Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Sjøfolket
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Helleristninger av båter og skip
Med mast, stag og seil
Atlanterhavsfart i bronsealderen
Sjøfolket, føderasjonen og Egypt
 
Helleristninger av båter og skip
I skipsrisningene finner vi klare forskjeller i form på skrog og stavn og i deres utbredelse i Skandinavia og i i kystsamfunn på kontinenter. Studier av stavnen for styrebordet akter og kjøl - de horisontale og vertikale deler av skroget, dessuten ornamentering og rigg i motivene.
 
De sistnevnte detaljene vil i denne sammenheng ikke bli nærmere berørt. Risningene gir ofte ikke entydige eller endelige svar, og emnet er ikke ferdig diskutert.
 
De fleste skandinaviske farkoster er avbildet uten å gjengi båtens framdriftsmåte. De fleste av skipene er gjengitt med bemanningsstreker uten padleårer, årer, mast, stag og seil. Noen få farkostristninger er gjengitt med padleårer og mast, stag og seil.
 
 
Ved utgravingen i begynnelsen av 1950-årene av stokkebrua ved Båtsmyr, Ragnhildbru i Sandefjord i et førhistorisk sund ikke langt fra Gokstadhaugen ble det funnet en padleåre fra slutten av yngre bronsealder.
 
Den er ikke ulik de padleårene som er avbildet på helleristninger i Vitlycke, Rogstad, Kasen-Lövåsen i Bohuslän, Brandskog i Uppland, Kalnes (Sarpsborg) i Østfold og Tufte/Bergheim, Gjerpen (Skien) i Telemark, som vist på tegningen.
 
Ut fra graveringer på barberkniver i bronse, datert til bronsealder, er det laget et idéogram eller en helleristningsskipskronologi for bronsealder. Idéogrammer gir imidlertid ikke svar på utviklingslinjene for kystsamfunnenes forskjellige bruksbåter og skip eller viten knyttet til lokale eller regionale håndverkstradisjoner. Å lage et idéogram og et kosmologisk bronsealderunivers krever typologisk oversikt, kreativitet og ressurser. Men et skipsregister eller utviklingskronologi for bronsealderens skip i Skandinavia, etablert på basis av graveringer på danske barberkniver i bronse og deres C14-dateringerer, vil aldri bli noe mer enn det det er – et idéogram.
 
Båtens utvikling fra paleolittikum til vikingtid er funnet sted på bakgrunn av overlevert erfaringskompetanse fra mange kilder. Farkostene, båtene og skipenes utviklingshistorie og vår maritime historie er ikke lineær. Danske idéogrammer og forskningspolitiske rammebetingelser har hatt stor innflytelse i skandinavisk helleristningsforskning. De danske fruktbarhetskultiske tradisjonene fra siste halvdel av 1800-tallet utgjør ikke lenger skroget eller bunnplanken for nordisk helleristningsforskning, men er fortsatt en resonansbunn.
 
Med mast, stag og seil
I kystsamfunnene er menneskenes ferdsel på sjøen knyttet til fisk og sjøpattedyrs leveområder, sesongmessige vandringer eller handel. Bruksbåten var en nødvendig forutsetning for å høste av havet og drive byttehandel. Dette var, er og forblir en del av livsbetingelsene for menneskene ved kysten.
 
Nordsjølandet var ikke et fjernt ferdselsmål fra steinalderboplassene på Rødbøl og Pauler i Vestfold. En nærhet vi tar med oss når vi søker å bedømme avstandforståelsen til menneskene i forhistorien.
 
Det var ikke bare om sommeren det var dagligdags å ferdes på sjøen.
 
Kystbefolkningen utnyttet havstrømmene og tidevannet også til andre tider. I Østersjøen spilte det mindre rolle, men så var det solgangsbrisen. Ved nordsjøfart og langs norskekysten har tidevannsstrømmene hatt stor betydning. Ingen som har tilhold langs kysten, kan unngå å legge merke til tidevannet og solgangsbrisen. Naturfenomenet eksisterte i paleolittikum, meseolittikum, neolittikum, bronsealder og virker den dag i dag selv om leia nå har andre sund, er bedre merket og vi bruker andre båttyper og har moderne navigasjonsutstyr.
 
På noen skandinaviske helleristninger ser vi skip med stag, mast og seil. Det finnes likheter mellom skandinaviske båter med skip fra Rødehavet og middelhavsfartøyer som har ført råseil. På skandinaviske ristninger er ikke doble styrebord på hver side av akterstavnen avbildet, slik det framgår av kunsthistoriske bilder fra Middelhavet. 
 
Førerne av de eldste bruksbåtene erfarte at båtskroget fanget vind, men hvor langt tilbake seilet har vært brukt for å gi båten framdrift i Skandinavia, vet vi ikke. Eldre farkoster med mast og seil var trolig bruksbåter til lengre sjøreiser. Om innovative brukere av før-norrøne farkoster fanget vindens kraft og energien ga båten framdrift. Men de foreldede oppfatningene om at seil først kom i bruk i Mellom-Europa tidligst for om lag 2000 år siden og i Nord-Europa først noen århundrer seinere, er i dag et tilbakelagt stadium.
 
Helleristningsforskeren Siegfried Stölting skriver:
«Den nøyaktige observasjon av de anslagsvis 20–30 helleristningene påført seil eller master, viser da også at det ofte dreier seg om en falsk måte å tolke bildene på. Det vil si at overlagring eller naboskap mellom fremstillingene blir trukket sammen på en feil måte. Dette fenomenet er også kjent som den mest vanlige formen for feiltolkning også ut i fra den kjente Rorschach-testmetoden (en metode utviklet av Hermann Rorschach i 1921 under påvirkning av Sigmund Freunds psykoanalyse, blant annet bygd på testing av folks tolkning av bilder.) Etter min oppfatning gir derfor de helleristningene som tolkes å ha seil med i motivet, etter nøye overprøving, ikke noen bekreftelse på det. (Nämforsen i norrköpingsområdet).
 
Et eksempel på dette er helleristningen fra Himmelstalund, der det over det øvre s hit skipet står et praktfullt råseil, risset inn i brede furer og med tynne linjer. Men det er riktignok hugget i store flater og viser ingen direkte forbindelse til båten: God nok grunn til at det gir assosiasjoner til et innhold».
 
I Sør-Skandinavia (Bohuslän, Skåne og Blekinge) er skip utstyrt med seilingsanordninger eller de er antydet på Kyrkestigen, Lösen, Hästhallen og Järrestad. Ved sammenligning ser man at det dreier seg om forskjellige typer skrog og forskjellige byggemåter. Forskjellene er regionale og kan være knyttet til tidsfasen.
 
En mast står oppreist i skipet som en påle. Å forklare fremstillingen på en annen måte kan lett føre til spekulasjoner. Disse «pålene» har i alle tilfeller tilnærmet midtstilling og former med angivelse av forskjellig «avstaging». Järrestadbildene er tolket til at man hadde tatt i bruk seilbærere eller toppmastbom. Dette er kjent fra seinere nordiske rigging av et skip. Fig. 21)
 
Replikaen av vikingskipene fra Gokstad (Gaia) har en mastehøyde som i dag er påvirket av nordlandsbåten, mens vikingeskipet fra Oseberg (Åsa) er noe annerledes rigget. Vikingskipfunnene gir ikke svar i alle forhold knyttet til byggemåten.
 
Bergkunstens skip med mast, stag eller seil representerer imidlertid ikke et definitivt farvel med ideen om at førerne av hudspente skrog ikke anvendte tekniske hjelpemidler til å fange vind.
 
 
Menneskene i magdalenkulturen
(19 000–12 000 år siden) er, så langt forskningen har påvist, de første som konstruerte trebåter bygd av plank. Kanskje krysset disse båtene Atlanterhavet under siste istid.
 
 
 
 
 
 
 
 
Europas eldste stammebåt er
14C-datert til å være 8500 år gammel og er fra Pesse i Nederland.
 
 
De 7000 år gamle harpiksbitene fra utgravningen i Huseby klev på Orust i Bohuslän med avtrykk av langsgående trefiber og snøre, kan være rester av tetningsmassen av kvae som er brukt til å tette de sydde hullene i båtplanken på en uthult trestamme eller båt. Under utgravningen ble det funnet flintøkser, skraper for bearbeiding av skinn og borr som kan gjøre hull i tre. Tygd kvae med avtrykk av snøre var tetningsmiddel ved sammensying av to eller flere trestykker i en båt. Om ikke innovative før-norrøne båtbyggere utviklet metoden selv, kan tetningsmetoden med harpiksbitene være et spor etter magdalenkulturens innflytelse.
 
Replikaen av verdens eldste registrerte skipsvrak er fra Ulu Burun i Egerhavet (Fig. 24) og 14C-datert til 1325 f.Kr. Skandinavias eldste registrerte plankbygde båt og Norges eldste båt er fra Høgvik på Sør-Helgeland, datert til 800–400 f.Kr.
 
Arkeologiske orienterte miljøer tar utgangspunkt i lokal kontekst som er avledet av den dokumentasjon helleristningsforskerne observerer i avbildet ikonografi og ut fra deres personlige erfarings- eller opplevelsesbakgrunn.
 
Vi vet i dag at moderne seilbrett opereres og styres uten mast ved at brettføreren fanger vinden i en duk ikke ulik den basehopperne bruker. Brettføreren styrer brettet ved hjelp av rep knyttet til duken. Denne form for seilføring er ikke dokumentert eller omtalt i tidligere tider. Forklaringen kan ligge i at fortidens materialer ikke var så lett og sterkt som duken til dagens brettseilere. På helleristningssymbolet for Alta Museum er det imidlertid gjengitt en person med to vifte eller truge lignende gjenstander. Fig. 25) Vifter kan fange vind og gi en farkost framdrif.
 
Når det gjelder avbilding av mast, er det snakk om en angivelse eller en presisering i et bilde. Slike «forbedringer» er ikke ukjente i det praktiske sjømannskap. En mer systematisk undersøkelse av bergkunsten kan avdekke flere praktiske løsninger knyttet til farkostenes framdrift. Fra Lösen, Fig. 26), har den nedre skrogparallelle svakere rissete linjen med spiralen eller malstrømmen og strekene som forbindes til båten. Farkoster har opp gjennom historien inngått i assosiative forestillinger.
 
Siegfried Stölting mener forklaringsmuligheten for helleristningene på Kyrkestigen, Lösen, Hästhallen og Järrestad ligger i retting av bildenes datering. Tidsangivelsen angir at de yngste bildene er 2500 år gamle. I noen fremstillinger dukker det opp gjenstander, ikke minst former for skip, som gjør at noen forskere antar at bildene skriver seg fra de første århundrene av vår tidsregning. Men forklaringen kan være en annen. Ristningene kan angi skip fra vår eldste maritime historie da farkoster fra andre nordlige eller mer sørlige breddegrader besøkte våre kyster på leting etter metall eller for å samle folk til handel på egnede geografiske steder langs Leidin.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Doggerland og Nordsjøen var
betydelig mindre etter at den Baltiske issjøen var nedsmeltet, da Ancilyshavet eksisterte for 9000 år siden.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Båt fra Middelhavet med doble
styrebord på hver side av akterstavnen på et kunsthistorisk bilde.
 
Skip med råseil fra Himmelstalund i Sverige.
 
Skip utstyrt med mast: Kyrkestigen i Sverige.
 
Skip utstyrt med mast: Hästhallen i Sverige.
 
Helleristningskipet fra Järrestad med seilbærer eller toppmastbom.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Riggingen av replikaen av
vikingskipet fra Gokstad.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Replikaen Ulu Burun.
 
 
Atlanterhavsfart i bronsealderen
 
Sjøfolket
Symboler i berg og skipsristninger forteller sammen med oldsaksfunn om spredning av kulturgjenstander over store avstander. Et informasjonstilfang som ligger til grunn for fortellingen om invasjonen av Sjøfolket i Egypt, og som antyder de eldste ferdselsveiene mellom Norden, Levanten og Orienten.
Invasjonen av Sjøfolket er en av de best dokumenterte gjengivelser i egyptisk kunsthistorie av en militær styrke inn i Egypt.
 
Invasjonen fant sted i to hovedbølger over en femtiårsperiode som begynte ved slutten av det tolvte århundre f.Kr. under styret til faraoen Merneptah (1224–1210 f.Kr.) og nådde høydepunktet under styret til Ramses III (1194–1163 f.Kr.) ned mot midten av det ellevte århundre f.Kr. Oppdagelsen og eksponeringen av Rameses III er dokumentert på veggene til Mernepath Habu. Invasjonen fant sted under styret til Mernepath og er registrert i Merneptah-tablået. Disse invasjonene er noen av de best registrerte i egyptisk historie, og begge er litterært nedskrevet i stein. Registreringene er bevart og fortsatt i relativ god stand.
 
Det er viktig å være klar over at de historiske kildene som gjenga invasjonene var skrevet av egyptere. De var omtrent samtidig med den historiske perioden til den jødiske utvandring (Exodus, 2. Mosebok) og de greske hendelsene i den Trojanske krig. Alle tre beretningene gjør greie for både gresk og hebraisk historie. Denne historiske perioden er gjenfortalt en del senere i deres kulturers historie da den muntlige historie til den greske og hebreeriske kultur endelig ble nedtegnet som inskripsjoner på tavler. De egyptiske nedtegnelsene ble gjort samtidig med de gjengitte hendelsene.
Det finnes lister med navn som viser til forskjellige grupper av sjøfolk i de egyptiske kildene. Skipene i den sammensatte farmannsflåten, eller maritime føderasjon, må ha vært forskjellige. Den visuelle dokumentasjon av Sjøfolkets framferd og våpenutrustning gir oss mulighet til identifisering, og på grunnlag av avbildningenes registrert utstyr er det mulig å søke etter oldsakers utbredelse. Stedfestede oldsaksfunn anskueliggjør størrelsen på de geografiske rekrutteringsområdene til farmennene. Men dokumentasjonen er også relatert til navnene i de registrerte fortegnelsene.
 
Den presentasjon som legges fram her er ikke statisk og vil bli komplimentert ved nye oldsaksfunn eller inkluderingen av nyoppdagede kilder. Presentasjonen er imidlertid så langt et kvalitativt bidrag til diskusjonen om det materielle grunnlaget for utbredelsen av sjøfarten i den gamle verden og de geografiske steder som samsvarer med de registrerte navnene i den egyptiske listen.
 
I de egyptiske registreringene er Sjøfolket beskrevet som en løs føderasjon av sjøfarende folk og navngitt etter deres geografiske opprinnelse i den fascinerende listen etter faraoene. Dette avtalte maritime samkvemet kan ha omfattet fangstbønder som i perioder av livet var farmenn og deltok i handelsekspedisjoner fra den norske del av Leidin. Sjøfolkets militære organisasjon er trolig en førhistorisk forløper til de senere kystdekkende, mobile, fleksible og militære styrker som organisasjonen Leidangen mobiliserte gjennom kombinasjonen handel og forsvar eller marine og hær.
De nedskrevne registreringene fra Ramses III vektla at Sjøfolket kom fra de fjerneste strøk i Egypts kjente verden. Beskrivelsen og listen med navn uten tillegg med kryssreferanser til hjelp for å knekke den eksakte koden, har ført til mye spekulasjon om de eksakte geografiske hjemstavnene til de forskjellige gruppene av farmenn.
 
Farmennene sendte politiske sendemenn til Egypt under styret til Ankenaten. Denne høviske framferd kan forklares ut i fra gaveøkonomien som er noe langt mer enn en taktisk manøver eller varebytte. Kulturformen er et uttrykk for en vennlig, inkluderende politisk og dannet diplomatisk handling bygd på vennskap forankret i handelens interesser. Sjøfolket er blitt belemret med et rykte knyttet til ødeleggende militære invasjoner og erobringer rettet mot Egypts dynastiske og makthierarkiske system. Egypterne fargela sin framstilling den gang for å vinne hegemoni i den siviliserte verden slik enkelte stormakter fortsatt gjør for å fremme sine interesser. Oldtidens Egypt under Sjøfolkets invasjon var en verden der menneskene var en del av statshierarkiet fra slave og opp til farao.
 
Mange sjøfolks sjøreiser endte nok i slaveri under skiftende dynastier om farmenn kunne bli stemplet som inntrengere. Egypt er kjent for sin rikdom, pyramidene, hieroglyfene og skatter av sølv og gull. I den dynastiske perioden brakte representanter for Sjøfolket metallene sjøveien til Egypt til gaveutveksling som et uttrykk for vennskap eller til ordinært varebytte og gjensidig fordelaktig handel. Maktbasene var forskjellige, og det egyptiske maktsenteret kan ha forårsaket misnøye ved å regulere verdiene på handelsvarene. Det kan være bakgrunn for at farmennenes skip i perioder ble omdannet til invasjonsstyrker. Skip var den gang et effektivt element i en militær strategi. Det er fra egyptisk side antydet at invasjonene uttrykker Sjøfolkets framferd og funksjon i Middelhavet og i Svartehavet.
 
Demonstrasjonen av Sjøfolkets forente makt og anslagene fra farmennenes militære styrke var nok snarere et uttrykk for et forsvar av verdier knyttet til handelens avtalesystem. At representanter for den siviliserte verden kom til å betrakte dem som en føderasjon av handelssoldater, hvis grunnleggende forbindelse og ferdighet var deres evne til maritim navigasjon på havet i Middelhavet, var nok snarere et uttrykk for Egypts brudd på farmennenes ordholdne handelssystem basert på muntlige avtaler. Farmennene brukte en mobil sjøfarende militær styrke til militær avskrekking eller invasjon og ble for denne opptreden i Egypt gitt den ideologiske betegnelsen Sjøfolket. Enkelte går ikke av veien for å omtale Sjøfolket som pirater.
 
Egyptisk kunsthistorie og nedtegnelser viser at farmennene var en maktfaktor som hadde stor mobilitet. Sjøfolket er framstilt som om de var motivert til å plyndre hvor som helst de hadde mulighet til det. Vikingene i det tiende århundre e.Kr. mønstret også mannskap og brukte makt ved overraskende angrep med skip. Disse hendelsene er framstilt som et uttrykk for deres mål i denne historiske epoke.
 
Sjøfolkets invasjoner fant sted i to hovedbølger over en femtiårsperiode som begynte ved slutten av det tolvte århundre f.Kr. under dynastiene til faraoen Merneptah (1224–1210 f.Kr.) og nådde høydepunktet under styret til Rameses III (1194–1163 f.Kr.) ned mot midten av det ellevte århundre f.Kr.
 
Detalj på veggene til Mernepath Habu under av Rameses III.
 
Den historiske framstillingen av Sjøfolket fra egyptiske kunstgjenstander og overbrakt til vår tid er mer enn navn på en liste. Det er førstehånds eksempler på kunsthistorie frambrakt under de ovennevnte egyptiske dynastiers periode, og som reflekterte oppfatningene i samtiden den gang.
 
 
 Illustrasjonene i Medinet Habu viser fram mange detaljer som gjør det mulig å identifisere individuelle forskjeller og særegenheter blant farmennene. Forskjellene i klær og våpenutstyr er fullt ut illustrert på veggene i Medinet Habu. Ved videre analyser av våpen som ligner og klesdrakter i en omfattende oldsaksgjennomgang som omfatter Middelhavet, Svartehavet, Nord-Atlanteren, Nordsjøen og Østersjøen, vil en mer detaljert få identifisert hjemstedet til de forskjellige deltakerne i farmennenes allianse. Det er ved å identifisere likheten mellom oldsaksfunn fra et stort geografisk område med de egyptiske kunstgjenstander at vi synliggjør oldtidens forbindelser. Dermed kan vi legge grunnlaget for rekonstruksjonen av fredelige handelsforbindelser og søke å rekonstruere den verdimessige bakgrunnen for farmennenenes handelskriger eller invasjoner under deler av den dynastiske perioden. Oldsaker og flere av helleristningene på berghellene i Skandinavia forteller ytterligere om forbindelsene mellom folkene i Skandinavia, rundt Nordsjøen og Østersjøen, med spor til de egyptiske kilder der vi omtales som en del av Sjøfolket.
 
Det mest spennende med den egyptiske kunsten i Medinet Habus veggpanel er at illustrasjonene og omstendighetene i de forskjellige delene av farmennenes forbund er gjenkjennelig med hensyn til klær og våpen. Det gjør det mulig å rekonstruere det geografiske området Sjøfolket kom fra ved å føye de identifiserte oldsakene til de tydelige originale utgavene som er avbildet i Medinet Habu. De innslagene som er mest framtredende er Sherdon og Pelesets. Under følger en mer rikholdig nednotert liste fra egypternes 12. århundre f.Kr.
 
Labu, Sherden, Pelesets, Lukka, Wheshesh, Teresh, Danua, Karsisha, Shardana, Sikulu, Shekelesh, Ekwesh.
 
De fleste av disse navnene er gjengitt i egyptiske geografiske nedtegnelser og framstillinger i andre dokumenter som har gjort det mulig vitenskapelig å identifisere de geografiske regionene og bestemme hvor handelskrigerne kom fra i ettertid:
 
Labu, Libanesere
Pelesets, Palestinere
Teresh, Mykene
Shardan, Sardinia
 
Enkelte av de mer vanskelige innslag å identifisere blant farmennene synes å være Karshiska, Danuna og Weshesh. Kartet over er en illustrasjon av de kjente rutene brukt i det tolvte århundres sjøferder og handel med forslag til den geografiske fastsettelsen og opprinnelsen til Wheshesh, Karshika, Shekelsesk og Danua.
 
Det bekreftes i de historiske nedtegnelser at Pelets, Tjarkkar og Ekwesh alle har historiske røtter i den mesopotamiske kulturen, men at deres midlertidige base for operasjoner gjennom det tolvte århundre f.Kr. var kysten av Lavanten.
 
Dette er ikke skrevet som en avsluttende analyse. Føderasjonen av Sjøfolket er knyttet til Egyptisk historie.
 
Atlanterhavet var krysset mange tusen år før sjøfart og handel satte sitt preg på forbindelsene mellom folkene i Middelhavet, Svartehavet, Østersjøen og Nordsjøen. Sjøfolkets angrep på Egypt i det tolvte århundre f.Kr. skjedde i sluttfasen av bronsealderen. En tid da sjøfarten utviklet seg.
 
Men sjøfart er eldre. Den eksisterte i neolittikum, og båten som farkost er spredd rundt Arktis i mesolittikum.
 
Bildetekst;
 
 
 
Kart over områder med gull-,
sølv-, bronse- og tinnforekomster. Mulige handelsveier og immigrasjonsruter til Sjøfolket.
 
 Illustrasjon på veggpanel i Medinet Habu.
Detaljer fra veggpaneler i Medinet Habu fra tolvhundretallet f.Kr. viser lange stikksverdene – jf. sverdet fra Virik i Sandefjord og korte sverd (dolker) fra mykenerne i antikken – som har likhet med bronsesverd fra Rogaland og Sande i Vestfold. På hver side er det illustrasjoner av sverdblad og håndtak fra mykenske arkeologiske funn. Illustrasjoner på stikksverd og korte sverd se www.artsales.com/ARTistory/Ancient_Ships.
 
Sjøfolket, føderasjonen og Egypt
Egyptisk kunsthistorie og nedtegnelser viser at megalittkulturens bærere i kystbefolkningen var en maktfaktor med stor mobilitet, når den gjennom føderasjonen mønstret mannskap og skip i en forhandlingssammenheng.
 
Sjøfolkets maktdemonstrasjon i Egypt fant sted i to hovedbølger over en femtiårsperiode som begynte ved slutten av det tolvte århundre f.Kr. under dynastiene til faraoen Merneptah (1224–1210 f.Kr). Høydepunktet ble nådd under styret til Ramses III (1192–1163 f.Kr.) ned mot midten av det ellevte århundre f.Kr. dokumentert på veggene i Medinet Habu under Ramses III. Fig. 21. Det er førstehånds eksempler på kunsthistorie frambrakt under de ovennevnte egyptiske dynastiers periode og som den gang reflekterte Egypts oppfatninger i samtiden. Ved å identifisere likheten mellom oldsaksfunn fra Østersjøen, Nordsjøen, Atlanterhavskysten, Middelhavet og Svartehavet og de egyptiske kunstgjenstandene, synliggjør vi oldtidens forbindelser. De legger grunnlaget for rekonstruksjon av handelsforbindelsenes utbredelse.
 
Omfanget av føderasjonen til Sjøfolket eller det megalittiske kystforbundet er gjenkjennelig med hensyn til klær og våpen. De innslagene som er mest framtredende er Sherdon og Pelests. I en mer rikholdig nednotert liste fra egypternes 12. århundre f.Kr. finner vi: Labu, Sherden, Pelesets, Lukka, Wheshesh, Teresh, Danua, Karsisha, Shardana, Sikulu, Shekelesh, Ekwesh.
 
De fleste av disse navnene er gjengitt i egyptiske geografiske nedtegnelser og framstillinger i andre dokumenter som har gjort det mulig vitenskapelig å identifisere de geografiske regionene og bestemme hvor handelskrigerne kom fra i ettertid: Labu, Libanesere, Pelesets, Palestinere, Teresh, Mykene, Shardan, Sardinia. Fig. 22.
 
Dette er ikke tatt med som en avsluttende analyse av opprinnelsen til Sjøfolket, men en forklaring på det egyptiske begrepet og bidrag for å heve terskelen knyttet til spekulasjoner om kystfolkenes frie handelsforbund og megalittkulturens betydning for vår maritime historieforståelse. Fig. 23.
 
Framtidig bygging av båter etter helleristninger og idéogrammene fra kystfolkets historie må ta høyde for å vektlegge praktisk sjømannskap ved valg av konstruksjonsløsninger for båten
 
Dette tidlige verdenskartet er skåret inn på en babylonsk leirtavle ca. 600 f.Kr. Babylon vises som et rektangel delt av vertikale linjer som representerer elven Eufrat. Små sirkler viser andre byer og land, og verden er omgitt av et hav – «den bitre elven». British Museum, Department of Western Asiatic Antiquities, London, Storbritannia.
 
Website Builder drives av  Vistaprint