Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Neolittikum 
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Neolittikum er den yngre del av steinalderen i Norge som varte fra slutten av eldre steinalder og fram til bronsealder. Den eldste overgangstiden omtalte den typologiske arkeologt tidligere som den tynnakkede og tykknakkede øksers tid. Den sub-megalittiske tid kaldte også arkeologiene tidligere dette tidsrommet.
 
Neolittikum er tiden fra ca. 4 000 til 1 800 før nåtid, omlag 2 200 år!
 
Gjennom disse 2 200 årene tok folk i bruk nye redskaper knyttet til nye ervervssysler.
 
Her deler vi Neolittikum inn i 4 hovedgrupper med hver sin farge i kronologimonteret som følger under.  Alle gjenstandene du ser på det enkelte feltet, er spesielle og typiske for den perioden.
 
For en arkeolog er det helt vesentlig å vite forskjell på de ulike gjenstandstypene og formene. På bakgrunn av de typologisk bestemte gjenstandstypene forteller arkeologene sine historier om teknologi og samfunn.
 
Lykke til med dine egne selvstendige funderinger.
 
Tidlig neolittikum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Vespestad- og Vestlandsøkser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sylindriske kjerner
 
 
 
 
 
 
 
Skiferkniver
 
 
 
 
Skiferspyd
 
 
 
 
 
Tangespisser, A-type
 
 
 
 
 
 
Tverrpiler
 
 
 
 
Eneggete spisser
 
 
 
 
 
 
 
 
Pimpstein med slitefure
 
 
 
Skiferspisser
 
 
 
 
 
 
Skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mellomneolittikum A
 
 
 
.
 
 
 
 
 
 
Vespestad- og Vestlandslandsøks
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tykknakkete økser
 
 
 
 
 
 
Sylindriske kjerner
 
 
 
 
 
Skiferspisser
 
 
 
 
 
 
Skiferspyd
 
 
 
 
 
Tangespisser, A-type
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skiferspisser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Keramikk
 
 
 
 
 
 
Skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mellomneolittikum B
 
 
 
 
Symboøkser som arkeologer ennå kaller Stridsøkser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Vestlandsøks
 
Vestlandsmeisel
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Hulegget øks
Tykknakkete økser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skiferkniver
 
 
 
 
 
 
 
 
Skiferspyd
 
 
 
 
 
 
Tangespisser, B- og C-type
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skiferspisser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sadsteinskniver
 
 
 
 
 
 
Skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Seinneolittikum
 
 
 
 
 
 
 
Enkle skafthulløkser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sandshamnøks
 
 
 
 
 
 
 
 
Flintøkser
 
 
 
 
 
 
 
 
Flintdolker
 
 
 
Flateretusjert spydspiss
 
 
 
 
 
Flateretusjerte spisser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sunderøyspiss
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Flintsigd
 
 
 
 
Skjeformete skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kultursteiner, byggverk og sammenhenger
 
Newgrange i Irland ble bygd 3100 år f.Kr. for 5 100 år siden. Det var 800-300 før Stonehenge I og II som ble bygd ca. 2800-2100 f.Kr. 
jfr. Antiquity 811 (313): 617–639.
 
 
Spiralfigurene på Haugenfeltet, Sandefjord i Vestfold ligger omlag 33 m.o.h. og følger solens bevegelse fra venstre mot høyre i likhet med spiraler fra Newgrange.
 
Feltet er av arkeologer datert til steinalder/bronsealder.
Kystlinjen for 4 500 fn. sammen-faller med 20 meter høydekurven til Statens kartverk.
 
 
 
 
 
 
 
Spiralfigurene forran inngangen til gravkammeret i Newgrange følger også solens bevegelse fra venstre mot høyre.
 
 
 
 
 
 
 
Ved vintersolverv kan vi oppleve et 5200 år gamlt sollysfenom, når solen lyser opp kammeret i Newgrange. Sehttp://www.knowth.com
 
Newgrange er et byggverk i vesteuropeisk kystkultur som  typologisk arkeologi tidligere
knyttet til astronomi og det ideologiske begrepet  megalittkultur. 
 
I 2009 ble sollysfenomenet på Vintersolverv formidlet via internett mellom 8:58 am og 9:15 am GMT (Greenwich Mean Time). 
 
 
 
Newgrange ble bygd 1500-500 år før de store pyramidene i Egypt som ble bygd 2600-1600 f.Kr.
 
Den neolittiske boplassen med fangstbønder på Auve i Sandefjord var bosatt fra ca. 3500-2700 f.Kr. eller 300 år før Newgrange.
 
 
Steinalderlandsbyen Skara Brae er en kyst bosetting bygget i stein i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland på Orknøyene fra omkring år 3100 f.kr. Bebodd i omkring 600 år og befolket av mellom 50 til 100 personer. Omkring 2500 f.kr. intraff det klima-forandringer. Været ble kjøligere med mer nedbør og bosetningen ble forlatt.
 
 
Ring of Brodgar er kultursteiner på øya MainlandOrknøyene i Skottland og ligger på en eid mellom innsjøene Stenness og Harray. Sentrum av sirkelen er ikke utgravd av arkeologer og er ikke vitenskapelig datert. Man antar at monumentet ble reist rundt år 2500 f.Kr., samtidig med Stonehenge og andre samfunnsstein monumenter på de britiske øyer og i Europa.
 
 
Stonehenge er et kultursteins monument i Amesbury rundt 13 km nordvest for Salisbury i Wiltshire i England og består av en sirkelformet steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., som sammenfaller med den eldre bronsealderen i land ved Middelhavet. Vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., dvs. yngre steinalder. Navnet Stonehenge kommer fra det gammel-engelske ordet Stanhengist som betyr «de hengende stenene».
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Den store sfniksen og Keopspyramiden er 4 500 år gamle.
 
 
 
Kultursteiner
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kultursteinene i skipssteinsettingen på
Elgesem, Sandefjord i Vestfold ligger omlag 75 m.oh.
 
Steinsetting, eller steinsetning, er en samlebetegnelse for samfunnssteins monumenter bestående av reiste steiner som danner sirkulære, firkantede eller ovale kretser. Grekerne kallet dem megalitter, i Frankrike og England kalles de menhirer (lang stein). Den største ligger i Carnac i Frankrike og er datert til 4 700 F.kr. og ansees som det eldste bevarte byggverk i Europa Se også: Om Carnac på Wikipedia
 
Enkelte steinsettinger er skipsformet som på Elgesem i Sandefjord, Istrehågan i Larvik og Agnes ved Stavern.  Et viktig forhistorisk symbol som er avbildet på helleristninger fra steinalder og bronsealder.
 
Steinsettingen kan ha store kantsteiner og i form av markeringer som ligner på bautasteiner og de rektangulære settingene har gjerne store hjørnesteiner. De som er formet som et skip har gjerne en stor stein i endene, i baug og akter, og mindre mellom disse. Eksempler på dette finnes mange steder.
 
Steinsettingene finnes over hele Europa fra steinalder og bronsealder.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Megalittgravenes utbredelsesområdet er skravert.
 
 
Døden, graven og skipet
 
Det er en kultur forbindelse mellom Istrehågans steinsettinger steinsettingene på kontinentet og De britiske øyer. Steinsettingene på Istrehågan og Elgesem har i jernalder med oppkomsten av et aristokrati av høvdinger også blitt benyttet til graver på samme måte som rikfolk senere kjøpte seg gravplass inne i kirkeskipet i Middelalderkirkene. 
 
Det er på denne bakgrunn uheldig at arkeologimiljøet i Norge ennå benytter gravfunn fra jernalder til å datere skipssteinsetningene på Istre og Elgesem.
 
Jeg gjør oppmerksom på at arkeologer har datert helleristningene på Haugen til steinalder/bronsealder.
 
Haugenfelte lå på nordsiden av sundet som dengang skilte det fra Istrehågan som den gang lå på ei øy sentralt i leia i yngre steinalder - 5 500 f.n. (1950) som samsvarer med 25 meters høydekurven til Statens kartverk. De arkeologiske lokalitetene  Haugen og Istrehågan ligger på samme høydenivå over havet, 32 meter. Kartet er hentet fra boka: Dagligliv på Raet - før og nå.
 
 
Kystlinjen i Sandefjord i første del av yngre steinalder - 5 500 f.n. (1950) - sammenfaller med 25 meters høydekurven til Statens kartverk som vist over.
 
 
 
 
 
 
 
 
Foto: Steinar Liverød
 
 
 
 
Istrehågan
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Istrehågan har navn etter Istre-gårdene. Navnet Istre, gammelnorsk Istra, var opprinnelig elvens navn.  Vi finner også spor etter Istra i Syrrist som på gammelnorsk heter Sjovaristra, sammensatt av ordene sjor (eieform sjovar) som betyr sjø, og elvenavnet Istra. Betydningen av navnet blir «Istre ved sjøen».
 
Skrivemåter: Siaugharystrw og Siagharystrv (1398), Siurrist (1575), Syrist (1593), Siørist (1604), Syrrest (1664), Syerrist (1692) Navnet uttales: Sy´rrist.
 
Istre grenda ble i gammel tid kalt Istre fjæring, og på en av gårdene sto Istre kirke, nevnt i 1320, 1398 og i 1460 som Istre kapell. Kirken ble i syvårskrigen (1563-70) brent av svenskene ifølge biskop Jens Nilssøn og kirkens beliggenhet er ikke kjent.
 
I 1950 ble Tjølling Historielag stiftet. I brev av 3. mars 1958 henvendte historielaget seg til Universitetets Oldsakssamling v/prof. Bjørn Hougen med spørsmål om å få restaurert steinsettingen, og 65 år tilbake i tid var det få som visste hva som gjemte seg under torven på beiteområdet Istrehågan. I 1908 ble samlingen av stein registrert som rester etter en elliptisk steinsetning. Men sagnet om Istre Kirke var den gang det som opptok folk flest.
 
Historielaget foreslo at Oldsakssamlingen skulle stå for den arkeologiske utgravningen, mens alt annet arbeid, som opprydding, torvflekking, fjerning av trær og kratt og reising av steiner skulle utføres av Tjølling Historielagets medlemmer på dugnad og under veiledning. Grunneieren var positiv til restaureringen og i brev av 10. mars 1958 ble søknaden innvilget. Utgravningen startet sommeren 1959 under ledelse av magister Elizabeth Skjelsvik.
 
I årene 1960 og 1961 ble utgravningene finansiert ved hjelp av bidrag fra bedrifter og kommuner i området. Universitetets Oldsakssamling ervervet det aktuelle området fra grunneier i 1961.
 
Sentralt i hver steinsetning ble det funnet rester etter kremasjonsgraver. I de to skipssteinsetningene og de tre runde steinsetningene er antatt datering av gravmaterialet satt til Folkevandringstid, ca. 4-500 e.Kr. Gravfunnene var få, foruten ca. 2,1 kg brente bein fra den store skipssteinsetningen rester av en nål i bein, en ornert beinkam, bjørneklør, keramikk, spillebrikke, div. jernfragmenter, bryne samt en pilspiss. Funn i de øvrige steinsetningene besto av brente bein, kull, jernfragment (bl.a. del av en kniv), biter av keramikk og flintavslag.
 
I 2001 ble analysen av beinrestene og kullprøvene fra de fem gravene naturvitenskapelig datert. Dateringen av graven i den store skipssteinsetningen ble satt til 450-630 e.Kr. Den lille skipsformede steinsetningen ble graven datert til 425-535 e. Kr. I de tre runde steinsetningene: ring 4 430-550 e.Kr., ring 5 560-650 e.Kr. og ring 6 440-620 e.Kr.
 
I området finnes det spor etter hulveier, samt gravhauger og en gravrøys. En analyse i 1997 av kull fra en utgrav kokegrop viste at den var i bruk ca. 8-900 f.Kr., 1300-1400 år før de døde ble gravlagt innenfor den store skipssteinsetningen, som under innflytelse av megalittkulturen trolig ble reist i neolitikum.
 
 
 
Kystlinjen i siste del av neolittikum fra den tynnakkede øks tid - 4 500 f.n. (før nåtid 1950) - sammenfaller med 20 meter høydekurven til Statens kartverk.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Samfunnssteiner på Istrehågan, Tjølling i Larvik kommune i Vestfold.
 
En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «Dommerringer» eller «Tingsteiner» (svensk: domarring). Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor sju eller ni steiner er det vanligste. Steinsettingene kan ha vært hellige samlinssteder for å løse tvister og en forløper i det lokale tinget. Det er blitt hevdet at de enkelte steinene kan ha vært sete for de som ble valgt til å dømme. Eksempler finnes også på at dommerringene har vært benyttet som gravanlegg, noen relativt dårlig utstyrt og med kremert beinmaterial. Sekundærgraver tilkommet i ettertid.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Samfunnssteinene i dommarringen 
på Blommenholm, Strømstad kommun i Bohuslän.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skipssteinsettingen 
på Blommenholm, Strømstad kommun i Bohuslän.
 
 
Skipssteinsettingen på Istrehågan,Tjølling i Larvik kommune i Vestfold ligger omlag 32 m.oh. ikke langt fra helleristningsfeltetet på Haugen i Sandefjord.
 
Kystlinjen i siste del av den tynnakkede øks tid - 4 500 f.n. (før nåtid 1950) - sammenfaller med 20 meter høydekurven til Statens kartverk.
Website Builder drives av  Vistaprint