Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Sciringsheal i Wig
 
Av Knut Vidar Paulsen, Stiftelsen Natur og Kultur
 
Sandefjord Fortidsforenings
første leder Søren Anton Sørensen ga i år 1900 ut boken: Det gamle Skiringssal i kommisjon hos Cammermeyers Boghandel i Kristiania.
 
Boken er en bredt anlagt drøftelse av spørsmål knyttet til lokaliseringen av Skiringssal.
 
Et vell av kilder gjennomgås fra sagaene, Diplomer, Røde Boken, muntlige overleveringer og skriftelige avhandlinger fra bl.a. historikeren P.A. Munch.
 
Denne artikkelen sammenfatter Sørensens materiale  og presenterer noen funderinger.
 
 
 
 
Søren Anton Sørensen bodde på Nordby i Sandar.
 
Distriktsnavn og forvaltning

Historikeren P.A. Munch. Munch antydet at Skiringsal kan ha vært «Egnen mellom den nuværende Larvigsbugt og Sandefjord». « .. Mulig kunde det også være, at Skiringssal har strakt sig længere nordefter langs den store Elv Logens smukke og frugtbare Bredder. Isaafald kunde vi fristes til at gjætte på «Hedrum Kirke»».
 
I fortegnelsen over kirkens eiendommer i Røde Boken for Oslo Bispedømme, som Biskop Eystein i Oslo fikk utarbeidet ca.1400, er det nåværende Sandefjord gjengitt med to navn: «Sandæ sokn er Skaun kallaz». 
 
I hovedsak er jordegods som i 1445 tilhørte St. Stephans og St. Jørgens Hospital i Tønsberg opptegnet etter sogn i Diplomet Dn. I X, N. 295. Under overskriften: Tuneim sokn oppføres tre gårder; så kommer Skirisall med:
 
«I Monom merkabol.
Nafnesale XII auraboll. (Nommesal/Nummesal, navn fra det 17.århundre)
I Brekko XII auraboll (aff II huder)
Klæpakre (øresboll aff III skyn)
Næsium vestra».
 
Diplomet fortsetter deretter med Heidrum sokn.
 
Tjølling sogn er ikke nevnt. Gårdene Klepakre og Namrfnesal lå i Tjølling, men ble ført under Skirisal, som i likhet med Eikiar og Lidher ikke er nevnt som sogn. De har tilhørt en annen forvaltningskategori som har bakgrunn i reiene. Oldtiden og hersenes beredskapsystem. Hystad i Sandefjord har språkrøtter knyttet til denne tradisjonen. 
 
Kirker en biskop i Middelalderen var ansatt i bar navnet «ecclesia baptismalis» (Døpekirke). De kunne omfatte et større distrikt enn et sogn. I det 16. århundre skilte Tridentinerkonciliet mellom døpe- og sognekirker.
 
Navnet Monum antar Sørensen i nominativ har hett Mor eller Moir. I våre dager svarer det til gårdsnavnet Mo, og Næsium vestra til Vestre Nes.
 
I Sandeherred hadde gården Mo og Vestre Nes i Matrikkelen fra år 1900 nr. 158, gården Østre Nes hadde Nr. 80. Disse navnene står i matrikkel- og skattefortegnelser fra det 16. og 17. århundre. Gårdene på Klavnes og Vestre Nes ligger ved siden av hverandre.
 
Da svenskene i Syvårskrigen brente Istre kirke på grensen til Sandeherred, eide kirken jordegods til en verdi av 9-10 Mbol. Dette jordegodset ble av Biskop Haakon i Oslo gitt i gave til St. Stephans hospitalet i Tønsberg. Kong Håkon Håkonsson ga 30 Mbol og sønnen Kong Magnus Lagabøter 20 Mbol. Sistnevnte økte senere beløpet til 54 Mbol og 44 «Kualeigho». Donasjonene ga et økonomisk grunnlag for St.Stephans hospitalets virksomhet.
 
Jordegodsene til Istre Kirke var i 1445 ført med en skyld på 4 Mbol og 2 Øresbol under forvaltningsbetegnelsen Skirisall. Formen Skirikx saal ble også benyttet i Diplomer.
 
I Middelalderens kontekst er formen Skirisal  benyttet i et håndskrift fra ca. 1350 i Ynglingesaga og i Fagrskinna.
 
I skattefortegnelsen for Tjølling Sogn fra 1530 er det oppregnet 90 bønder i Tjølling. Det antas at dette er en fullstendig fortegnelse over alle daværende gårder i sognet, da også bygdens fattige som ikke kunne betale skatt var tatt med.
 
Kirker og geistlige stiftelser hadde eiendom i 15 gårder i Tjølling og 92 i Sandeherred i følge Røde Boken.
 
Skiringssal.
Søren A. Sørensens skriver i sin bok at «det er jo ikke givet at «Skiringssal» i det 9de Aarhundrede betegner netop det samme som «Skirisall» i det 15de. Det kan jo i saa gammel Tid have været Navn paa et bestemt mindre Sted, og først senere givet hele det Distrikt Navn, som vi finde omtalt i de oftere citerede Diplomer fra det 15de Aar».
 
Hos Snorre heter det i Ynglingesaga at Halfdan Hvitbein ble hauglagt på det sted som heter «Skæreid i Skiringssal».
 
I Ottars beretning forekommer navnet «Sciringsheal» som han kaller «án port» (..en havn .. en handelsplass). Uttrykket en port benyttet han også om Hedeby. Ottar nevner havnen i «Sciringsheal» som overfartsstedet til Jylland og Slesvig. Han forteller at han seilte i fem dager fra Sciringsheal til Hedeby, uten å anløpe noen annen havn. Hedeby hadde den gang en betydelig havn.
 
I en frankisk kilde heter det at: «Westfaldingi» i år 843 var på vikingtokt med en flåte på 67 skip. En rekonstruksjon av kystlinjen i sundene mellom Vesterøya og Østerøya fra år 843 vil kunne vise om havner her kunne romme et så stort antall av den tids krigs og handelsskip.
 
De arkeologiske utgravningene på Heimdal i Sandefjord har avdekket en bebyggelse med havn.
 
Veløy (Vesterøya) og Yxenøy (Østerøya) hadde tidligere i nord ferdsel gjennom sund.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Militairt Situations Cart over LadePladsen Sandefior Tillige med de nærmest omliggende Gaarder. Opmaalt July 1801 af Juel.
 
 
Nede ved Sandefjord skriver Sørensen at det tidligere var et elveleie, som fra fjorden strakk opp til Sandefjords nåværende torv. Det lå så lavt at tidevannet gikk helt hit opp fra sjøen. På 1800-hundretallet fortalte man ennå om hvordan Hollenderne i gamle dager seilte like opp til det gamle torget. I Dn. I. No. 682 (fra år 1422) fortelles det om at bøndene fra Sandeherred her nevnte det nåværende Sandefjord, «fara til skipa» og kjøpe seg varer. Stranden ut for Sandefjord var den gang som nå langgrunn og skipene la i den tid ved et 300 meter lange elveleiet, der det var bryggeplass.
 
Ved markeds- og handelsplasser ble det gjerne i Middelalderen reist et kors. Et slikt minne om kors kan finnes i «Corsevjen», som er omtalt i et Diplom av 9. november 1654. I det gamle brev het det at Prestegårdens «Udrast» strekker seg fra Oddefjell «vestover Langestranden, der som Skibshavnen er, derfra til Corsevjen og vester over Spærrebakken til Pukkestadbro». Hjertnes var den gang et nes innerst i bukten eller Viken.
 
I Sverres Saga fortelles det at Baglerne seilte nordenfor Yxney inn i Sandefjorden. På Østerøya ligger Sunde gårdene. Et lite jordstykke på et Ørtugobol ved «synstæ Sundini» het Ballazosengh og tilhørte Sandeherreds Præstegaard i Middelalderen.
 
På en av Sundegårdene er det funnet store mengder av smieslagg. Lignende slaggforekomstene er funnet på Skravestad.
 
Westfaldingi benyttet sverd og øks som våpen, når de dro i viking. Datering av slaggforekomstene fra Sunde og Skravestad vil gi oss svar på om disse stedene var produksjonssteder for våpen i vikingtid.
 
Opphavet til navnet Yxsenøy eller Øksens øy kan ha sammenheng med økseproduksjon i vikingetid de antatte slaggforekomstene fra vikingetid fra Sundegården på øya.
 
Alf Grelland, eier av en av Sundegårdene i Sandefjord henvendte seg i 1998 til Steinar Liverød etter at han hadde funnet noen gamle greier ved en åkerholme. Liverød kontaktet fylkesarkeologer innen kulturminnevernet i Vestfold, men ble først avvist. De har ikke kompetanse i metallurgi.
 
Steinar Liverød kontaktet så professor emeritus i metallurgi Arne Espelund ved NTNU i Trondheim som samarbeidet med Steinar Liverød og besøkte gården og Alf Grellland. Espelund konkluderte med at funnet var slaggkaker fra ei æsse etter blæstring i ei førhistorisk gårdssmie på Sunde, trolig fra Vikingetid.
 
Vadla

«Og nu hviler
under haug af Stener
paa Radens Kant
Kjæmpers Høvding.
der hvor nær Kongen
kommer den iskolede
Vadle-strøm
til gautske Vig».
 
Så het det om Kong Eystein i Yngligatal. Snorres «å rødinni» anses for gjengivelse av Ynglingetals «á raðar braddi». «Raðar» er genetiv av «rod» som i dag er blitt til Ra. Raet er den moreneryggen som strekker seg fra Horten og til Mølen. Ra var i Sandeherred i år 1900 det alminnelige navn for morenen. I Sandefjord skråner terrenget fra Raet ned mot sletten ved fjorden og som ble omtalt å ligge ved «ved Radens kant»
 
«Aryer» betyr den sandflate som gjerne finnes ved bekker og elvers utløp. Den flate som finnes her nede ved fjorden, og hvor byen Sandefjord er vokst fram heter fra gammelt Sandeherred (Sandar). «A áreeyrinni betyr derfor det samme som «á Sandom» (se Dn I, No. 799 o. a.). En strand ved Sandefjord. Det gamle Kamfjordverftet ble i år 1900 ennå av gamle folk kalt «øyra», skriver Søren Anton Sørensen.
 
En to-tre bekker rant ned på sletten. En kom fra Modalen og dannet lengre nede skillet mellom Sandefjord og naboeiendommene Pukestad og Hjertnes: den kaltes gjerne elven. En annen kom fra Orelunden ved Sandeherred kirke og gikk tett forbi det sted, hvor den gamle kirkes tårn sto. Rant gjennom Sandefjord og forente seg ved byens torv med bekken fra Modalen og dannet et elveleie.

Under Willhelm Wettlesens maleri fra 1898 av våningshuset opp for bekken før hovedgården.
Bekken fra Modalen het i gammel tid Rukla. Stedet hvor en bro førte over bekken fra Sandefjord til Bugården ble hetende Rukla. Et navn som også forekommer andre steder i Norge. Sørensen oppgir ikke noe navn på den andre bekken, men skriver. «Ganske i sin Alminindelighet kunde man sige, at et Navn som «Vadla», hvis Bækken har faaet sit Navn efter den Lyd, den frembringer, nok kunde passe. Det er nemlig mindre og mer langsomt rindende Bæak end «Rukla». «Vaðla» turde muligens i vore Dage have ludt ’Vala’ og saadant Elvenavn findes flere Steder i Norge”.
 
Adjektivet «elkadr» som i verset er føyet til «Vøðlu straumr» støtter den tanke, at vi i bekken som renner forbi Sandeherreds Kirke har den gamle Vaðla om det gamle Skiringsal er å søke her.
 
Var den eldste Sandeherredes Kirke «Døbekirke»? Dåpen den gang foregikk om våren ved påske, og under full neddykning. Det er derfor ikke underlig om den bekk som rant i «Dølebasinet» ble kaldt «elkaldr» (iskald).

Wilhelm Wetlesens bilde fra 1895 av Sandeherred kirke viser bekken og Dølebasinet.

«Gauskum at vági».
 
Etter det siterte vers i Ynglingstal faller Vaðla ut i «den gautstske Bugt» (eller Vik).
 
Den indre del av Sandefjorden ble i år 1900 i dagligtale kalt «Bukta» skriver Sørensen.
 
Gokstad het tidligere Gaukstad (sl. Dn. I No. 506 fra År 1386 og No. 509 fra År 1387).
 
Kong Gudrød ble av Saxo i slutten av hans VIII. Bok kalt ’Gautrek’. Gokstad kan ha sammenheng med bekkenavnet «Gaut» som i gamle dager rant forbi Gokstad. Senere har bekken fått navn etter gården «Hosle».
 
I ’Kongshaugen’ skal det etter gamle sagn ligge en Kong Gotus (derav Gokstad i følge Sørensen). Han eide hele dalen oppover til ”Meløst” som har navn fra hvor han hentet melet sitt.
 
Gokstad er nabogård til Gjekstad, Sørensen skriver at disse to gårder tidligere kan ha utgjort en gård som har hatt navnet Geirstad. Fra Gokstad er det sikt til vetene på Vitafjell og Kamfjordvetan. Det norrøne navnet Geirr har opphav i det norrøne ordet Geirr eller «gaiRaR» som begge betyr spyd. Geirr kan i en annen sammenheng betyr utstikkende og neset sør for Kamperbas stakk tidligere ut og gjorde Stiflasund trangt her.
 
Vestmar og Vestfold
 
«Olaf styrede
sterkt fordum
vidt og bredt
over Vestmare».
 
Så het det i det siterte vers om Kong Olaf Geirstad-alf. Ordet Vestmar forekommer i Ynglinga-saga og Søgubrot.
 
«Mar» brukes i mange gamle navn og er knyttet til fjord og hav. 
 
Sørensen fant det i denne sammenheng nærliggende å tenke på Sandefjordsfjorden. I Sandefjord stikker det inn to fjorder inn mot Raet med omtrent samme størrelse: Mefjorden og Sandefjordsfjorden.
 
Mellom fjordene ligger en halvøy som nå kalles Vesterøya (i gamle dager Velley); bortenfor Medfjorden strekker en lignende halvøy seg – Østerøya. Sørensen skriver at de to like fjordene som danner disse halvøyer: «Østfjorden» og «Vestfjorden» («Østmar», Vestmar, Østfold, Vestfold).
 
At navnet «Mar»har vært brukt om fjordene her nede, framgår av navnet Marøy i Sandeherred og Mareskjær i Lahellefjorden, samt gårdsnavnet Marum.
 
Det er ikke ukjent at fjordnavn går over til distriktsnavn. Om distriktet Vestmar har falt nøyaktig sammen med distriktet Vestfold er ikke gitt. Men i sagaen heter det at Eystein var konge over Vestfold. Han gifter seg med en datter av kong Erik på Vestfold og får etter dennes død hele Vestfold. Vestfold brukes her i minst to betydninger. Vestmar synes å være et eldre navn som har vært brukt om den sydlige del av Vestfold fram til Agder.
 
Fjordnavnet «Østfold» («Ostmar») forekommer ikke i sagalitteraturen.
 
Er Sagaens Geirstad Gjekstad i Sandefjord kan Vestfold ha blitt navnet på hele det distrikt hvor Vestfoldkongene rådde. I Flateyarbogen heter det: «du skal segia honom til haugs mins ok fevonar Þeirrar er á Geirstodum er».
 
Sandefjord havn
 
Sandefjord har etter at landhevingen i det forrige årtusen ikke lenger seilbar forbindelse gjennom det gamle Stiflasund eller Sandasund mellom Veløy og Yxenøy. Havnen hadde i det forrige århundre en storhetstid under sommeropplagene av hvalbåter og hvalkokerier i 1950 og 60-årene.
 
Vinteren 1225 lå det i Sandefjorden (den nåværende Sandefjordsfjorden) i følge historikeren P.A. Munchs oversettelse av Håkon Håkonssons saga «en Mængde Tyskere med sine Kogger. Det var så mange av dem at de mellom seg kunne skjule skipet til «Dagfinn Bonde» som her søkte skjul for «Ribbungene»».
 
Dagfinn Bonde kom i drivisen utenfor Nesje (Brunlanesset) så han måtte dreie inn mot fastlandet. «Det var paa de fleste Steder store Sveiter af Ribbunger, men inde i Sandefjord laa en Mengde Tyskere med sine Kogger», het det i sagaen.
 
De mange fartøyer i det 12.århundre og framover som søkt nødhavn i Sandefjord førte til opprettelse av forbindelser og la grunnlag for fri handel. Senere ble handelen påført en «skipatold» som i Kopparvik ved Drammen i 1388.
 
Frihandelen tok slutt, da kong Haakon Magnussons Retterbod fra ca. 1390 festet grepet om handelen. Der heter det: «Alle varer, inden- og utenlandske, skal føres til Kjøpstad, selges og kjøbes for rede Penge paa Torvet, eller paa de Steder, Loven byder».
 
«Ingen Skipper maa bryde sin Last i Havner udenfor Kjøbstedene til Udsalg, uden hva der behøves til at kjøbe Mad for, medens Skibet lades».
 
I en annen bestemmelse i Retterbod heter det: «Komme Skibe til nogen Stad i Norge og der betale Kronen den skyldige Told, da betales ingen yderligere Told om nogle af de indladede Varer siden indføres til en anden Kjøpstad».
 
Kong Haakon Magnusson utstedte Retterbodet i Tønsberg og lot den « lyse» for den allmue som da var tilstede og som på gammel måte vedtok den «med Vaabentag» - «samtykkia medher vapnatake».
 
I 1398 ble et hollandsk skip med varer av alle slags røvet av kapteinen på et tysk fartøy, mens skipet lå i Sandefjords havn. På slutten av det 14. århundre framgår det av Diplomer at det var en betydelig trelastutskipning fra Sandefjord og at Sandefjord i Middelalderen var et søkt handelssted som fikk eget tollsted ca. 1400.
 
Biskop Eysteins Jordebok omtaler på flere steder «tollen i Sandafjord». «Denne Told oppebares af et Par Kirker i Tønsberg og indkrævedes af forskjellige Mænd, som disse Kirkers Tilsynsmænd overdrog Indkrevingen til».
 
«Skibshavnen» ved Sandefjord nevnes også i et brev fra ca. 1400, som siteres i et utrykt Diplom fra 9. november 1654 (Riksarkivet).
 
I Diplom I, No. 682 fra År 1422 omtales en konflikt knyttet til veien ned til stranden i Sandefjorden. Det var strid mellom bøndene og sognepresten om at bøndene hadde rett til at benytte veien «til skipa at fara … med deim warnenge, sem deir der kappa en æi med spærrom, bortvido æder skatvido».  Bøndene kjørte både hugget og skjært last ned til skipene og de kjøpte varer. Har de gamle rettigheter knyttet til salg av trelast vært holdt, kan Sandefjord ha vært en frihandelshavn håndhevd av bøndene i Skaun.

I følge lovene var byene i eldre tider anlagt etter sammen plan. Hovedgatene – streti – gikk parallelt med bryggene avbrutt av bredere tverrgater kalt «Almindinger». I følge gamle Diplomer var det i Sandefjord flere «Almindinger».
 
Striden mellom Sognepresten og bøndene om allmenningene gjaldt bøndenes rett til å stable opp sitt tømmer på en bestemt plass nede ved stranden. Tvisten varte fra 14. til inn på 17. hundretallet og hadde bakgrunn i bøndenes inntektsbringende tømmerutskipning.
 
I forskjellige utrykte Diplomer på Riksarkivet fra det 17. århundre framgår det at bøndene hadde rett til ved stranden å opplegge sin last på et par frie plasser for handel. Etter vedtaket av Eidsvoldforfatningen og Grunnloven ble det slutt på konflikten.
 
Adam av Bremen skriver om den vei som pilgrimmene reiste når de fra Danmark dro til St. Olafskirken i Nidaros: «Fra Ålborg setter man på en dag over til den norske by Wig. Derfra seiler man mod Vest langs Norges kyst ..».
 
Sandefjord er ikke nevnt blant de 10 byer (civitates) som i Historie. Norvegia. omtales i det 12. århundre eller blant de 5 norske sjøsteder, som Orderieus Vitalis omtaler i Historia Ecclesiæ fra det 12. århundre. Han nevner: «Berga» (Bergen), «Cuneghella» (Konghelle), «Copenga» (Nidaros), «Burgus» (Sarpsborg), «Alsa» (Oslo) og «Tunsberga» (Tønsberg).
 
Også på begynnelsen av 1800-tallet overvintret ikke så få utenlandske fartøyer på havna i Sandafjord. «Det var dels engelske paa Reise til Østersøen, dels tyske, som skulde nedover mod Middelhavet»..
 

Willian Houlders høvleri lå ved fjorden.

Sandefjord fikk offisiell kjøpstad status i 1845.
 
Skiringsal, Stiflasund og Viken
 
I det forrige århundres forestillinger om Skiringssal var hovet et av de sentrale element.
 
Sandefjord har gårdsnavnene
Freyberg (Freberg) og Frøtvet i Hørdalen. De har språklige røtter tilbake til hedensk kult. Beliggenheten på Frøtvet i Hørdalen kan ha røtter tilbake til landnåmstiden. Arkeologiske undersøkelser har i forbindelse med anleggelse av ny E-18 på Fevang avdekket Sandefjord eldste dyrkingsspor fra ca. 1200 f.Kr.
 
Dyrkingssporene på det gamle Frøtveit (Hørdalsåsen se kartet til venstre) er ifølge arkeolog Ellen Anne Pedersen  fra ca. 800-700 f.Kr og fram til ca. 500-tallet e.Kr.
 
I kong Sigurd Rings siste dager fortelles det om «Blot» i Skiringssal og i Sögubrot at man søkte hen til «Blotet» i Skiringssal «fra hele Viken». I Arngrim Jonsons suplementer heter det: «Da Sigurd Ring havde reist gjennom Vest-Gøtland, kom han til Vigen i Norge for at forrette hedensk Offer i Skiringssal, som pleide der at holdes.;».
 
Av kongsgårder for Vestfoldkongene nevnes i sagaene «Holtar» (Holtan) og «Geirstad». Sagaens Geirstad er ofte omtalt som Gjekstad i Sandefjord. 

Ved Båsmyr er det funnet en gammel stokkebro fra slutten av bronsealder som tidligere førte over sundet. I sydvest ligger «Kongen», nå kalt Gjekstadåsen og i øst «Dronninga».
 
Kong Olav Geirstad-alv bodde på Geirstad. I Hauksbok s. 457 heter det om Kong Gudrød Halvdansson, kalt Gudrød den gjeve eller Veidekonge: «..Gudrødr en gøfuglati var drepin a Geirstødumb a Vestfold, svå at han var lag r med kesiu, er hann gikk af skipi sinn i Stiflusundi seint um kvelldit».
 
«Stifla» betyr etter Fritzners Ordbok en demning og er ensbetydende med det oldnorske ord «dammr». Det heter i Flateyarbok II, 280 III om Kong Olav Haraldssøn og hans folk: «Gerdu peir par i årosinum stiflu med viðum ok torfi”. Gjorde de der i elvemunningen en «stifla» (demning) med trær og torv.

I Diplom I, No. 533 fra år 1396 kalles et jordstykke i nærheten: «Damskiðher». Der var det strid mellom Prestegården og nabogården Pukestad om et fiskested («Merdhstöde») i den bekk som renner mellom Pukestad og datidens Sandefjord. «Merdhstode» lå etter en påtegning på en gammel oversettelse av diplomet fra ca. 1600 «nedenfor Pukestad Bro». I Diplomet fra 1396 heter det nå: «…half fimta kvartel skal være jordene Damskiðher og fyrnæmdo Merdhstode». Kvartel tilsvarer en fleredels Alen og avstanden fra Pukkestad bro til torvet var om lag 300 meter.
 
I Håkon Håkonssons Saga fortelles det om en mengde tyske Kogger som i år 1225 lå inne i Sandefjord. Håndskriftet «Eirspennil» fra ca. 1280 benytter navnet «Sandasund» i stedet for «Sandafjord». Sandasund må være et eldre navn med opphav i gården Sande (Sandar), der kirken ble bygget. De kjente stedsnavns rekkefølge blir: Stiflusund, Sandasund og så Sandafjordr, da fjorden og ikke lenger sundet ble brukt til skipshavn.
 
I Ynglinge-sagaen omhandles drapet om Kong Gudrød Halvdansson mer utførlig: «Den høsten da Halvdan (sønnen) var årsgammel, for kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot han og stakk spydet igjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak: Så sier Tjodolv:
 
Gudrød ble
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsykt hode
dødsråd la,
da han var drukken.
 
Og Åsas
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned».
 
Vest for Østerøyveien i Sandefjord rett ved innkjøringen til Skjellvika ligger en middelsstor gravhaug.
 
I Skiringssal skipreie ble det utført Blot. Navnet Skaun kommer av en åpen og vakker egn. Røde Boken benytter formuleringene: «Sandæ sokn er Skaun kallaz».
 
Navnet Skaun er avledet av et gammelt adjektiv, tilsvarende det gotiske skauns; skjønn, som er beslektet med det tyske schauen. Stedsnavnets opprinnelige betydning er: en overskuelig, vakker og åpen egn. Navnet Skaun ble fortrengt av navnet Sande. På gården Sande ble sognekirken lagt. Det at navnet på kirkestedet fortrenger gamle bygdenavn, har vi mange paralleller til ellers i landet.

I Haakon Guttorms og Inges Saga nevnes det i Peder Clausens utgave at Baglerne søkte ly bak Austviksholmene som lå på strekningen mellom Brunlanesset og Tønsbergfjorden. 
 
Navnet Viken og «auster i Vik» er et steds- eller en områdebetegnelse fra den søndre del av Vestfoldkysten. Gården Vik i Tjølling har gitt navn til Viksfjord som Kaupang ligger ved.
 
Adam av Bremen skriver om den vei som pilgrimmene reiste når de dro fra Danmark til St. Olafskirken i Nidaros: «Fra Ålborg setter man på en dag over til den norske by Wig. Derfra seiler man mod Vest langs Norges kyst ..».
 
Den kyststrekning Vestfoldkongene rådde over strakte seg fra Gøtaelven til «Rygiarbit» og kalles gjerne Viken.
 
I boken Det gamle Skiringssal resonerer Søren A. Sørensen seg fram til at det opprinnelige Viken var bukten innerst i Sandefjordsfjorden. 
 
Søren A. Sørensen samlet mange av trådene i i forhistorien og i overleveringene fra sagaene. Vi er takknemlig for det, men han ble underkjent i samtiden.

Kandidat Søren Anton Sørensen var en historiker som gikk motstrøms. Datidens nasjonale modernitet vedtok at Olav Geirstad-Alv var gravlagt i Gokstadhaugen. I ’Kongshaugen’ skal det etter gamle sagn ligge en Kong Gotus, derav Gokstad, hevdet Sørensen.

Et kvalifisert bidrag til hvor Olav Geirstadalv er hauglagt, har lokalhistoriker Arne Flåtten fra Bamle gitt i boka: Kongeriket Vestmar II. I Olav Geirstadalvs rike. I Haugen på Geirstad eller Gjerstad i Bamle.


 
Flaatten, Rolfsen, Rise, Nybruget og Hafredal med Gjerstadhaugen i Bamle i bakgrunnen, hvor Olav Geirstadalv ble hauglagt?
Foto: Geir Brekka.

Kilder: Søren A. Sørensen: Det gamle Skiringsal og Lidt om Sandefjord.
Arne Flåtten: Kongeriket Vestmar II. I Olav Geirstadalvs rike.
Steinar Liverød: Stiflasund i boka: Når Ra stig av hav og berg opnar seg.

Forklaringer:
 
1 Mbol (markebol) = 8 øresbol = 8 tønner land
1 Øresbol = 3 ertogbol, 1 ertogbol = 20 penningbol


Rygjarbit – er ofte identifisert med neset Gjernestangen to kilometer vest for den nåværende fylkesgrensen mellom Aust-Agder og Telemark. Gården Gjernes har navn etter neset, der den norrøne formen er Geiranes i betydning «neset med mange utstikkende geirer (odder/smånes). Rygjabit var navnet på det gamle grensemerket mellom landskapene Viken og Agder; skillet mellom Øst-Norge og Vest-Norge i middelalderen.

Neset ble også grensemerke mellom lagdømmene Eidsivating (etter ca. 1150 Borgarting) og Gulating – og senere også grensemerke mellom Oslo bispedømme og Selje/Bergen bispedømme (etter ca. 1125 Stavanger bispedømme).
 
Stiflasund
 
Av Steinar Liverød
 
Stifla er et oldnorsk ord og betyr som det står skrevet, kvele – å strupe inn!

Historikere og andre har i lang tid prøvd tanken på hvor dette Stiflasund kan ha vært i denne berømmelige vikingtid. Altså, et sund som kunne kontrolleres ved at det kunne stenges og åpnes om nødvendig. Et slikt seilbart sund er omtalt i en spesiell berettelse fra vikingetid og lyder slik:
 
Åsa og Gudrød Veidekonge var gift og hadde en sønn, Halvdan (Svarte). Den høsten Halvdan var årsgammel, fôr kong Gudrød i veitsler, han lå med skipene sine i Stiflasund. Det var mye å drikke, og Kongen ble sterkt drukken, og om kvelden da det var mørkt ville kongen i land. Da han kom på landgangen løp en mann mot ham og stakk sitt spyd gjennom ham og han ble drept på stedet.! Da det ble lyst ble mannen gjenkjent som Åsas kriger og tjener! Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak. Åsa hevnet sin far Harald Granraude og sin bror Gyrd, som Gudrød hadde drept, og at hun selv ble røvet og tvangsgiftet med ham!
 
Hvem var nå denne Åsa? Mange historikere og forskere har ment at hun var identisk med Dronning Åsa som ble gravlagt i Osebergskipet!

Vi har her en kanskje sannferdig berettelse som ynglingatal og ynglingesagaen forteller oss og jeg har en troverdig teori om hvor Stiflasund kan finnes. Vi har en rekke fornminner knyttet til stedet og kanskje vikingetid og jeg tenker meg sundet gjennom Østerøy, nemlig Sundekilen. Vi kan benytte denne til en videre seilas fram til Hegna og ut i Sandefjordsfjorden, hvor vi har avdekket jernalder boplassområde ved Hegna. Hele strekningen kan ha vært Stiflasund, men jeg vil først tenke meg Sundekilen! Tett ved denne er det nylig avslørt smieslagg i store mengder, og som fagfolk betegner som en stor sensasjon ut fra beliggenhet. Dette kommer vi sterkere tilbake til senere.

På dette stedet som for øvrig har en helt unik plassering i forhold til skipsleia, har rommet et ”privat” kulthus. I dag bare synlig med tilfeldig plasserte bautasteiner som tidligere har hatt en steinsetning.
 
En av disse steinene er helt spesiell, denne kalles Odinstein ved et slikt funn fra Sverige.
 
En annen hypotese er at om beretningen om Gudrød er riktig, bør vi tenke oss at han ble minnet på stedet og et slikt sted kan vi tenke oss i dag.

Ved innseiling vestfra ser vi i dag en stor haug tett ved den gamle leia, den gang en odde med en ca. 5m kote og haugen på høyden av denne!
Kan dette være en minnehaug hvor det har stått bautaer på topp? Ifølge grunneierer er noen fjernet, men en ligger der ennå?
 
Og endelig Gogstad, med haugen hvor sønn av Gudrød skal være begravd, ifølge Ynglingatal var Olav Geirstad-alv, halvbror av Halvdan Svarte.

Vi ser beretningen hvor samtlige kan knyttes til stedet rundt Gogstad-Huseby med mer.
 
Åsa er aktør ved Stiflasund og ved å være hans mor, knytter Halvdan til stedet.
 
Vi står overfor noen valg; hvor bør vi tenke oss seilleden?

Vi begynner med Holkilmyra i Larvik Kommune, som knyttes til Kaupang. Denne ”løper”, gjennom gård og grend, fra Hem til Klåstadkilen.
 
Dette var en seilbar kanal for over tusen år siden men gror deretter raskt igjen pga. sterk erosjon fra omkringliggende landskap, som skråner mot myra. Argumentet for denne er Kaupang!
 
Så da endelig det som må ha vært vikingenes Stiflasund, fra Lahelle til Hafallen og Mefjorden.
 
Gudrød lå i Stiflasund, altså inne i, med sine skip.
 
Her bør noe av nøkkelen til bestemmelse av stedet ligge!
 
Tar man av ca. 1m. av massen over bekken, som skjærer igjennom i dag, så er vi på den gamle sjøbunn og hele området er et flott havnebasseng, med stengsler i begge ender.
 
Et sinnrikt system for å stenge og åpne var innrettet.
 
Vel, så kan man jo tenke seg den andre leia, fra brua ved Kastet til det gamle vadestedet over til Vesterøya ved Hegna.
 
Dette er også en mulighet, men noe forteller meg at det har vært tradisjoner på før omtalte smieanlegg og kultsted, eller kanskje det rett og slett lå en kongsgård på dette flotte stedet?
 
Skulle smieslagget på denne eiendom vise sen vikingtid eller tidligere står vi sterkt for at her inne finner vi Stiflasund!
 
Gudrød Veidekonges kongsgård, den kongen med sterke bånd til havet bør ha styrt Vestfold herfra?
 
 
Ynglinge-sagaen om tiden før Stiflasund
 
Drapet i Stiflasund fant sted omlag ca. 821. Teksten under er et sammendrag og hentet fra Snorre Sturlason Kongesagaer oversatt av Anne Holtsmark og Didrik  Arup Seip, Stavanger 1968 fra side 37 - 42. Red.
 
”Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle svek han i grid (løfte om fred); de kalte han Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod. Åsa, datter sin, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun lignet sin far i sinn; det var Åsa som fikk ham (Gudrød) til å drepe sin bror Halvdan; Harald var far til Ivar Vidfamne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond…
 
Ivar Vidfamne la under seg Sveaveldet, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østriket (Østersjø-landene) og femtedelen av England (Northumberland). Av hans ætt er de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger. Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalaveldet ut av ynglingeætten i rett linje, slik at en kunne regne fra far til sønn.
 
Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin vei og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som én mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Nærrike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger. Så reiste han vestover gjennom skoger til en elv som faller nordfra ut i Vennern og heter Elv (Klarelv), der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Vermland; det var stort og godt lan. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham ”Tretelgja”, de syntes det var skam for ham.
Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte av Olav Tretelgja hadde mye godt land i Vermland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne bære dem, og det ble fælt uår og sult…
 
Halvdan Hvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til Opplands-kongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedemark. Halvdan og Åsa hadde to sønner, Øystein og Gudrød. Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold. Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vedstfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringsal (nå Tjølling)…
Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Vermland, men etter hans død la kong Halvdan Vermland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.
 
Øystein, sønn til Halvdan Hvitbein, ble konge etter ham på Romeriket og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold. Agnar, Eriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel. Kong Erik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde…
 
Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømme etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille (gjerrig på maten). De sier han ga mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger ga sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom. Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar (vest for Langesundsfjorden). Holtan i Vestfold var hovedgårdens hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre…
 
Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømme etter ham. Han ble kalt Gudrød den gjeve, og noen kalte ham Veidekonge. Han hadde en kone som het Alvhild, datter til kong Alvaren fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark (Oslosyssel), deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumeelv (Glomma) og Gauteelv (Gøtaelven).
 
Da Alvhild var død sendte Gudrør menn vest til Agder til den kongen som rådde der, han het Harald Granraude (rødskjegg); de skulle fri til Åsa datteren hans, for kongen, men Harald sa nei. Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med en stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gård om natten; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans; kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa med seg hjem, datter til kong Harald, og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan.
 
Den høsten da Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot han og stakk spydet igjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak: Så sier Tjodolv:
 
Gudrød ble
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsykt hode
dødsråd la,
da han var drukken.
 
Og Åsas
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.
 
 
Hvor lå Stiflasund?
 
Av Knut Vidar Paulsen, Stiftelsen Natur og Kultur
 
Drapet av Gudrød Halvdansson, med tilnavnet "den gjeve” eller Veidekonge fikk følger for den politiske utviklingen i Norge.
 
Debatten knyttet til hvor skipene i Stiflasund lå er gammel. Vi gjengir her et komprimert sammendrag av det arkeolog Charlotte Blindheims skrev i Tjølling bygdebok, utgitt av Tjølling kommune i 1974.
 
Om Stiflasund eller betegnelsen Stiflusund som Blindheim benyttet.
 
Utsnitt av kart over Sandefjord tegnet av Jens Sørensen eller hans elev R. Juell, antagelig fra tiden 1700 - 1710. A. Midthassel, Norges Sjøkartverk.
 
Ved Kjerringvik står det skrevet på kartet Siiglesund Näs.
 
Det heter i Tjølling bygdeboka
 
"Her møter vi enda en utdødd stedsbenevnelse, som muligens kan settes i forbindelse med Tjølling. Vi må da dukke ned i en del detaljer.
Kystlandet i Tjølling så annerledes ut for tusen år siden enn i dag. Landet lå 2-3 meter lavere i vikingetiden enn nu…
 
Hvis vi måler sundet efter 5 meters koten på Tjøllings nyeste, fotogrammetriske kart 1970, får vi en minste bredde på ca. 50 meter (ved veifyllingen Kleppåker/Spetalen) og en største bredde på ca. 275 meter (innenfor Tangberget på Sannes-siden). Selv om vi går ned til halvparten av disse tall, for å tilfredsstille en kotehøyde på 3 meter (vikingetidens havnivå), har det gitt bredde nok for datidens båter…. Lengden av sundet i vikingetid anslås til ca. 2500 m…
 
Ytterligere bekreftelse på sundets eksistens har de pollenanalytiske undersøkelsene her vist…
 
Et stort antall gravhauger – ca. 90 – lå eller ligger på begge sider av sundet, klart orientert mot den ferdselsåren som det gamle Torsøysundet må ha vært…
 
Når Torsøysundet påkaller vår interesse i så høy grad, skyldes det flere forhold. Det viktigste er at sundet her må ha vært den eneste vannvei for båter innenskjærs mellom Viksfjord og Sandefjordsfjorden inn i vikinge tid. Fra Sandefjordsfjorden har det vært mulig å komme over Gokstad til Mefjorden, og videre østover, tvers over der det nu er lavlende ved Sunde på Østerøya og til Lahellefjorden. Herfra var det grei skipsled, enten via Nes/Engøy eller mellom Årøy og Engøy, innenfor Veierland og til Tønsbergfjorden. Det vil si at man hadde en indre skipsled fra Viksfjord til Oslofjorden…
 
Vi har nevnt havnemulighetene ved begge sund-munningene, i Viksfjord og i Hemskilen. Her kunne både små og større skuter ligge trygt. Også langs med selve Torsøysundet var det plass, kanskje ved egne bryggeanleg. Da John Sannes i 1959 gravde en vanningsdam ved sydbredden av Holkekilmyra, fant han noen grove trepåler, nedrammet i bunnen. Fortøyningspåler?
 
Denne viktige porten ut fra, og inn til, Viksfjord, har sikkert vært et kjent sted i Vestfold. Kanskje var dette det Stiflusund hvor kong Gudrød ble drept? Ordet stifla i gammelnorsk betyr dam eller demning, og vi må da tenke oss et sund der vannet var demmet fra naturens side, eller hvor det var mulig å stenge det kunstig. Begge delene kan passe på Torsøysundet som vi har sett. Slike stengsler kan det også ha vært i de andre sund i den indre farleden vi har nevnt, og som for lengst er grodd igjen. Men med kongsgården Holtan i minnet – den hadde full kontroll over den ”stiflen” det her kan være tale om – bør vi kanskje ikke se helt bort fra at drapet på kong Gudrød kan ha foregått her.
 
I en islandsk saga står det at kong Gudrød ble drept på Gjerstad, da han var på vei fra skipet sitt i Stiflusund. Er dette riktig, må vi kanskje rette blikket mot andre steder enn Torsøy. De to gårdene forskerne har festet seg ved er Gjerstad i Tjølling og Gjekstad i Sandar. Den siste kan, efter sprogfolkenes mening, ha hett Gjerstad tidligere. Med støtte i det store skipsfunnet på Gjekstads nabogård Gogstad, er flere forskere kommet til at dette er vikingenes Gjerstad, som er omtalt i saga og kvad, og ikke Gjerstad i Tjølling som eldre historikere, bl.a. P.A. Munch og Alexander Bugge holdt på.
 
Arkeologen professor A.W. Brøgger, sier rett ut i Lorens Bergs bok om Sandeherred, at den konge som lå begravet med Gokstadskipet i den store haugen ved Sandefjord, var Gudrød Veidekonge sønn Olav Geistad-alv (d. ca. 880). Denne Olav er antatt å være identisk med Amblaib, som i irske annaler kalles sønn til kongen av Norge. I den norsk-islandske sagatradisjon kalles han Olav Hvite, og var av Vestfoldkongenes ætt. Han erobret i 853 Dublin, og opprettet et kongedømme i Irland som besto i 300 år. Tilnavnet Geirstad-alv må i tilfelle være lokalt norsk og er kanskje til og med en senere konstruksjon. Olav ble ifølge en irsk kilde hentet hjem av sin far Goridh (Gudrød?) i 871… skriver bl.a. Charlotte Blindheim i Tjølling bygdebok fra side 132 til 137
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint