Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Slaget på Re
 
ÅR 1163
Den sentrale skikkelsen i motstanden i 1163 var Sigurd Håvardsson fra Røyr på Hedemark. Tidligere hadde han ledet opprør mot lendmennene under den svake Inge Krokrygg. Han hadde samlet en flokk rundt kongsemnet Håkon Herdebrei (halvbror til kong Sverre) og fått ham kåret til konge på Øyratinget i Nidaros i 1161. Samtidig var Sigurd gjort til jarl. Håkons kongstid ble imidlertid kort.Sommeren 1162 jagde Erling Jarl med følge ham fra Tønsberg og nordover langs kysten til Sekken i Romsdal. Der ble Håkon drept.

Men Sigurd gav seg ikke. Han fikk mobilisert et nytt kongsemne. Sigurd Markusfostre skulle være en av Sigurd Munns mange illegitime sønner. Det nye kongsemne skulle dermed være halvbror både til den senere kong Sverre og den uheldige Høkon Herdebrei. Opprøret til de to Sigurd’er kulminerte fasten 1163 med det første slaget på Re. Dette slaget og slaget i 1177 har mange fellestrekk. Erling Jarl og hans menn lå i Tønsberg. De hadde mistanke om at Sigurd Jarl og opprørerne befant seg et eller annet sted i Tønsbergs nære omland. Men Sigurd var lur og holdt sin hær i bevegelse hele tiden.
Gjennom speidere fikk Erling endelig klar beskjed om at opprørerne hadde slått seg ned på gården Ramnes på Re. Erling fikk mobilisert bymennene, og sammen med jarlens egne folk utgjorde dette en betydelig styrke. Hester hadde de også til rådighet.
Om natten nådde man frem til Re. Av sagaene får men vanligvis ikke inntrykk av at Erling var særlig edelmodig. Her viste han imidlertid at han hadde en viss krigerære: han nektet å angripe sovende folk om natten.
Den påfølgende morgen gikk det som det måtte gå. Erling utnyttet terrenget til sin fordel (liksom Magnus senere gjorde) og vant en overlegen seier. Sigurd Jarl falt.

ÅR 1177
I Snorre Sturlassons Heimskringla står det:
“Kong Magnus reiste øst til Viken om høsten med en del av hæren, og Orm Kongsbror var med ham. Erling Jarl ble igjen i Bergen og hadde mye folk der og skulle møte birkebeinerne, om de fòr sjøveien. Kong Magnus og Orm slo seg ned i Tønsberg; kongen gav gjestebud der i julen. Kong Magnus fikk vite at birkebeinerne var oppe på Re. Da tok kongen og Orm fra byen med hæren og kom til Re. Det var høy sne og fælt kaldt. Da de kom til gården (Ramnes), gikk de ut av tunet til veien, og utenfor ved gjerdet stilte de opp fylking og tråkket sneen hard. De hadde ikke fullt 15 hundre (1800) mann. Birkebeinerne var på en annen gård, men noen av dem var her og der omkring i husene. Da de ble var kong Magnus’s hær, samlet de seg og stilte opp en fylking. Da de fikk se hæren til kong Magnus, syntes de, som sant var, at deres hær var størst, og de gikk straks til kamp. Da de trengte fram på veien, kunne bare få komme fram på èn gang, men de som sprang fra veien, kom ut i så dyp sne at de neppe kunne komme seg fram; da gikk fylkingen deres i stykker, og de falt som først gikk fremover veien. Så ble merket hugd ned, og de som sto nærmest, drog seg tilbake, og noen tok til å flykte. Kong Magnus’s menn fulgte etter dem og drepte den ene etter den andre som de fikk tak i . Birkebeinerne kunne ikke få fylkingen i orden igjen, og kom da til å stå udekket for våpnene, mange falt og mange flyktet. Da gikk det som det ofte kan hende, om mennene er aldri så modige og våpendjerve, at når de får sterk påkjenning og kommer på flukt, er det vanskelig for de fleste å vende om. Da tok hovedstyrken av birkebeinerne til å flykte, men en mengde falt, for kong Magnus’s menn drepte alle dem de kunne, og ga ingen mann de fikk tak i, grid. De flyktet, spredde seg til alle kanter”.
Denne kampen fant sted for over 800 år siden. De som sloss, var på den ene siden Magnus Erlingsson med sin forsterkede lendmannshær og på den andre siden Øystein Øysteinsson Møyla med sin birkebeinerhær. For kong Magnus var seieren en stor personlig triumf. Han var en meget ung mann, nærmest for en gutt å regne. Faren hans var den dominerende og mektige lederen for de verdslige stormenn, Erling Jarl med tilnavnet Skakke. Magnus hadde frem til vinteren 1177 utrettet lite på egen hånd. Nå viste han med ett at han var en betydelig hærfører og verdig kongetittel.
 
Publisert av Torill T. Vasveen. Sist endret 14.09.2009
Website Builder drives av  Vistaprint