Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Kronologier
 
 
Et lite bidrag til mennesket, kulturen,
båten og skriftspråkets utviklingshistorie
 
Siden er under utvikling.
 
 
•De første primatene oppsto trolig for 70 millioner år siden.
 
•Lemurslekten og apeslekten antas å ha skilt lag like etter at dinosaurene forsvant, for rundt 60 millioner år tilbake. De to gruppene har fortsatt mye felles, men etter dette tidspunktet er det betydelige forskjeller.
 
•Nyheten om det 49 millioner år gamle levningene av en av våre forfedre - fossilet Ida - gikk verden rundt i mai 2009.
 
•Ida har mye til felles med lemurene, som lever på Madagaskar og som deler mange fellestrekk med aper.
 
•Vi er nærmest i slekt med afrikanske hominoider, litt fjernere i slekt med aper og enda litt fjernere med lemurer
 
 
 
 
 
Kraniumet av Sahalanthropus tchadensis er det eldste funn fra et nært individ på menneskelinjen, en hominid som levde for 6-7 millioner år siden i det nordlige Tsjad.
 
Modulert utgave av Sahalanthropus
 
 
Den paleoantropologiske og arkeologiske forskningen antok tidligere at Homo rudolfenis begynte å bruke redskaper for 2,5 millioner år siden og steinredskaper for 2,3 millioner år tilbake i tid. Nye funn i Etiopia viser at steinredskap var i bruk for rundt 3,4 millioner år siden og at redskap ble benyttet for å fjerne kjøtt fra beina på ville dyr mer enn en million år tidligere enn antatt.
 
 
Homo habilis som levde for 1,8 millioner til 53 000-27 000 år siden tok i bruk ilden 1,4 millioner år tilbake og tilberedte mat for en millioner år siden.
Innvandret til Nord-Europa for 700 000 år siden
 
Modulert utgave av Homo habilis
 
1,8 millioner år gammel «Europeer» fra Georgia.
 
Modulert utgave av Georgius
 
 
 
Vest Europas eldste spor etter mennesker er funnet
nær byen Burgos i Spania og er 1,2 millioner år.
 
 
 
 
 
 
 
 
Den paleomagnetiske dateringsmetoden har også påvist tannfunn av en elefant for 1,7 millioner år nær Burgos og 400 000 til 1,2 millioner år gamle levninger etter mennesker.
 
 
 
 
 
Bildet viser et kranium av Homo Heidelbergensis som opptrer i Europa for 500 000 år siden fra området nær byen Burgos i Spania.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Slekten homo kan ha begynt å jakte med spyd langt tidligere enn man hittil har regnet med. Fra lokaliteten Kathu 1 i Kapp-provinsen i Sør-Afrika som ble arkeologisk undersøkt på begynnelsen av 1980-tallet, foreligger det nå dateringer som tyder på at spydspisser av stein som er funnet der, er så mye som en halv million år gamle. Det er omkring 200 000 år eldre enn det tidligere eldste funnet av et flerkomponentvåpen. Nylig ga en annen sørafrikansk boplass det foreløpig eldste funnet av piler.
 
Homo erectus  tilhører i tid begynnelsen av den perioden arkeologien har kalt Pebble Tool Culture som i England, Mellom-Europa og Russland er tidfestet til 400 000-80 000 f.Kr.
 
 
 
Slekten homo kan ha begynt å jakte med spyd langt tidligere enn man hittil har regnet med. Fra lokaliteten Kathu 1 i Kapp-provinsen i Sør-Afrika som ble arkeologisk undersøkt på begynnelsen av 1980-tallet, foreligger det nå dateringer som tyder på at spydspisser av stein som er funnet der, er så mye som en halv million år gamle. Det er omkring 200 000 år eldre enn det tidligere eldste funnet av et flerkomponent-våpen. Nylig ga en annen sørafrikansk boplass det foreløpig eldste funnet av piler.
 
 
Flere kastespyd i tre og skjelettene av hester i spydenes kasteretning er funnet i et 400 000 år gammelt myrlag i Schöningen, nord-vest i Tyskland. Dengang sameksisterte Homo erectus, Homo sapiens og neandertalerne.
 
Menneskene i Pebble Tool Culture, 400 000 - 80 000 år f.n., var trolig moderne også i kulturell og kognitiv forstand.
 
Den eldste kjente grav er fra Israel og 100 000 år gammel. 
 
Pollenanalyser i Shanidar-hulen i Irak viser at mennesker for 50 000 år sidendekket en avdød med blomster.
 
Sporene etter  Pebble Tool Culture finnes i England, Mellom-Europa og Russland.
 
 
Det eldste kjente funn som viser at mennesket har bearbeidet gjenstander med andre formål enn til redskapsbruk er et ribbein av en okse med en inngravert bórd av halvsirkler fra Pech de l'Azé i Frankrike, ca. 300 000 år gammelt. Det har form som kan uttrykke månes forskjellige faser og samsvarer med antakelsen at mennesket tidlig hadde et forhold til himmellegemenes bevegelse.
 
Verdens eldste rissede skivesymbol fra Subalyukhulen ved Tato i Bükk-fjellene i Ungarn er to korslagte linjer på en diskosstein datert til 150 000 - 30 000 f.Kr.
 
 
Redskapsfunn etter Nordens eldste innbyggere som for 127 000 - 75 000 år siden bodde i Varggrottan ved Kristinestad i finske Österbotten var en del av Pebble Tool Culture.
 
 
 
To av skjellene som er 100 000 år gamle smykkeperler sett fra ulike vinkler. Skjellene er funnet i Skhul i Israel. Målestokken er 1 cm. 
 
 
 
Neandertaler kvinne.
 Polenanalyser i Shanidar-hulen i Irak indikerer at homo erectus, neandertalere eller homo sapiens sapiens dekket en avdød med blomster for 50 000 år siden.
 
 
De fire siste istidene i Skandinavia.
 
 
Neandertalernes utbredelsesområde under siste istid.
 
 
Flere bearbeidede flintsteiner og rester av et antatt ildsted med trekull datert til å være 50 000 år gamle ved bredden av Savannah-elven i byen Topper i South Carolina i USA. Atlanterhavsteorien bygger også på likhet mellom Clovis-folkets spydspisser og ssolutré-kulturen i i Frankrike og Spania 20 000 - 17 000 f.Kr.
 
 
Mulige seilingsruter under Magdalenkulturen
for 19 000 - 9 000 år siden.
 
 
Kulturspredning i paleolitikum omkring polarsirkelen.
Justert etter Guttorm Gjessing.
 
 
 
Modell av Umiakk eller konebåt.
 
 
.I et av de eldste bergmalingssentre fra 15 000-10 000 f.Kr. i de to provinsene Cantabria og Asturia ved Atlanterhavskysten i nord Spania er båter avbildet knyttet til mulige illustrasjoner av Golfstrømmen.
Menneskene i Magdalen-kulturen (19 000 – 12 000 år siden) er så langt forskningen har påvist de første menneskene som konstruerte trebåter bygget av plank.
 
 
Havstrømmer.
 
 
Gamle legender.
 
 
Hulemaleri fra Altamira hulene i Spania som var bebodd i to omganger i eldre steinalder fra rudndt 18 500 og mellom 16 500 og 14 000 f. Kr , Cantabria ved byen Santander.
 
 
Hest fra grottesystemet i Lascaux i Frankrige
er malt 15 000 - 13 000 f.Kr. i senpaleolittikum.
 
 
Strukturer av et båtlignende objekt funnet i Altamira har blitt tydeliggjort gjennom en ubegrunnet fargeteknikk som symbolsk framstiller plankene i en gammel trebåt. Presentasjonen er datert til 12 000 år f.Kr.
 
 
Norskerenna for 12 000 år siden. Vestfolds eldste registrerte boplasser er fra Sky-Paulerområdet ved E-18 i Larvik, Paulser 1 og Paulser 2 lå i tilknytning til stranden henholdsvis 127 og 124 meter høyere enn dagens havnivå og er angitt å være 11 800 - 11 700 år gamle.
 
 
Verdens eldste kano fra Pesse er 10 000 år gammel
den er utstilt i Drents museum i Assen, Nederland.
 
 
 
Erfaring fra praktisk sjømannsskap er også en reise tilbake i tid. Helleristningsbåtene fra Slettnes på Sørøya i Finnmark, datert til 9500 BP, er en del av vår kulturhistorie.
 
 
Da den baltiske issjøen var nedsmeltet var
Nordsjøen betydelig mindre for 9000 år siden.
 
 
I mange tusen år har folk brukt kart til å kommunisere om geografiske forhold og ta vare på geografisk kunnskap. Det eldste kart vi kjenner ble malt for 8000 år siden og gir en oversikt over steinalderbyen Çatal Hüyük i Anatolia, Tyrkia.
 
 
De 7000 år gamle harpiksbitene fra utgravningen i Huseby klev på Orust i Bohuslän med avtrykk av langsgående trefiber og snøre kan være tetningsmasse av kvae som er brukt til å tette de sydde hullene i båtplanken på en uthult trestamme eller båt.
 
De eldste sivilisasjonene.
 
Fra utvikling av alfabetet.
 
 
Kjærlighetsdikt.
 
 
Tidligere ble det antatt at Newgrange ble bygd i 3200 f.Kr. 900-400 før Stonehenge I og II som ble bygd ca. 2800-2100 f.Kr. Men i september 2007 antok Pearson, Mike; Ros Cleal, Peter Marshall, Stuart Needham, Josh Pollard, Colin Richards, Clive Ruggles, Alison Sheridan, Julian Thomas, Chris Tilley, Kate Welham, Andrew Chamberlain, Carolyn Chenery, Jane Evans og Chris Knüsel at «The Age of Stonehenge» var ca. 3100 f. Kr. Antiquity 811 (313): 617–639.
Newgrange ble bygd 1600-600 år før de store pyramidene i Egypt som ble bygd 2600-1600 f.Kr. Den neolittiske boplassen med fangstbønder på Auve i Sandefjord var bosatt fra ca. 3500-2700 f.Kr. eller 300 år før Newgrange.
 
 
Kammert i Newgrange opplyst ved Vintersolverv.
 
 
 
Spirlalfigurer ved Newgrange.
 
 
Spiralfigurene på Haugenfeltet i Sandefjord i Vestfold ligger 33 m.o.h.og er datert til steinalder/bronsealder.Kystlinjen i siste del av den tynnakkede øks tid - 4 500 f.n. (før nåtid 1950) - sammenfaller med 20 meter høydekurven til Statens kartverk.
 
 
Steialderlandsbyen Skara Brae er en kystbosetting bygget i stein i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland på Orknøyene bygd omkring år 3100 f.kr. og bebodd i omkring 600 år. Bosetningen var befolket av mellom 50 til 100 personer. Omkring 2500 f.kr. intraff det klima-forandringer. Været ble kjøligere med mer nedbør og bosetningen ble forlatt.
 
 
Ring of Brodgar er et kultursteinssteinsmonument på øya MainlandOrknøyene i Skottland. Den ligger på en eid mellom innsjøene Stenness og Harray og har likheter med Stonehenge i England. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer. Den er ikke vitenskapelig datert, men man antar at monumentet ble reist rundt år 2500 f.Kr., samtidig med Stonehenge.
 
 
Stonehenge er et kultursteins monument i Amesbury rundt 13 km nordvest for Salisbury i Wiltshire i England og består av en sirkelformet steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., som sammenfaller med den eldre bronsealderen i land ved Middelhavet. Vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., dvs. yngre steinalder. Navnet Stonehenge kommer fra det gammel-engelske ordet Stanhengist som betyr «de hengende stenene».
 
 
Kultursteinsgravers utbedelse i Europa I.
 
 
Kultursteinsgravers utbredelse i Europa II.
 
 
Kultursteinsgraven De Gavriusis i sør Frankrike.
 
 
I Fønikia og i Palestina ned til de senere profeters tid (600-tallet f.Kr.) er tolkningen av fruktbarhetskult knyttet til hauger/høyder. Det gamle testamente omtaler dette i 1. Kongebok 14:23 og 2. Kongebok 17:10.
 
Samene har hellige fjell. En rekke hauger og høyder er hellige steder i Palestina. I det sekulære Europa er oldtidsminner fredet.
 
Reiste steinkretser markerer fellesskap, selvstendighet eller suverenitet over et område.
 
 
Steinsetting, eller steinsetning, er en samlebetegnelse for megalittiske monumenter bestående av reiste steiner som danner sirkulære, firkantede eller ovale kretser. Enkelte er skipsformet. Steinsettingen kan ha store kantsteiner og i form av markeringer som ligner på bautasteiner og de rektangulære settingene har gjerne store hjørnesteiner. De som er formet som et skip har gjerne en stor stein i endene, i baug og akter, og mindre mellom disse. Eksempler på dette finnes mange steder f.eks. på Gotland og Elgesem i Vestfold. Steinsettingene finnes over hele Europa hvor de som regel dateres til steinalder eller bronsealder.
 
 
Skipssteinsetting på Istrehågan,Tjølling
i Larvik kommune i Vestfold ligger omlag 32 m.oh.
Kystlinjen i siste del av den tynnakkede øks tid - 4 500 f.n. (før nåtid 1950) - sammenfaller med 20 meter høydekurven til Statens kartverk.
 
 
Fra Istrehågan, Tjølling i Larvik kommune i Vestfold.
 
 
Agnes steinsetting, Stavern i Larvik kommune i Vestfold. Steinsettingen består av 14 steiner som utgjør en skipsform  med stevnene i vest-øst retning. Skipet er 22 meter langt. Den østre stevnesteinen
rager 1,9 meter over bakken.
 
 
Skipssteinsettingen på Blommenholm,
Strømstad komun i Bohuslän.
 
I Norge har det forige århundres nasjonalbyggende vikingetid arkeologi datert skipssteinsetningene til eldre jernalder. Dette var også en trend i Sverige. De fleste av Sveriges steinsettinger finner man i Jönköpings län og Skaraborgs län, men de forekommer også på Öland, Gotland samt i Mälardalen. Arkeologiske undersøkelser har vist at monumentene også kan inneholde graver i likhet med Middelalder kirkenes stormannsgraver i kirkeskipets gulv. Steinsettinger kan være over 30 meter i diameter og skipssettingene kan være opp til 45 meter lange, som på Elgesem i Sandefjord.
 
 
 
Rutekart for to skip med mannskapsstreker  fra Trettelanda i  Bohuslän. Trolig knyttet til bemanning og utrustning av skip. En forløper til det historisk kjente utrustningssystem; leidangen. Leidangens fullgårder og halvgårder hadde plikter knyttet til framskaffelse av utstyr og for å sikre mannskap. Rutekartet fra Trettelanda antyder at leidangssystemet har en førhistorisk opprinnelse.
 
 
Den største av de tre steinsirkelene på Istrehågan, Tjølling 
i Larvik kommune i Vestfold
 
 
Dommarringen 
på Blommenholm, Strømstad kommun i Bohuslän.
 
En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «Dommerringer» eller «Tingsteiner» (svensk: domarring). Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor sju eller ni steiner er det vanligste. Steinsirklene kan ha vært offentlige samlinssteder for å løse tvister og en levning fra tingsystemet. Det er hevdet at de enkelte steinene kan ha vært sete for de som ble valgt til å dømme. Eksempler finnes også på at dommerringene har vært benyttet som gravanlegg, noen relativt dårlig utstyrt og med kremert beinmaterial. Sekundærgraver som har tilkommet i ettertid.
 
 
Dommarringen i Karlanda
Årjäng kommun i Värmland.
 
 
Steinsirkelen på Domsheia
Sola kommune i Rogaland.
 
Steinene på Domsheia i Sola i Rogaland  har tiltrukket arkeologer og historikere opp gjennom tidene. I nærmere 10 år har Sola Historielag jobbet med å få fram og rekonstruere megalitt symbolet. Den første beskrivelsen vi kjenner av dette fornminnet ble formidlet av amtmann Bendix Christian de Fine i hans Beskrivelse av Stavanger Amt. Han skrev følgende:
 
På een sleet Plan oven for Sole-Sanden, Staar meget ordentlig i en accurat Circul omtrent 102 alen i omkreds (64 meter), oppreist 24 Graae Steene, som smaae Baute-Steene, hvor imellem hver af de høye Steene ligger circul-viis i Kæderad nogle med sær fliid samlede hviide runde Steene, saa store som maadelige Stykke-Kugler, og midt udi circulen er at see een firkantet oplagt flad Graae Sten, som et Bord, og tvende store hviide Steene hos sidde paa; Ligeledes ligger ovenmeldte slags hviide Steene atter i 8te lige rader fra 8te af de omkring staaende store Steene, viissende alle lige til Steen-bordet.
 
 
Illustrasjon av steinsirkelen på Domsheia.
 
Da senere observasjoner fraviker fra de Fines beskrivelse, har en tolket det dithen at han ikke har vært nøyaktig nok. Men som flere steder på Jærens kyst og Lista var strendene og jordene innefor utsatt for sandflukt og til tider dekket av flygesand. Dette har ført til at fornminnet til tider har vært helt eller delvis skjult, men også samtidig utsatt for sterk erosjon og forandring. For å bekrefte dette kan vi ta eksempelet med antikvar Nicolay Nicolaysen som i 1860-årene skrev om ”Norske Fornlevninger” i Stavangers Amt at det ikke mulig å gjenfinne stedet. Han skriver:
Omtrent en halv fjerding fra Solegaardene og omtrent midt imellem disse og den søndenfor liggende gaard Reke er der et vistnok med urette kallet Thingsted, som dog siden omtrent 1790 har været aldeles skjult af flyvesand, saaledes at ikke
engang dets plads bestemt kan paavises; det kjennes kun af de Fines beskrivelse af 1745, ifølge hvilken det bestod af en kreds, omtr. 34 alen i tverrmaal, med en opreist firkantet sten i midten og 24 lignende stene omkring.
 
I 1822 skrev også den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg om Domsteinane: ”Denna af 24 Domstenar bestående cirkel med 8 radier, laggde med hvita kullerstenar, har mycken likhet af en Persisk kyrkogård.” Sjöborg skriver videre at sjelden er steinene i sirkelen av ”normal” bautastein-størrelse, men omtrent halve størrelsen av slike bautasteiner. Var de for store kunne man heller ikke sitte på dem, om dette virkelig var et dommer- eller tingsted. Alternativt stod man ved siden av dem. Vanligvis, forteller Sjöborg videre, bestod en slik dommersirkel av: sete for konge og dronning, deres befalshaver eller dommerens sete og et Idavallsbord, en flat stein som skulle tjene som bord like foran setene. Rundt dem var det seter til resten av tinget eller ætten. Det er spennende hvordan dette passer for ”Den fordna märkliga Domstensbana vid Sola i Norrige, hvas ungefärliga utseende … tyckes hafva varit tingsställe för 8 härader eller socknar. Den tyckes haft både bord och stolar för Dommaren.” Også på Sola var det altså et steinbord i midten. Like ved er det plassert to steiner hvor to prominente personer kunne sitte. Dette er omkretset av en ring av små bautasteiner, en sirkel som er delt inn i åtte sektorer, som kanskje representerer 8 hærer eller distrikter.

I 1860 kunne ikke Nicolay Nicolaysen finne Domsteinene, men så, kun noen få år senere i 1879, kom konservator Anders L. Lorange fra Bergen Museum på tur til Sola og steinsirkelen på Sola var et naturlig mål. Ved hjelp av lokalkjente fant han steinsirkelen. Lorange var den første som gav en mer detaljert beskrivelse av selve monumentet.
 
 
Tegning av steinsirkelen på Domsheia.
 
Lorange beskriver stedet omtrent som følger: En sirkel dannet av runde ”Kampestene” med en omkrets på 68 meter. Sirkelformen var sterkt opprotet og det var bare enkelte steder at steinene lå rette etter hver andre, i sirkelform. Noen steder lå de som små steinrøyser. En fjerdedel av den ytre sirkelen, ca. 18 meter, var helt borte. Størrelsen på steinene i sirkelen var omtrent som et ”Mandshoved”, men enkelte større og mindre. Omtrent en tredjedel av steinene var av hvit kvarts. Av bautasteinene var det nå kun to tilbake. Som de Fine registrerte også Lorange 8 steinsatte linjer fra sentrum og ut til ytterste sirkel. Fra tegningen til Lorange ser vi at den midterste strålen går så å si rett nord. Det nye i Loranges registrerting er en indre sirkel av 8 litt større runde steiner, omtrent 2 meter fra sentrum, en sirkel som altså har ligget rundt det store steinbordet. Disse 8 steinene hadde også vært bundet sammen av mindre runde steiner. Selve bordet var fjernet, og kun noen ”uregelmæssige Smaaheller” lå tilbake. Lorange var overbevist om at sentrum av sirkelen nok hadde vært som et bord og ikke som en stående bautastein, selv om det var nettopp dette Nicolaysen hadde skrevet; ”med en opreist firkantet sten i midten”. Lorange viste blant annet til de Fines tegning og I. K. Christies beskrivelse i bladet Urda 1 (1837); ”en paa Støtningen oplagt Bordsten.” I tillegg hadde en eldre kar på Sola fortalt Lorange at når farfaren hadde vært sør i utmarken og hentet lyng; ”…pleide han at hvile der, idet han ved at støtte Byrden paa Bordet (Midstenen) slap for at tage den af Ryggen.” Så Lorange var overbevist om at det faktisk hadde vært et stort steinbord i midten av sirkelen.
 
Han ble ellers fortalt av ”Gamle Jakob Sole”, at denne midtsteinen hadde blitt flyttet til Ølberg og der brukt som tørkehelle i et tørkehus. Lorange fant steinen, men mente at størrelsen heller tilsa at dette var en av bautasteinene. Nils Andreas Svendsen kunne ellers vise Lorange en annen av bautasteinene. Den hadde nemlig faren Sven Tolleivson fjernet fra steinsirkelen og brukt som helle i naustet deres i Rægestranden. Den sistnevnte steinen fikk Lorange lov til å føre tilbake til steinsirkelen, mens den på Ølberg ville man ikke skille seg av med.

I 1888 kom Boye Strøm med sin ”Topografisk Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt”, og selvfølgelig kommer han ikke utenom Domsteinene. Men, han kom ikke med noen nytt, men spant stort sett på det som de Fine og Lorange beskrev.

Den neste seriøse beskrivelsen av Domsteinane som og gav ny informasjon og ikke minst en ny tegning, kom fra konservator Tor Helliesen, fra Stavanger Museum. Da Helliesen skrev om Domsteinane i 1902, drøyt 30 år etter at Lorange hadde vært der, hadde det skjedd en del forandringer. Nå var merkelig nok sirkelen nesten komplett og i det nordøstre hjørne hadde det faktisk kommet en ny stråle fra sentrum ut til ytterringen. Det kunne virke som om noen hadde tuklet med den gamle steinsettingen. Helliesen var inne på noe av det samme selv; ”Nu for tiden ligner hele anlægget ikke saå lidet paa saadanne tilstelninger, som smaabørn morer sig med at bygge og anvende som legestuer.”

Datering av ringen er vanskelig, da det ikke er funnet materiale som direkte kan brukes til datering. Arkeologer har i mange tilfeller typologisk definert mange steinringer til eldre jernalder, men de kan tilhøre en eldre magalittisk kultur. Ringen på Domsheia har en ”matematiske” inndeling med 8 sektorer og 24 bautasteiner. En bautstein står ved enden av sektor linjen, mens hver sektor har 2 bautsteiner. Tallet 8 (eller 4) går igjen. Denne inndelingsmåten ble ført brukt av megalitt kulturen og er i historisk tid kjennt fra skipreide-, fjordung- og fylkes-inndelingene. Den ”matematiske” symmetrien har sine røtter i den første maritime oppdagelsesbølge som kan spores tilbake til megalittkulturen i yngre steialder. Like i nærheten av Domsheia, 900 m i luftlinje, finnes en nausttuft 17.5 x 4.4 m (ikke datert) som peker innover mot Domsteinene. Arkeologiske trender som ikke gir etterprøvbare svar fører ofte til at ”mystikk” blir en vitenskapelig lære. Den har også omspunnet denne steinringen. Direkte syd for Domsteinene, ca. 1250 meter i luftlinje, på et høydedrag ligger Rægehaugen. Norges rikeste funn fra bronsealderen, funnet i 1881 med en gravlagt ung kvinne, rikt utstyrt med gravsmykker. Rægehaugen er en del av steinringen på Domshaugens kontekst.

Steinringen er blitt oppmålt av Sola kommunes oppmålingsansvarlige med GPS, med en nøyaktighet på ± 2 cm og den ligger kun 2.7 til 3.0 meter over havet. Landhevningen i området er ikke kjent, men dette var et av de første plassene i Norge hvor isen gikk. 
 
Den største endringsfaktoren her er erosjon som oppstår pga. av sandflukt. Lennsmann M.A. Grude som på midten av 1800-tallet (ref. Jæderen 1814 -1914, Bidrag til dens økonomiske og kommunale Udviklingshistorie ) tok initiativet til å dempe denne sandflukten. Han beskriver effekten av sandflukten slik:
 
Tidsperioden 1850-1870 var en av de ugunstigste Perioder. Aar for Aar greb Sandflugten om sig og ødelagde megen Mark paa alle til Havet stødende Sand gaarde paa Jæderen. Som bekjendt er det ikke paa alle Punkter i Havstranden, hvor den fine Sand skylles op og bliver liggende, men hvor dette finder Sted sker det saa meget rigeligere, og i tørt Veir med Paalandsvind kan Vinden i kort Tid føre den fine Sand langt indover de tilstødende Marker og med senere forandrede Vindretninger føres den da frem og tilbage, hid og did og kastes ind over andre Marker. Bliver Sanden liggende paa en Mark, skal der ikke mange Tommer tykt Lag til for at kvæle al Vegetation og hindre Planterne fra at komme ned i den begravne Muldjord. Bliver Muldjorden liggendc i Ro 30, 50 eller 100 Aar vil man finde den igjen som en tynd mørkere Stribe mellem to ublandede lysere Sandlag. Men en saadan Ro intræder blot i de sjeldneste Tilfælde. Naar
Sanden har ligget rolig i et jevnt Lag over Marken en kortere Tid - f. Eks. i 1
à 2 Aar, kan en ny Storm fra en anden Kant gjerne feie Marken ganske ren for Sand. saaat den gamle Muldjord atter kommer op i Dagen igjen, men dette gjør ofte blot ondt værre. Vinden tager da fat i selve Mulden som nu ingen Sammenhæng har af de raadnede Planterødder, og fører saavel denne som ogsaa underliggende Sandlag afsted i ny Flugt, gjerne tilbake til havet.
Ser vi på hvordan Domstein-ringen har endret seg fra de første observasjonene i historisk tid så forklares dette bl.a. pga erosjon. Bakken eller "støttejorden" rundt bautasteiene er forsvunnet og de er fallt over ende. De mindre steinene dekkes til. Dagens høyde over havet har forandret seg som en følge av dette selv om landhevingen etter istiden for 14 000 år siden har vært relativ stabil. På grunn av skadene som sandflukt medfører, har bøndene på Jærkysten, satt i gang et større arbeid med planting av marehalm og buskfuru.  Dette arbeidet startet i 1899 og var ferdig i 1906 og hele 1227 mål ble beplantet med furu. Området som Domsteinene ligger i fikk dengang tildelt kr. 2600,- i statstøtte for marehalm og skogplanting.
Dette forandret området helt og gjorde det vanskelig å igjen finne steinringen.

I november 1924 fikk direktør for Stavanger Museum, Jan Petersen et brev om at nå var Domsteinene helt ødelagt. Han reiste ut til Sola og fikk dette bekreftet. Steinene var borte og han politianmeldte saken da det er påstand om tyveri av steinene. Saken ble etterforsket i ca. 1 år, men ble så avsluttet da det ikke var mulig å konstatere hvem de skyldige var. Sola Historielag mente at ”tyveriet” hadde sammenheng med at det var utskifting i dette området i 1924. I det steinløse området, tok bøndene de små bautasteinene og bruke dem til å markere sine jordstykker

I 1955 blir misjonsprest og senere biskop og historiker Fridtjof Birkeli intervjuet i avisen Stavangeren om Domsteinene og han framlegger legger en teori om hva ringen er brukt til. På slutten av artikkelen kommer han med hjertesukk og ønske om at steinringen må komme fram i dagen igjen. Han nevner også at opp gjennom årene har dette fornminnet hatt besøk av flere utenlandske arkeologer, uten at vi har fått dette bekreftet. Stedet lå lenge brakk, men i 1967 skriver den unge arkeologen Bjørn Myhre fra Stavanger Museum i Frá Haug ok Heidni om dette glemte fornminnet og at de har planer om å grave det ut året etter.

Men ingenting skjer før en lokal entusiast i Sola Historielag, herredsagronom Kåre Myklebust sakte men sikkert begynner å rydde i urskogen der Domsteinene ligger. Han tusler alene i skogen gjennom flere år og området blir mer og mer åpent. Da det er tid for det, etter tillatelse fra fylkeskommunens ansvarlige så går historielaget manngard og stikker etter steiner. Det blir funnet 245 steiner som blir merket med GPS. Det kan ikke oppdages noe mønster så Rogaland fylkeskommune bestemmer seg for å grave ut halve ringen. Det skjer i 2006 og ca. 60 flere steiner blir funnet, men man konkluderte med at ringen var ødelagt. Sola Historielag fikk da tillatelse, i nært samarbeid med fylkesarkeologene, til å rekonstruere ringen mot at de opprinnelige steinene blir overgravd.

Men hvordan får en fatt i 24 små bautasteiner og flere hundre småsteiner til sektorinndelingen? Laget erfarte raskt at de som opprinnelig laget stedet, må ha brukt lang tid og mye strev, da det ikke finnes stein i området i det hele tatt. Men med samarbeid med de lokale bøndene fikk laget ”ta” tilbake gamle veg- og jordemarkeringer. Å igjen reise det megalittiske monumentet på Domsheia var et omfattende arbeid. Historielaget brukte moderne redskap, så det gikk lett, men ved frakt på sleder og handmakt må reisingen av megalittene tatt tid og krefter. Sommeren 2008, 263 år etter at Bendix de Fine registrerte fornminnet første gang, ble megalittene gjenreist eller mer korrekt, rekonstruert. Som mal brukte historielaget Sjøborgs tegning fra 1822 samt Anders Lorange tegning fra 1879 av hvordan han mente det hadde sett ut. Idag er Fridtjof Birkelis ønske oppfylt - et betydningsfullt megalittisk monument er gjenreist.

I Anders Loranges kommentarer fra 1879 heter det:

Men til hvilken Tid hører dette Mindesmærke, og hvilken Bestemmelse har det havt? Baade dets eiendommelige Form og besynderlige Beliggenlied gjør Svaret lige vanskeligt, men ligesorn det nu efter i saa lang Tid at have været gjemt atter er kommet for Lyset, vil forhaabentlig Fremtiden engang også løse denne Gaade.
 
 
 
Båtmotiv fra Alta i Norge.
 
 
 
Gammel båttype fra Alta.
 
 
Fra kultursteinenes tid 4000 f. Kr.
 
 
Stjernebildet Karlsvogna
 
 
Stjernebilde Dragen
 
 
Stjernebilde Jomfruen og Løven
 
 
De svarte feltene er uten sikt av land.
 
 
Helleristningsskip med seil fra Wadi Abu Wasil i Egypt.
 Datert til Naqada II perioden 3100 f.Kr.
 
Sivbåt på Tanasjøen, Den blå nils hovedkilde i Etiopia.
 
En av saltsjøene i det nordlige deltaet i Egypt
med en tradisjonell seilbåt av gammel type.
Før Den høye dammen sto ferdig i 1971, så store
deler av deltaet ut som dette hver høst når flommen kom.
 
Ved Aswan i det sørlige Egypt ser man tydeligst
det landskapet Nilen fra naturens side renner gjennom: ørken.
 
 
Helleristningsskip med mast fra Wadi Barramiya i Egypt.
 
Helleristningsskip med råseil
fra Himmelstadlund, Öst Götaland i Sverige.
 
 
Den 5000 år gamle båtgraven med sporene etter
de eldste bygde trebåter i verden i Abydos' ørkensand,  Egypt.
 
 
Utsnitt av båt fra Abydos.
 
 
Helleristningsskip fra Wdi Hammamat i Egypt.
 
 
Et freskomaleri funnet ved Knossos på Kreta
 
 
Sotetorp i Bohuslen.
 
 
Min under seilas i Rødehavet.
 
 
Helleristningsskip fra Wadi Barramiya i Egypt.
 
 
Fire helleristningsskip med master.
Fra Kyrkestigen, Lösen og Hästhallen i Sverige.
 
 
To helleristningsskip med mast og stag
fra Järrestad i Sverige.
 
 
Khufu skipet er et inntakt full-størelse fartøy fra oldtidens Egypt
som ble forseglet i en grop ved foten av den store pyramiden  Giza rundte 2500 f.Kr.
 
 
Sermonibåter og egyptiske skip fra ca. 2280 f. Kr.
 
 
Illustrasjon av båt på Nilen 1500 f.Kr.
 
 
Illustrasjon avbåttrafikk på Nilen 1500 f.Kr.
 
 
Helleristningsfeltet i Petersborough nær Torinto i Ontario-provinsen i Canada er tolket av avdøde professor Barry Fell som en fortelling om en nordisk konge - Wooden Lithi - fra Ringerike ved Oslo ca. 1700 f. Kr.
 
 
Helleristningsskip fra Gobustan i Azerbasjan.
 
 
Anino-kulturens kjerneområder og dens spredning i Skandinavia.
 
 
Oddfragment av spyd tilhørende Anino-kulturen.
 
 
Førhistorisk kobberskjerp ved Melheim i Sogn.
 
 
Hammer benyttet i førhistorisk bergverk.
 
 
Kart over naturlige forekomster av kobber, tinn, gull og sølv.
Etter «Mineral Atlas of the World», Norges geologiske undersøkelse.
 
 
Helleristning med mannskap og årer
ved Rødehavet datert til 4500-100 f.Kr.
 
 
Helleristning av skip med mannskap og årer
fra Dalbo, Bærum i Norge ligger ca. 120 meter over havet.
 
 
Den smidde himmelskiven av verdensrommet (eldre bronsealder 2300-1600 f.Kr. Tyskland) fra Nebra (Burgenlandkreits) i Sachsen-Anhalt.
 
 
Gresk og fønikisk kolonisering.
 
 
Modell av mykensk skip
ved den egeriske kulturs start omkring 1700 f.Kr.
 
 
Mykensk emphora fra ca. 1700 f.Kr.
 
 
Ugarittisk alfabet.
Det var en bonde som tilfeldigvis snublet over den arkeologiske skatten i den lille kystbyen Ras Schamra ved Middelhavskysten nord i Syria. Utgravningene avdekket en gammel by som viste seg å ha hatt navnet Ugarit - det kunne man lese på leirtavlene som ble funnet - en bystat som hadde blomstret på 1400-, 1300- og 1200-tallet f.Kr.
 
 
Minoisk-kretiske hieroglyfer.
 
 
Freske fra den minoiske kultur på øya Santorini
etter vulkanutbruddet fra Theva omlag 1625 f.Kr.
Sofistikert nivå i kulturen på Santorini har ført til at mange antar
at det var her «Atlantis» forsvant på en eneste dag.
 
 
Freske fra den minoiske kultur på øya Santorini
etter vulkanutbruddet fra Theva omlag  1625 f.Kr.
 
 
Panorama freske fra den minoiske kultur på øya Santorini
etter vulkanutbruddet fra Theva omlag  1625 f.Kr.
 
 
Teoretisk modell av minoisk skip.
Den minoiske kulturen blomstret 1900-1450 f.Kr.
 
 
Diskosen fra Faistos på Kreta. 
Tydet av Dr. Philos statsstidendiat  Kjell Aartun og gjengitt i boka:
Når Ra stig av hav og berg opnar seg. ISBN 978-82-996950-2-2
 
 
Frotage fra Langekjenn på Kongsberg med minoisk Linear A tekst øverst til venstre. Se omtale i boka: Når Ra stig av hav og berg opnar seg.
 
 
Den minoiske Linear A teksten med lydverdiene we-tu-yu og pi-ti på Langekjenn i Kongsberg ble oversatt av Dr. Philos statsstipendiat Kjell Aartun i 1994 til «de bløte/rene/ublandede eller ulegerte» og er en beskrivelse av det myke og rene trådsølvet fra Kongsberg.
 
 
De to minoiske hieroglyfene på Langekjenn.
Identifisert av Dr. Philos statsstipendiat Kjell Aartun i 1994.
 
 
Mastergradstudent Bente Fønnebø under frotagedokumentasjonen av hellen den 7. mai 2007. Se artikler i boka:
Når Ra stig av hav og berg opnar seg.
 
 
 
Linear B over er en skrift som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Det er dels en stavelsesskrift og dels en logografisk skrift; alle, eller i det minste de fleste, stavelsene i språket er representert ved et tegn, men man hadde også egne tegn for en del ofte brukte ord. Omkring 200 tegn er kjent.
Skriften er for det meste bevart på leirtavler fra 14. og 13. århundre f.Kr. De tavlene som første ble kjent ble funnet av Arthur Evans i KnossosKreta omkring 1900. Evans klarte selv ikke å tyde skriften, men mente at det ikke dreide seg om gresk. Denne oppfatningen ble rådende inntil Michael Ventris19511953 la fram overbevisende argumenter for at det var en tidlig form for gresk som var skrevet ned.
 
 
De eldste vesteuropeiske prammene fra North Ferriby i Yorkshire, England er datert til 1556 og 1443 f.Kr, vel 15 m lange og 2,5 m brede, og brukt som ferge på floden Humber.
 
 
En annen 50 fot lang og 10 fot bred pram - datert til 1340 f.Kr. - ble i 1992 funnet ved Dover. Den har vært padlet og innholdt potteskår fra fransk side og er den eldste kjente kanalferge.
 
 
Replika av handelsskipet som sank utenfor Uluburun i Tyrkia
i 1325 f.Kr.
 
 
Sjøfolkets invasjoner av Egypt fant sted i to hovedbølger over en femti års periode som begynte ved slutten av det tolvte århundre f.Kr. under dynastiet til faraoen Mernepath (1224-1210 F.kr.) og nådde høydepunktet under styret til Ramses III (1194-1163) ned mot midten av det ellevte århundre f.Kr. Dokumentert på veggene i Menepath Habu under Ramses III.
 
 
Illustrasjoner av veggpanelene i Medinet Habu i Egypt.
 
 
Detalj fra Medinet Habu i Egypt.
 
Foto: Bohusläns museum.
 
I begynnelsen på 1930-tallet ble restene av en barkkano funnet i Byslätt ved elven Viskan i Marks kommun i Västergötland. Båtfunnet, som konservertes og i dag oppbevares ved Göteborgs stadsmuseum, er fortfarende det eneste i sitt slag i Nordeuropa. De fleste forskere har trodd at Byslättsbåten tilhørte jernalderen. En nylig utført analyse viser imidlertid at båten er betydelig eldre enn hva arkeologene tidligere trodde.
 
I et samarbeid mellom Bohusläns museum, Syddansk Universitet og Göteborgs stadsmuseum har en bit av båtens barkskrog nå blitt analysert med hjelp av kull 14-metoden - en dateringsmetode som ikke var i bruk når båten ble gravd fram på 1930-tallet.
 
Resultatet av analysen viser at Byslättsbåten er adskillige hundre år eldre og plasserer overraskende funnet i den yngre bronsealderen, omkring 900-800 f.Kr. Med unntak for noen få funn av uthulte stokkbåter savnes båtlevninger fra denne perioden i Skandinavia. Diskusjonen om bronsealderens farkoster har derfor fått ta sitt utgangspunkt i de skipsavbildninger som forekommer på helleristningsflater i Norden.
 
- Den nye dateringen av Byslättsbåten gjør at vi nå bør se på helleristningsskip med nye øyne, sier marinarkeolog Steffan von Arbin ved Bohusläns museum.
 
I alle Hesidot og Homèrs tekstpassasjer som nevner ror står betegnelsen for rorarrangement i entall hos dem begge. Fram til perioden
750-700 f. Kr. var et ror vanlig bruk på greske handelsskip.
Vasemaleri, gresk sortfigur fra sent 600 f.Kr. Handelsfartøyet viser tydelige riggdetaljer, med en rekke tauer som går fra bommen ned til dekk. Den midtre delen av seilet er surret sammen ved hjelp av revtauene. Endene er helt utfoldede. Mannen som styrer skipet holder hjørnet av seilet med den ene hånden.
Masten er relativt lav, med en lang bom
 
 
Et gresk rødfigur vasemaleri, ca 500 f.Kr. med doble styreårer.
Seilet er foldet sammen under bommen.
 
 
De eldste sivilisasjonene.
 
 
Restene etter skipet som ble funnet utenfor Kibbutz Ma'agan Michel 35 km sør for Haifa, datert til det 5. århundre er nå utstilt på
Hecht Museum i Haifa.
 
 
Restene etter skipet fra Kyreneia.
 
 
Den persiske stat 430 f.Kr.
 
 
Den første persiske stat varte fra 648 - 330 f.Kr.
 
 
Uralfjellene utgjør her de hyperboreiske eller ripheiske fjell.
 
Gigantenes vandringsruter til Skandinavia.
 
 
En "gigant" avbildet på Litslebyfeltet i Bohuslän.
 
 
Replikaen Kyrenia II var et handelsfartøy fra 400 f.Kr.
 
 
 
Båt og padlere med paddelårer nede til venstre. Bergheim av Tufte, Gjerpen, Telemark. Undersøkt 1940 av S. Marstrander.
 
 
 
Replika av Hjortspringsbåten 400-300 f.Kr. fra Danmark.
 
 
Relieff av et stort romersk handelsfartøy fra Sidon andre halvdel av det første århundre.  Utformingen av rorets innfestning viser en rekke langsgående forsterkninger som stikker utenfor skroget. Roret passerer på innsiden av disse i en skrå vinkel framover.
Relieffet er i Beiruts nasjonalmuseum.
 
 
Torloniarelieff av marmor, med motiv fra Augustus havn i Roma, ca. år 200. Seilet er forsterket med tauverk («lik») langs kantene, og det er en slags løkker eller ringer festet til seilet. Masten er støttet av et tykt forstag som går fra baugspydseilet til toppen av masten. I tillegg er masten støttet sideveis av vant. Over hovedseilet ses et stort triangulært seil som er festet over bommen. Dette er toppseilet. I tillegg til dette har skipet en relativ kort mast i baugen. Seiltypen kalles artemon.
 
 
Et relieff fra første eller andre århundre e.Kr. Lite skip med to spriseil.
 Skipet seiler med begge seilene vridd helt ut til siden.
 
 
Lite skip, andre årtusen før Kristus. Linjen som går langs sprien er den akterste delen av seilet. Framstillingen betyr at seilet er festet til masten, og at det blir heist ved at sprien blir festet i det ytterste hjørnet, og så dratt opp og festet til masten langt nede. Masten er festet helt fremme i baugen av båten. Relieffet er i det arkeologiske museumet i Thasos.
 
 
Fremstilling av en båt som blir sjøsatt. Sprien ses tydelig. Relieffet er fra romersk keisertid, og er en del av et gravmonument, usikker datering.
Monumentet finnes i det arkeologiske museet i Salonika.
 
 
Latinerrigget skip, andre århundre etter Kristus.
Framstillingen er fra et gravrelieff over Alexander fra Milet.
Det er utstilt i Athens Nasjonalmuseum
 
 
Latinerrigget skip. Seilet er trekantet i formen. Bommen var veldig lang, og masten relativ kort i forhold til den. Datering usikker.
 
 
Romersk veggmaleri andre eller tredje århundre.
Det er ikke tegn til noen fast rorinnfestning i skipssiden.
 
 
Veggmaleri fra Pompei. Øverst i venstre hjørne er det et mindre skip.
Rorene er festet løst til essingen.
 
 
Skip på vei inn Romas havn, tredje århundre e.Kr. Til venstre i motivet ses et fyrtårn. Mosaikken stammer fra en romersk villa og
befinner seg i Capitolmuseet.
 
Halsnøybåten ble funnet i ei myr i 1896 i Toftevågen, Halsnøy i Hordaland og er datert til Romers Jernalder 300-400 e.Kr. Båten var ca. 17 fot lang, hadde uthola kjøl av ein stokk og to bordganger som var sydd med lindebasttråd.
 
Replikaen er et resultat av dette funnet og 3 års arbeid med rekonstruksjon av båten i full målestokk.
 
Knut Arne Sørnes bygde den eldste rekonstruerte plankbygde båten i Norge og har dokumentert dette arbeidet
i boka: Halsnøybåten frå Romersk Jernalder historia frå funn til rekonstruert båt.
 
Båtbyggerne fra romersk jernalder kunne mye om de forskjellige treslaga og utnyttelsen av dem. Dette viser seg i Halsnøybåten som har 6 treslag.
 
Hablingosteinen i sydvest Gotland fra 400-tallet.
 
 
Steiner fra sognet Buttle omtrendt midt på Gottland.
 
 
Lillbjärstenen på Godtland med armert segl.
 
 
Tjängvidestenen på Gotland med armert segl.
 
 
En av Ardrestenarna også med skip med armert segl og
med motiv fra Völundssagan (Gotland ca. 700-800 e.Kr.)
 
 
Skip fra Stenkyrka på Gotland, datert 700-800 e.Kr.
 
 
Replika av Gokstadskipet. Miljøskipet Gaia.
 
 
Skisse av vikingeskip med
utstyr betegnelser som benyttes ved seiling.
 
Fire replikaer av småbåter med forskjellige seil.
 
Replikkaen Høg med seilet Låg.
 
 
 Bayeux-teppet 1066 - 1077.
 
 
Gokstadskipet (895 - 905) er fra Sandefjord.
Det er 23,8 m langt og 5,2 m bredt og har 16 årepar.
Website Builder drives av  Vistaprint