Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
 
Hans Georg Hauberg Paulsen
― en krigsdeltaker og krigsfange
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Den 9. april 1940, samme dag som tyskerne angrep Norge var min onkel hvalfanger Hans Georg Hauberg Paulsen kommet tilbake til basen i Cape Town. Båten han seilte på ble tatt av den sydafrikanske marinen og bygget om til minesveiper. Broren Kolbjørn som emigrerte til Sør-Afrika i 1920-årene bodde da i Durban. Onkel Hans vervet seg til den britiske marinen, og ble satt direkte om bord i en ubåtjager som underoffiser i maskinen. Han tjenestegjorde senere på en ombygget hvalbåt «Femmer’n» som gikk direkte opp østkysten av Afrika, gjennom Suezkanalen og til aktiv tjeneste i Middelhavet. Ubåtjageren ble stasjonert på Kreta.
 
Tyskerne hadde fortsatt herredømme i luften og det var ikke en dag de ikke hadde fly etter seg. I maskin fylte store kjeler fulle av kokhet damp det meste av plassen. «― Men man lærte seg til å leve med redselen», sa Hans i et intervju i ukebladet Allers. «Femmer’n» ble engang etter at et tysk tomotors Messerschmidtfly fikk inn en treffer ― en granat som eksploderte nede i maskinrommet, der den rev over eksosledningen til dynamoen og ellers herjet stygt ― nesten blitt skutt i senk. «Femmer’n» var redusert til et flytende vrak. Døde og sårede lå over hele skuta. Hans forsøkte å hjelpe der det var mulig, da han etter hvert ble klar over at han var den eneste om bord som var sluppet fra angrepet uten en skramme.
 
På land ventet ambulanse, og «selv om båten så ut som et lass ved, var det ikke snakk om å ta den ut av tjeneste. Hans var den eneste av det forrige mannskapet som var i stand til å følge «Femmer’n» ut på nye prøvelser. Han og det øvrige mannskapet satt ringside da den britiske slagkrysseren «Ajax» ble angrepet av 30―40 stupbombere som kom i bølger. Da tyskerne fikk inn en bombe i ammunisjonsrommet løftet liksom krysseren seg sakte opp i lufta før den oppløste seg og sank direkte. 16 mann ble reddet av en besetning på 1 800.
 
Etter hvert falt flere og flere av de allierte basene i Middelhavet. «― En morgen vi signaliserte inn til land, var det intet svar å få», sa Hans. En engelsk soldat på brygga fortalte dem at marinebasen var evakuert dagen før. Uten mat om bord og tørre bunkerstanker, var løsningen å senke skuta. I det Hans skulle åpne bunnventilen kastet en Stuka seg over båten, og en bombe slo hull i akterskipet og «Femmer’n» begynte å synke med en gang. Bak Hans begynte det å brenne i noen parafinfat, og på andre siden av rommet lå dypvannsbombene, så det var lite annet å gjøre enn å komme seg opp snarest mulig og for mannskapet å svømme til land.
 
Engelske soldater tok imot dem på brygga, og mannskapet ble fort og greit innrullert i hæren. De fikk rifle, bajonett, håndgranater og ammunisjon så mye de greide å bære. De var ikke kommet langt før det ble åpnet ild mot dem, men de greide å skyte seg igjennom gang på gang og fortsette marsjen langs den lille stripen av land som de allierte fortsatt holdt. Mange ble liggende igjen etter angrepene. Under ilden fra granatkastere eksploderte en granat like ved Hans. En diger kjøttbit var borte fra Låret, og i foten var det et dypt sår.
 
Hans viste at skulle han gjøre seg noe håp om å overleve, måtte han få bandasjert sårene og stoppe blodet som strømmet ut av det ødelagte beinet. Han rev opp både skjorten og buksen til bandasjer og av en livbøyestropp, laget han en amatørmessig torniquet; en stram forbinding for å stoppe blødningene. Han rullet seg i skjul under en steinblokk, og så hvordan kameratene enda en gang greide å skyte seg gjennom og komme seg videre.
 
Hans ble liggende en stund under steinen og undret seg over at han hadde såpass lite smerter. Han begynte å føle seg bedre og med en kraftanstrengelse kom han seg opp og med riflen som støtte og kun iført en etter hvert både skitten og forrevet underbukse kom han seg møysommelig videre på vei mot den andre kysten.
 
Hva Hans led på den turen kan neppe noen forestille seg, men han greide ikke bare å slite seg fram de mange milene til den andre kysten, han greide også å unngå å bli sett av de tyske patruljene som streifet omkring over alt. Etter flere døgn og like før han var fremme, traff han en gruppe engelske soldater som var på samme vei som han og sammen nådde de målet.
 
« ― Da viste det seg at evakureringen var avblåst», sa Hans. « ― Tapene var etter hvert blitt så store at britene trakk seg ut med ordre om å overgi seg til dem som måtte bli igjen. Og vi var om lag 7000 mann som kastet fra oss våpen og ventet på at elendigheten endelig skulle ta slutt».
 
Hans var den eneste som var blitt tilbake på Kreta av mannskapet fra «Femmer’n». De andre var kommet tidsnok og ble fraktet til videre tjeneste fra basen Alexandria i Egypt. Der ble Hans rapportert falt av kamerater som hadde sett at han ble truffet av granatsplintene. Hjem til foreldrene på Sørby i Sandefjord kom den triste beskjed at sønnen var død i utlandet.
 
Etter overgivelsen måtte de gå tilbake til den andre siden av øya og stuet sammen som sild i tønne ble de derfra fraktet over til Saloniki i Hellas i gamle italienske kullprammer. Hans ble derfra sendt videre til fangeleir i Tyskland.
 
Samme høst ble han kommandert til tvangsarbeid i Tsjekkoslovakia. Han forsøkte å rømme med noen kammerater. De gjemte seg i en jernbanevogn og skulle hoppe av i Jugoslavia for å slutte seg til Titos partisaner i fjellene. Imidlertid beregnet de avstanden feil, kjørte for langt og ble tatt og sendt tilbake. Fra 1942 viste familien på Sørby at han satt i tysk fangenskap.
 
Etter et besøk av Genèvekonvensjonens medlemmer klaget Hans på at han med offisers grad var blitt satt til tvangsarbeid. Etter konvensjonens regler er det ikke tillatt. Hans fikk medhold, og tilbrakte resten av krigen i flere såkalte Stallag-leire. Den siste tiden før Tysklands fall tilbrakte han på marsj foran fronten og nordover.
 
En liten pike
Den lange kolonnen med krigsfanger gikk, halvt sjanglet nordover langs støvete tyske landeveier. Et tusentall menn fra en rekke forskjellige land, voktet av pur unge og svært gamle menn i det tredje rikets forhatte uniformer. I flere dager hadde de marsjert mot nord etter at de måtte rømme fangeleiren. Bak dem skjøv de allierte stadig fronten lenger nordover.
 
Fangene var fillete og skitne. De var utslitte og sultne. Under marsjen var de blitt angrepet av engelske fly som hadde tatt dem for tyske soldater på tilbaketrekning. Maskinkanonen sprutet kuler og granater over de ubeskyttede mennene. Mange ble drept og enda flere såret før flyene forsto at de hadde rettet våpen mot sine egne.
 
Det ble ropt holdt og hvil fra vaktene og fangene kastet seg overende i veikanten. Litt for seg selv satt en fange som så om mulig enda verre ut enn resten av gruppen. Klærne hang i laser, det magre ansiktet var grimet av skitt og svette. Jakken og buksen var oversmørt av blod en hilsen fra det siste flyangrepet, da flere av hans beste kamerater falt omkring ham. Han var norsk og het Hans Georg Hauberg Paulsen.
 
Utslitt og nedtrykt satt onkel Hans med hodet i hendene og så ned på de fillete skoene sine.
 
« ― Det føltes som om jeg ikke ville greie å gå et skritt lenger. Jeg orket ikke engang å legge meg ned fordi jeg tvilte på at jeg hadde krefter til å reise meg igjen. Jeg var på det ytterste i livet, og beredt på å møte døden. Mens jeg satt slik, fikk jeg høre en underlig klaprende lyd. Klappklapp, klappklapp, sa det. Lyden kom stadig nærmere og stoppet til slutt foran meg».
 
Han så opp og rett inn i ansiktet til en småpike som sto og stirret alvorlig på ham.
 
« ― Hun kunne være i fem-seksårs alderen og selv om klærne hennes både var slitte og lappete, så virket hun ren og velstelt. På føttene hadde hun et par hjemmelagde trebunner, det var lyden av dem jeg hadde hørt».
 
« ― Har du sjokolade?» spurte piken.
 
Hans måtte svare at han ikke hadde sett den slags på evigheter, men om han hadde hatt, så skulle hun ha fått.
 
Piken ble stående og se på Hans i taushet, så begynte hun å spørre. Hvem han var? Hvor han kom fra? Og Hans fortalte om Norge og seg selv. Piken satte seg ved siden av ham og lyttet alvorlig.
 
« ― Men hva med deg?» ville Hans vite.
 
« ― Du må fortelle litt om deg selv også».
 
Og piken fortalte at mamma arbeidet lange dager på en fabrikk og at de to søstrene hennes gikk på skole. Selv pleide hun å vandre omkring i nabolaget til de andre kom hjem. Hans forsto at det var smått med alt så nær som fattigdom i hjemmet til piken, men at moren hennes gjorde sitt ytterste for barna.
 
« ― Men faren din», spurte Hans forsiktig.
 
« ― Eller har du ingen far?»
 
Da skjedde det noe som Hans aldri har glemt. Et stort og fint øyeblikk midt i en brennende, sinnssyk verden. Den lille piken kastet seg i fangets hans, hun slo armene rundt den grimete halsens hans og trykket et mykt barnekinn mot stive skjeggstubber, veistøv, svette og blod.
 
« ― Er ist gefallen, (han er falt), visket hun knapt hørbart».
 
Like etter ble fangene kalt opp til videre marsj og Hans måtte ta farvell med sin lille venninne.
 
« ― Jeg hørte lyden av trebunnene hennes ved siden av oss, mens vi fortsatt marsjen», sa han.
 
« ― Og det var først da jeg for fullt ble klar over hvor vanvittig og grusom enhver krig er».
 
Ettervirkninger
Etter befrielsen fra tysk fangenskap ble Hans sammen med 28 fanger fløyet til England i et Lancaster bombefly. På en marinebase fikk han ny uniform. Han var jo fortsatt i tjeneste. Deretter ble det to og en halv måneds permisjon i London. Han ville hjem så fort som mulig, men først i januar 1946 ble Hans dimittert og kunne reise hjem.
 
Hjemme opplevde han å kunne lese så vel sin egen dødsannonse og nekrologen over seg selv som sto i Sandefjordsblad i 1941.
 
Han forsøkte seg som sjømann, men greide ikke å finne seg til rette i sitt gamle arbeid. Angsten fra krigstiden kom igjen når han gikk ned i maskinen.
 
Etter hvert som årene gikk begynte imidlertid nærvene å plage han.
 
« ― I de første årene merket jeg ingenting, og jeg skammer meg over at jeg den gsang lo av diskusjonen omkring krigsinvalidenes problemer. Jeg mente de var selvopptatte og bløtaktige. Etter hvert har jeg sluttet å le, for minner og drømmer kommer stadig mer levende tilbake og jeg vet nå at få kan oppleve det en soldat opplevde under krigen uten å få varig mèn av det».
 
Hans Georg Hauberg Paulsen er født 9. september 1912 og døde 11. desember 1982, 70 år gammel. Han giftet seg aldri, men var svært glad i barn. Sørby var under hans tid en åpen og etter datidens forhold veldrevet gård, men kuer, griser, høner og katter. Mor sa alltid at «Hans var et fint menneske». Av ungene i nabolaget på Krokemoa ble han kalt «Onkel Hans». En avdeling i Krokemoa barnehage bærer i dag hans navn.
 
En journalist spurte engang Onkel Hans om hvordan det var å lese sin egen nekrolog. Han svarte lakonisk: « ― Jeg håper ikke å få oppleve det en gang til, fordi de skrøt så fælt».
 
Hans Georg Hauberg Paulsen er stedt til hvile på Sandar kirkegård. I våpenhuset i Sandar kirke står de to tavler med navnene på de som ble drept i Den annen verdenskrig. De øvrige i byen står i Sandefjord kirke. Sandefjord er den kommunen i landet med flest falne under krigen.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tavlen med navn over drepte i annen verdenskrig fra Sandar på sørveggen i våpenhuset i Sandar kirke.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tavlen med navn over drepte i annen verdenskrig fra Sandar på nordveggen i våpenhuset i Sandar kirke.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gravstedet til bestefar Hans Georg Paulsen og bestemor Klara Marie Paulsen på Sandar kirkegård.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gravstedet til morfar, småbruker og hvalfanger Marinius Olsen og mormor Agnes Helene Olsen på Orelund gravfelt i Sandefjord.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gravstedet til onkel Hans; gårdbruker Hans Georg Hauberg Paulsen på Sandar kirkegård. 
 
 
 
 
 
 
 
Gravstedet til mor og far, hvalfangeren, kokken og skipsbygningsarbeideren Knut Paulsen og frisør og frokostdame Anne Margareth Paulsen på Orelund gravfelt i Sandefjord.
Website Builder drives av  Vistaprint