og økonomiske tiltak, som ble satt i sving i Tønsberg i disse årene. Men gjennom denne sin lange Tønsbergtid var Svend Foyn ikke uten kontakt med Nøtterøy — øya på de andre siden av Kanalen og byfjorden. Det er da rett å gjøre oppmerksom på at nordre del av Nøtterøy — den del som i dag hører inn under Tønsberg by — den gangen tilhørte Nøtterøy kommune. Det var først ved grensereguleringen iflg. lov av 1.5.1876 gjeldende fra 1.1.1877, at dette området ble innlemmet i byen. Dermed ble fra samme tidspunkt også de industribedriftene som var beliggende der — ølbryggeri, reperbane, trankokeri og skipsverft — innlemmet i byen.

Av amtmannens 5-årsberetning for tidsrommet 1866 —1870 ser vi at det da var hele 4 skipsverft i Nøtterøy, alle beliggende på Nøtterøys nordre del.













Ramdal, Revodden og Danholmen med Rambergkollen i bakgrunn - foto fra 1892.

«Haabet»

Alt så tidlig som i 1845 bygget Svend Foyn sammen med bror og svoger på Kaldnes verft briggen «Haabet». «Haabet» var ellers det første spesialbygde og tidsmessige selfangst-fartøyet i Norge. Med denne skuta fikk Svend Foyn i en lang rekke år helt eventyrlige sel-fangster. Etter hvert bygget han seg flere selfangsskuter ved Nøtterøy-verft. Således ble i 1852/53 den kjente «Eliezer», et kryssseilskip, bygget ved verftet på Revodden. Ja, så sent som i 1870/71, da han for lengst var etablert innen hvalfangsten, bygget han sin siste selfangsskute, barken «Morgenen« ved verftet på Teie.
Svend Foyn nyttet seg av Nøtterøyverft også til andre skuter som han bygget. Således ble skonnerten «Freia» bygget ved Revodden i 1851. Den første offisielle beretning hvor vi finner Svend Foyns selfangst omtalt er i amtmannens 5-årsberetning for perioden 1846-1850. I avsnittet om Tønsberg heter det at «en driftig skibsfører, som selv var parteier i sit skib, hadde foretat ekspeditioner til Ishavet på selhundfangst med godt utbytte, og hadde herigjennem faat en ny utførselsartikkel, nemlig tran, hvorav i 1850 utførtes ca. 85.500 potter».

Revodden

Foyn var alene med sin selfangst inntil 1852. Men mulighetene til her å kunne tjene gode penger lokket også andre her fra distriktet til å satse på selfangst. I perioden 1860/64 deltok således hele 18-19 fartøyer fra Tønsberg i selfangst. Av sin slektning Otto Føyn fikk Svend Foyn i 1848 skjøtet over til seg den arvefesterett som Otto Føyn, så tidlig som i 1826, hadde ervervet på Revodden.

På Revodden anla så Svend Foyn trankokeri for å kunne koke ut selspekket til tran. På Revodden var det forøvrig på forhånd både ølbryggeri og skipsverft. Foyn ervervet i 1851 fra Wedel enda et jordstykke på Revodden. Her bygget han et reparasjonsverksted for skutene sine og satte opp en rekke bygninger så som våningshus, båthus, pakkhus, sjøbod, materiellhus, smie og verksted. Revodden ble således et senter for Svend Foyns virksomhet.

Foyn innså tidlig fordelen ved selv å kunne foredle råstoffet —selspekket — til tran. Av den korrespondanse som er bevart i Svend Foyns arkiv på Fylkesmuseet, ser vi at Svend Foyn personlig var sterkt opptatt av og la ned mye energi og arbeid med å finne fram til foredlingsmetoder som kunne gi en tran av bedre kvalitet. Han fulgte med i det som skjedde på dette området både i inn- og utland.

Kjøpmannskjær

I 1880 kom han således i kontakt med en dyktig og initiativrik svensk ingeniør, Johan Alfred Nilson. Denne Nilson hadde i Kristiania bygget opp en teknisk-kjemisk fabrikk for destillasjon av kulltjære og bensin og også et møllebruk. Etter at møllebruket var brent ned, solgte Nilson i 1880 sine fabrikker i Kristiania og kom i kontakt med Svend Foyn. Foyn tok Nilson med opp til Vadsø, hvor han tidligere hadde bygget et trankokeri, for å få hjelp av Nilson til å forbedre fabrikkdriften her oppe. Nilson fikk her ideen med å lage kraftfor av hvalkjøttet. Foyn og Nilson dannet også et aksjeselskap for dette formålet og bygget en fabrikk der i Finnmark, nærmere bestemt i Jarfjord i Sør-Varanger, med Nilson som bestyrer. Men kraftforvirksomheten ble innstilt alt i 1883. Nilson flyttet da til Nøtterøy hvor han året etter, i 1884, bygget et trankokeri i Kjøpmannskjær. I 1864 tok så Svend Foyn opp jakten på hvalen — dette verdens største dyr. Det hadde tidligere vært ansett temmelig umulig å kunne fange finnhvalene. Petter Dass peker i sin
«Nordlands Trompet« fra ca. 1700 på dette forhold der han sier:

«Men aldrig var nordlandske Bonde saa klog
At dig forulemped hans Spyd eller Krog
Han vidste dig aldri at fange.
Hvis ikke du selver paa Stranden opdrev
Og dem til et Rov uformodentlig blev dog det har bedaaret saa mange».

Hvalfangst

Hvalfangsten her fra Vestfold er første gang nevnt i amtmannens 5-årsberetning for perioden 1861-1865. Det dreier seg her om Svend Foyns første forsøk på hvalfangst langs med Finnmarkskysten i 1864 med sin nybygde båt «Spes & Fides» — «Håp og Tro» — denne verdens første spesialbygde, dampdrevne hvalfangstbåt. Med store forventninger dro Foyn i årene som fulgte nordover med denne båten hver vår, men vendte skuffet hjem igjen hver høst. Først i 1868 fikk han sitt gjennombrudd, med fangst på 30 hval. En ny verdifull næringsvei var skapt, en næringsvei som i særlig grad fikk hjemstavn i Tønsberg og omland.



















Modell av verdens første moderne hvalbåt «Spes &Fides» (Håp og tro).

Sevika

Sin faste stasjon for hvalbåtene og transportfartøyene hadde Svend Foyn ute i Sevika i Vrengensundet. Og årsakene til at han valgte Vrengen, var nok faren for å bli innestengt av isen som skapte store problemer for skipsfarten den gangen. Av Svend Foyns dagbok ser vi at han i tida fra 1868 og fram til 1883, d.v.s. i hele 15 år, aldri forlot Vrengen før 12. februar og aldri etter 2. april. Og når han i året 1881 kom så seint av gårde som 2. april, var det nett-opp på grunn av at det året var det så meget is at han ble stengt inne. Det heter i dagboka: «Løverdagen den 2. April afgik med «Spes & Fides» fra Maagerfloen (d.v.s. Mågerø) med liiden Briis af NNO. Godt, klart, koldt Veir efter at Onsdag og Torsdag i forveien have vækket Raak gjennom Isen fra Sevigen. Det er meget stor Is ca 1 a 2 Miil fra Landet til Lyngør. Gud være med os i Jesu Navn. Amen».

Som nevnt var bukta ved Sevika opplagshavn for Svend Foyns sel- og hval-fangstfartøyer. Ved Sjøholt i Sevika hadde han et sjøhus og her leide han også hus ellers. Utrustningen av fangstflåten medførte nødvendigvis stor trafikk mellom Tønsberg og Sevika.

Ved Sjøholt var det da også stallplass for hestene. Vi kan jo uten større fantasi godt for oss de mange hestetransportene fram og tilbake over Nøtterøy både når ut på vinteren utrustningen av skutene og avreise fant sted og når de så ut på sommeren eller høsten kom hjem fra fangst. For ishavsfarerne i Vrengen var ved siden av veien over Nøtterøy fra Stenskanalen til Sevika også veien fra Nøtterøy kirke til Hella viktig.

Ved Hella var det jo offentlig ferjeforbindelse til Skjærsnes i Stokke og vei videre — en forbindelse som ishavsfarerne fra disse trakter benyttet seg meget av. Etter hvert kjøpte Svend Foyn flere mindre jordstykker ved Vrengensundet.

Således kjøpte han i 1881 ved hvalfangstselskapet «Finmarken» en parsell av bruk nr. 3 Tangen ned mot Sevikkilen. Her på Tangenodden bygget Foyn en opphalingsslipp for fangstskutene sine. I 1884 ble «Ropern badeplass» skilt ut fra gården Øvre Sevik og solgt til Svend Foyn for 700.-.

Som navnet «Ropern« indikerer var det fra odden her at man tidligere — inntil 1871 – ropte over til Sundene når man ønsket å bli satt over til Tjøme. Det er nemlig Tjøme som hadde ansvaret for ferjetrafikken. Først i 1871, etter lange diskusjoner mellom Nøtterøy og Tjøme om ansvaret, bygget amtet (fylket) veien videre langs sjøen fram til nytt ferjested syd for Kjøpmannskjær, der hvor sundet er smalest. Ferjestrekningen ble da redusert til under det halve.

I Vrengensundet var det at Svend Foyn uteksperimenterte såvel sine granater som skyteredskaper og skytemetoder. Dikteren Åsmund Olavson Vinje foretok i 1870 en reportasjetur til Vrengen. I det kjente bladet sitt, «Dølen», gir Vinje en levende skildring av denne viktige utprøving av redskap og metoder. I artikkelen som har tittelen «Ishavsfloten laa i Vrengen», heter det: Det er ein merkjeleg flote dette, og den er iaar paa 16 farty. Der laag imillom dei andre i ishavsfloten dei tvo dampskipa hans som han har sine kanoner paa til at skjota ut med harpuner paa kvalen. Der var «lavetter» og spilverk med taugringar og alt som til høyrde. Det var noko vist rørande at sjaa den aldrande mannen, halt af gigt, at bala der i kulden og prøva sine kanoner og harpuner og «spræengsatser» ved at skjota paa ei stor kvalskinke. Han prøvar seg fram og finn ut forbetringar liksom andre militærmakter med sine riflad kanoner og tendnaalsgevær og bomber og granater og kulesprøytor. Men her gjeld det kvalen og ikke folk, og han er derfor ein menneskeleg mann Føyn i all sin øydeleggjande krig, imot slike kultar som f eks. Napoleon og andre kongar. Han er ein konge ellers og denne Føyn. Han er Tunsbergs rikaste mann og ein sjølvstyring, so han aldri kan ganga i samdrotta med andre folk …»


Videre skriver Vinje: Det er glupe karar, desse ishavsfararar. Eg saag der aasyn og uttrykk som skulde vera afmalad, og eg høyrde om skyteprøvor som ikke gav Tordenskjold eit haar etter. Og der var sjømannsrispor so gode at dei gamle vikingar aldre kunde vera betre sjøfolk. Dette er rimelegt. Folkeslaget er likso stort aa godt som daa og sjøen og farene den same». Denne Vinjes reportasje sier oss atskillig om disse ishavsfarerne, men kanskje særlig om Svend Foyn — om mannens stedighet, arbeidskraft og arbeidsmetoder og hans ukuelige vilje. Reportasjen vitner også om dikteren Vinjes gode journalistiske evner — evnen til å iaktta og til å kunne berette.

Vinjes karakteristikk av ishavsfarerne stemmer ellers godt overens med andres iakttakelser. I sitt verk «Beskrivelse over Jarlsberg og Larviks Amt» sier således Amund Helland: «Kystbefolkningen er et haardført og dyktig folkefærd der ikke skyr møie eller farer hvor der er udsikt til vinding».

Nøtterøy-mannskap

Og vi vet at Svend Foyn hentet en stor del av mannskapet til skutene sine fra Nøtterøy, såvel skippere som øvrig mannskap. Og han trengte mange og hardføre menn til sine fangstskuter. Bare hans to dampskip for sel-og hvalfangst hadde således i 1884 en besetning på 108 mann, selv om vi selvsagt ikke kan regne med at alle disse bare var fra Nøtterøy. Av amtmannens 5-årsberetning framgår det at skipsfart gjennom hele Svend Foyns aktive sel- og hvalfangstperiode 1845-1885 var hovednæringsvei i Nøtterøy. Selv om betalingen for det harde og risikofylte arbeidet oppe i Ishavet var større enn for vanlig fagarbeid i land, så hadde likevel Foyn visse vansker med å få mannskap.

I et dagboksnotat fra 7.3. 1876 heter det:

«SSO Briis. Godt Veir kl.5 Morgenen. Afgik fra Sevigen til Vadsø. Fik 2 Mann ombord ved hjælp af Politiet, mens 2 Mann rømte som ikke bleve med. Bør forsøke at give mindre Forskudd og faa Vitnesbyrd i Patenterne«. Og i et brev av 20.3. 1880 fra fru Lena til Svend, heter det: «Hvor slemt at du ikke fik alle Dine Folk og det 5 stykker som ikke meldte frafald. Ja, det er forfærdeligt Smeden var kommet til Sevigen en time efter Dere havde seilet. Kl. 9 havde han gaaet fra Byen om aftenen først og havde vildet seg helt ud til Aaresund, havde han sagt». At alkoholen kunne være medskyldig i slike «umeldte frafald» må vi kunne anta. For i et brev av 20.3. 1886 til Svend Foyn oppe i Mehavn fra hans disponent Johs. Bull, et brev som omhandler «endel udeblivne mannskaper», heter det:
«Angaaende Øludskjænkningen paa Nøtterø Forbruksforening tillader jeg mig forespørre om hvorvidt Du ønsker at jeg skal forfølge sagen, da jeg uden Tvil vil kunne faa Vedkommende tiltalt og straffet« Det må være hevet over tvil at Svend Foyns sel- og hvalfangstvirksomhet gjennom siste halvdel av 1800-tallet har hatt stor betydning for at man på Nøtterøy — ja, i Tønsbergdistriktet som helhet — kom bedre gjennom disse vanskelige årene enn ellers i landet.

Flyttet til Nøtterøy

1877 — 66 år gammel — besluttet Tønsberg-borgeren Svend Foyn seg til å flytte ut fra Tønsberg by og bli nøttlending. Hovedårsaken til denne viktige beslutningen var — som vel kjent — misnøye med byens myndigheter vedrørende skatten. Byene var jo tidligere ute enn landkommunene med den såkalte direkte skatt. Ved å flytte ut av byen ville Foyn bli fritatt for denne skatten. Han planla først å flytte til Teglhagen som den gang hørte inn under Jarlsberg Grevegård, og han hadde også gått i gang med å bygge sitt nye hjem der. Men etter søknad fikk Tønsberg tillatelse til å utvide bygrensen der slik at Foyn trass i sin utflytting forsatt ville komme til å skatte til Tønsberg.




















Nærbilde av Ramdal med Revodden-verftet i forgrunnen fra 1892 — to år før Svend Foyn døde.

Men den gang ei

Ved hjemkomsten fra fangsten i 1877 kjøpte Foyn gården Ramdal på Nøtterøy for kr. 10.000,-. Hit overførte han det bygget som han hadde påbegynt på Teglhagen og fullførte det her, og gården Ramdal ble Svend Foyns hjem og bosted de siste 17 år av hans liv. Ved flyttingen til Ramdal kom Foyn også nærmere sin, skal vi si, hovedarbeidsplass, Revodden. Her hadde han, som tidligere nevnt, anlagt bade et trankokeri og et mekanisk verksted og en rekke bygninger forøvrig. Hans nærmeste naboer ble da A.B.Bull på Fagerheim, Ole Olsen på Kaldnes og Mathias Føyn på Teie – alle sammen tidligere gode kjente — redere og skipsbyggere med sine skipsverft like i nærheten.


Ga til skolehus

Flyttingen til Nøtterøy medførte utvilsomt bedre kontakt med og følelsen av større tilhørighet til bygda. Vi har mange beviser på at Foyn følte seg knyttet til Nøtterøy — at han var interessert i bygdas «gjøren og laden». Ja, alt før ble nøttlending, i 1856, da han altså fortsatt var Tønsbergborger, ga han hele 500 spd. til den store skolehusbygging — oppføring av skolehus for faste skoler på Herstad, Bergan, Torød, Skjerve og Snipetorp — som sogneprest Harbitz tok initiativet til og fikk gjennomført. Som den handlingens mann Svend Foyn var, satte han en betingelse for den storstilte gaven, at skolehusene «til dette Aars Høst være i fuld Stand». Dette beløp kom i tillegg til de mange frivillige bidrag fra Nøtterøy menighet på tilsammen 2.004 spd og 114 skilling.

Foyns store bidrag var uten tvil av betydning for at dette enestående skoletiltaket ble realisert så raskt — et tiltak som med ett slag ga Nøtterøy en skolestandard som i landsmålestokk plasserte kommunen i første rekke.


— og til kirken.

Selv om Svend Foyn nødvendigvis var borte fra Nøtterøy store deler av året, fulgte han likevel godt med i bygdas styre og stell, særlig vedrørende kirkelige saker. Både fra sognepresten og fra fru Lena mottok han jevnlig rapporter. I et brev av 24.4. 1889 skriver således fru Lena:

«Igaar Bededag var nogle af os i Nøttere Kirke hvor en mengde Mennesker var tilstede, og da vi gik ud af Kirke blev det sagt at Presten skulde indvie den nye Kirkegaard. Nesten hele Kirkefolket strømmet da efter Prest og Klokker og vi ogsaa Det er det Stykke ned paa Prestegjordet som man havde bestemt dertil hvilket han ogsaa berørte at det havde været adskillige som helst vilde havt». Til disse utvidelsesarbeider vedrørende kirkgården, som fant sted i årene 1880-1883, var Svend Foyn en stor bidragsyter. Således sendte han fra Vadsø i 1882/83 kr. 4.000,- til — som det heter — «Velvillig ordning og Istandsættelse Af Nøtterø Kirkegaard som gave».

I 1883 ble det satt igang med utvidelse også av kirken her på Nøtterøy. Den ble da forlenget med 20 alen, en utvidelse som bl.a. medførte at kirken fikk ialt 1100 sitteplasser. Til dette arbeidet som kostet kr. 28.000,-bidro Svend Foyn med kr. 5.000,-.
Svend Foyn var ellers landskjent for sine mange og store pengegaver til de forskjellige formål som f.eks. misjonen, avholdsbevegelsen, arbeiderforeninger, forsvarsforeninger, skoler og bedehus. Dessuten er det også mange eksempler på at enkeltpersoner — også her på Nøtterøy — som kom i økonomiske vanskeligheter, ble hjulpet av Foyn.


Fra Revodden til Tenvik

Ved en stor brann den 7.12. 1890 ble Foyns trankokeri på Revodden flammenes bytte. Foyn fikk ikke lov av byens myndigheter, Revodden hørte jo nå under byen, til å bygge opp igjen kokeriet der på Revodden. Ved sitt selskap «A/S Svend Foyns Hvalkompani» kjøpte han derfor tomt ute i Tenvik av en Olaf Hansen. Senere ble det kjøpt til flere parseller. Alt året etter brannen — i 1891 — stod Tenvik Trankokeri ferdig til drift. En ekstra grunn til den raske gjenreising av kokeriet var nok at i vintrene 1890/91 og 1891/92 søkte store mengder «skageraksild» under land på strekningen fra Hvaler til forbi Jomfruland. Med disse sildestimene fulgte også ganske meget finnhval. Det ble derfor i disse to årene drevet hvalfangst i Skagerak. Det fortelles at hver eneste hval som ble brakt inn til Tenvikanlegget for utkoking av hvalspekket, var proppfull av sild. Foruten utkoking av spekket ble det i Tenvik også lagret olje og vasket hvalbarder. Bardene var jo den gangen en eksportartikkel. De ble bl.a. nyttet av tidens kvinnemote til spiler i de såkalte «krinolineskjørt».

Men allerede før Svend Foyn døde i 1894 — forøvrig bare noen måneder før — ble anlegget i Tenvik solgt. Det ble senere overtatt av den tidligere bestyrer av anlegget, Ole Nilsen. Han hadde helt fra 1880 vært i Svend Foyns tjeneste, både som sjømann og skipper.
Svend Foyn døde i sitt hjem på Ramdal den 29.11.1894. I de to siste år av sitt liv hadde han hatt et par lettere slagtilfeller, og det var også et slikt anfall som endte hans liv. Svend Foyns siste ferd gikk fra gården Ramdal til kirken i Tønsberg, vår nåværende domkirke, hvor den høytidelige bisettelse fant sted. Sin siste hvile-• plass fikk pioneren, oppfinneren, donatoren og næringslivskjempen Svend Foyn på Tønsberg kirkegård.


Kilder:

Nøtterø. En Bygdebok. v/Lorens Berg
Nøtterøy — Gårds og Slektshistorie. v/Sigurd H. Unneberg
Nøtterøy 1800-årene. v/Helge Paulsen
Jarlsberg og Larvik Amt, 1814-1914. v/A. Th. Kiær
Jarlsberg og Larvik Amt. v/Amund Helland
Svend Foyns arkiv på Fylkesmuseet.


Website Builder drives av  Vistaprint