Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN

Sven Engebret Hougen (1888 – 1971) hadde et klart syn for den nære historie og fant lett fram til de skriftlige kilder han hadde bruk for.
 
Det var ved selvsyn og vandring i skog og mark at han fant fram til en egen uakademisk granskning. Han så historien og samferdeselslinjene i sin logiske sammenheng, og han gir oss et møte med menneskerer – tankene føres tilbake til førhistroriske forhold.
 
Sven Engebret Hougen var mer enn amatør ( ) – han var forsker og historiker i ordets rette forstand. Han hadde et stort kunnskapsfelt og var rik på ideer, og han hadde fantasi og den riktige kombinasjonsevne til å leve seg inn i fortiden og til å levendegjøre det stoffet han  arbeidet med.
 
Han store ønske var at hans arbeide måtte komme til trykk – til debatt! 
 
Vi vet at skolebestyrer Knut Hougen skrev Sandefjords Historie. Sønnen Haakon var lektor i Larvik med historiske interesser. Bjørn Hougen ble professor i arkeologi og bestyrer av Universitetets Oldsakssamling. Sven Engebret fikk ingeniørutdannelse.
 
Under siste krig fikk Sven Engebret et ufrivillig opphold i Canada. Der han hadde god til å tenke over alle de uløste historiske spørsmål som fantasien skapte. Og her la han planer for videre arbeide.
 
Vel hjemme i 1945 var han i gang med sine markvandringer, men nå gikk han alene i skog og utmark og kløv til toppen av vardåsene. Han ble etter hvert klar over at vardåsene her hadde en bestemt mening og var et system i en vakttjeneste.
 
På sykkel fartet han vidt omkring. Han gikk de gamle ferdselsveiene, rideveiene og gangstiene. Han tok for seg gård og grenser og ble godt kjent i det gamle Sandeherred. Ikke bare det, men Tjodalyng og kongsgravene i Borre har stor plass i hans tankebaner. Og hele tiden hadde han Freberg og Geirstad i sentrum.
 
Som hjelpemiddel hadde han Sagaene. Landskapslovene, Biskop Eysteins Jordebok, Jens Nilssøns Visitasbok, Middelalderbrevene, matriklene og gamle kartverkene, samt andre kilder.
 
Hougens studier omfattet mer enn lokalhistorie.
 
Han satte opp manuskripter med disse emnene:
 
  1. De gamle rideveiene.
  2. Vardåsene.
  3. Kong Øysteinn og Skiringssal.
  4. Geirstad og Olav Geirstadalv.
  5. Værvik.
  6. Istre.
  7. Kirken på Freberg.
 
Arbeidet tok 20 år.
 
Som nevnt hadde Hougen hele tiden ønske om at dette manuskriptet kom på trykk – slik at stoffet ble tilgjengelig for debatt og saklig vurdering.
 
Som nabo og den som sto Hougen nær i denne tiden, vil jeg si at han gjorde et grundig arbeide. Dette kan gi interesserte et godt grunnlag for videre forskning omkring disse emnene.
 
Kari Hougen har renskrevet sin fars manus uten å forandre hans stil.
 
Gokstad, november 1983
 
Leif Hunskaar
 

Når www.leidin.info formidler VARDÅSENE  følger vi opp Leif Hunskaar og Kari Hougen og Sandar Historielag publikasjon i Historielagets Kulturminneserie.

Utgravningene på Heimdal i 2012 og 2013 har igjen aktualisert hvor Geirstadhøvdingens gård og Skiringssal lå.
 
Søren Anton Sørensens bok fra år 1900 «Skiringsal i Viken», Sven Engebret Hougens studier over vardåsene eller mer presis veteåsene, samt artikkeler om Stiflasund og emner i boka: Når Ra stig av hav og berg opnar seg, er i denne sammenheng sentrale referanser. 

Foredragene på Stiflasundsymposiet 14. september 2013 satte også kaupangen og Skiringssal inn i en bredere lokal, regional, europeisk, russisk, sentralasiatisk og nord-amerikansk kontekst.
 
Stiftelsen Natur og Kultur
Website Builder drives av  Vistaprint