Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Hvilke planter kan man ha spist?
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Det er lettere å anta at steinalderens folk i langt større grad enn dagens mennesker kjente til og utnyttet forskjellige vekster i husoldningen. Stor kunnskap om botanikken besitter jo naturfolk som er helt avhengige av hva de kan finne i sine nærmeste omgivelser. Vi befinner oss i en tid da såkorn og frødyrking neppe forekom, i det minste ikke i noen større omfang. Derimot kjente man antageligvis godt til hvilke naturlig eksisterende arter som var andvendbare i forskjellige sammenhenger, hvilken del av veksten som var best, hvilke vekster som var giftige etc. Forholdet mellom det vegetabilske og animalske innslaget i kosten er ukjent. Trolig har det vekslet med årstider og tilgang.
 
Selv om man på denne tid ikke dyrket såkorn og annen ikke boplasstilhørende grøde er det imidlertid mulig – og kanskje også trolig – at man likevel på forskjellig vis stelte med de ville vekstene man utnyttet. Med enkel røying og tynning i hasselkjerr kunne f.eks. nøtteproduksjonen økes. Det er også mulig at man på sine vandringer har hatt med seg frø eller morplanter som ble satt ut for kommende bruk. Slik enkel dyrking i en åpen skog forekommer bl.a. hos indianere i Søramerika. Sporene etter  avlinger av dette slag er det i dag nærmest umulig å oppdage.
 
Den følgende lille presentasjonen av noen ville veksters anvendning som menneskeføde bygger først og fremst på den kunnskap vi gjennom pollenanalyser og studier av makrofosiler har skaffet oss om hvilke arter som forekom rundt Skagerak for 8.000 år siden.
 
Det rike utbudet av urtebøker gir oss også mange opplysninger om forskjellige veksters anvendelse i eldre tid. Man bør imidlertid være klar over at mange av våre nåværnde ville arter er innvandret senere til Raet. Mye av nåtidens innslag i veikanter, åkerkanter og slåtteenger – det som av og til kalles kulturmarkenes flora – fulgte med ved innføringen av åkerbruket i Norge. Andre er introdusert ved opparbeiding av slåttemark eller rømlinger fra middelalderens klostertregårder.
 
Det finnes ingen bevis for at samtlige av de artene som nevnes nedenfor har vokst rundt Skagerak i steinalderen, men det finnes heller ikke noe som motsier dette. Majoriten av de høyere vekstene framtrer ikke i pollendiagrammene da de danner meget små mengder pollen. Her foreligger dermed for mange arter en dobbel usikkerhet, dels om de overhode forekom på Raet i steinalderen, dels om de ble utnyttet av mennesker. Selve anvendingsmåten av plantene kan vi jo heller ikke med sikkerhet uttale oss om.
 
Når man på en overdekt boplass finner masse fra eplekjerner eller hele villepler, ligger det nær å anta at man har spist disse fruktene. Dette er imidlertid ikke sikkert. De kan ha blitt brukt i en rituell sammenheng.
 
Det er knyttet stor usikkerhet til anvendelsen av planter i steinalder og det bærer også drøftingene preg av. For mange er savnet av underlag i form av biologiske iaktakelser ved arkeologiske utgravninger en kilde til usikkerhet. Dessuten er emnet forsømt av såvel botanikere som arkeologer, og her finnes ennå mye å avdekke.
 
Hasselen nådde som tidligere omtalt et høydepunkt i utbredelse rundt Skagerakkysten i boreal tid under jegersteinalder. Hasselnøtter er rike på fett, protein, sproreemner, fosfor og kalk. De plukkes når de er grønne og får tørke til de antar brun farge.Kanskje ble hasselen høstet om høsten for vinterens behov. Allerede tidlig ble det anlagt såkalte “nøttegårder” og ifølge et regnskap ble det i år 1671 eksportert ikke mindre enn 975 tønner med hasselnøtter fra Gøteborg. Dette viser noe av hasselens betydning i en forgangen tid. Skall av hasselnøtter har vært funnet på bl.a. ett par overdekte boplasser fra steinalderkysten av Skagerak.
 
Selv eikenøttene er næringsrike og anvendbare som menneskeføde. Her må imidlertid garvesyrene først fjernes gjennom koking eller risting av frøemnet. Rikelig med frøemner er funnet på danske boplasser, noe som tyder på at fruktene ble utnyttet. De er rike på fett, protein og stivelse.
 
Blant øvrige tre og busker i løvskogen må nevnes hegg, rogn, villeple, rips og svarthyll som alle har C-vitaminrike frukter. Rikelig med villepler har blitt funnet i kulturlagret på den berømte Alvastaboplassen i Sverige fra yngre steinalder. Under en kort tid på våren spiste man kanskje også de unge vingefruktene av alm.
 
I den litt magrere skogen, der trær som furu og bjerk dominerer, finner vi ofte igjen våre viktige bærris blåbær og tyttebær, og der det er fuktig også krekling, multer og tranebær. Her fantes det en god C-vitaminkilde, som trolig ble utnyttet. I eldre tider var det også vanlig å anvende de unge, myke furuskuddene som vitamintilskudd. På våren kunne de spede skuddene etes direkte eller bli most til en grøt.
 
Pollendiagram fra landområder rundt Skagerak viser store mengder sporer av ormetelg og sisselrot helt tilbake til år 8.000 i steinalderen. Denne arten forekommer på flyttblokker og fjellvegger, først og fremst i løvskoger. Sisselrot (Polypódium vulgáre) har en krypende jordstengel rik på opplagsnæring. Foruten stivelse inneholder den sukker samt samme smaksemne som ekte lakris. Før kokte man en grøt av sisselrotens malte jordstengel. På mange steder graver barn forsatt opp den søte “roten” og tygger på den.
 
Et tilskudd til næring har steinaldermenneskene kanskje fått gjennom tapping av sevje fra ulike tre. På våren skjer en kraftig sevjestigning fra roten gjennom stammen opp til knoppene. Sevje er en vannoppløsning av sokker og enkelte salter og behøves for at de unge bladene skal slå ut og begynne å vokse. Tappingen kan skje gjennom at man borrer et hull i stammen i hvilket et rør ble stukket inn. Gjennom hårrørseffekten suges sevjen opp og drypper ut gjennom røret og kan samles opp i en beholder. Det er viktig at man plugger igjen hullet etter en tapping, ellers kan treet forblø.
 
En særskilt rik sevjeproduksjon gir treet under solrike dager på seinvinteren og tidlig på våren. Sevjen kan enten drikkes direkte eller konsentreres gjennom koking eller ved at vesken får stå åpen slik at vannet fordunster. I Skandinavia har bl.a. lønn og bjerk blitt utnyttet i eldre tider. En stor bjerk kan gi opp til 20 liter sevje pr. døgn. Mest kjent er kanskje de nordamerikanske sukkerlønnene. Den verdifulle lønnesiruppen har flittig blitt tatt hånd om av ulike indianerstammer. I dag tapper ennå barn sevje fra bjerk ved å henge opp flasker i avkappede grener.
 
Langs kysten finnes det adskillig nyttige vekster. Som bladsalat, rå eller kokt, har det i historisk tid blitt anvendt almenne arter som løvetann (Taráxacum), åkerdylle (Sonchus arvénsis), skvallerkål (Aegopódium podagraria), strandkål (Crambe marítima), gåsemure (Potentílla anserína), strandbete (Beta vulgaris subsp. maritíma – denne arten vokser ikke i Norge, men på den svenske siden av Skagerak- og Kattegattkysten) og skjørbuksurt (Cochleária officinális). Den sistnevnte veksten er ganske berømt og var kjent av sjøfarere langt tilbake i tiden. Skjørbuk er en sjukdom som bryter ut etter langvarig mangel på C-vitamin. Symptomene er kraftløshet, blødninger i hud og slimhinner samt at tenner løsner. Ved strandhogg etter lange tider på sjøen uten tilgang på fersk frukt eller grønnsaker lette man opp skjørbuksurten. Denne er vel ikke rikere på C-vitamin enn andre vekster, men all den tid den blomstrer tidlig på våren – da vitaminbehovet er som størst – og da den dessuten også er allmenn langs arktiske kyster har skjørbuksurten fått ord på seg for å være anvendbar. Det fortelles om hvordan giddalause mennesker tidlig på våren slepte seg ut i skjærgården for å søke opp de første styrkende bladene som overvintret under snøen. Skjørbuksurten ble før konservert nord i Skandinavia og ble markedsført under navnet finnmarkskål. Kanskje ble den utnyttet også av menneskene i steinalderen.
 
Strendenes nitrogenrike tangbanker har en interessant og anvendbar vegetasjon. Her frør f.eks. store mengder av melder seg – meldestokk ( Chenopodium album), strandmelde (Átriplex littorális), tangmelde (Atriplex prostráta) og svinemelde (Atriplex pátula) – rike på jern, kalk, nitrat og vitamin B. Bladene anvendes på samme vis som spinat og stilkene som asparges. Melder har en rikelig fruktsetting og stivelsesrike frø som før ble tatt vare på for mjølframstilling. Noen av de velbevarte danske myrlikene fra jernalderen hadde i sine magesekker akkurat frø fra meldestokk, som viser artens anvendelse langt tilbake. Man vet at den berømte jernaldermannen fra Tollund på Jylland har spist grøt av frø fra en rekke forskjellige vekster, bl.a. meldestokk. Hønsegras (Persicária – flere arter), også vanlig på strendene, var en hovedbestanddel i denne grøt.
 
Mineralemner og vitamin A har steinarderfolket kanskje fått fra vassarv eller fuglegras (Stellária média) og neslevekster (Urticaceae) eller smånesle (Urtica urens) som er nokså vanlig ugress i hager, avfallsplasser og tangvoller. Unge skudd av brennesle (U. dioica ssp. dioica) kan med fordel tørkes og bevares over lengre tid. Til slutt nevner vi den ytterst vanlige kveke (Elytrigia repens) som gjerne forekommer på sandfulle strender. Dette grasset har tallrike, vidt forgreinete jordstengler, som før ble innsamlet om høsten. Vasket, tørket, malt og siktet,  ble de anvendt til mjøl for nødbrød, en nokså omfattende, men likevel nødvendig prosedyre for datidens matauke. Om jordstenglene kokes, utvinnes et sokkerlag, som kan benyttes i søtnings- og konserveringssammenheng.
 
I et kystnært miljø med revner i fjellet og store heller som på Raet kan ofte løvskogsområdene bli framtredende. Gode C-vitaminprodusenter som nyper, slåper, bjørnebær, krekling (Èmpetrum nigrum), markjordbær, bringebær m.fl. forekommer alment her. To arter som kan ha hatt betydning for matlagingen er engsyre (Rumex acetósa) og småsyre (Rumex acetosélla). Som navnet angir påtreffes den førstnevnte gjerne i enger, den senere mest  i berg og på åser. Begge inneholder oxalsyre, som gir dem en syrlig smak. Til slutt kan man nevne den som svenskene kaller kjærlighetsurten – smørbukk (Sedum teléphium). Arten har stor næringsverdi såvel i de kjøttfulle bladene som i røttene.
 
I de lite næringsrike sjøene finnes flere vekster som fra gammelt av utnyttes som kilder for å styrke seg. Særskilt omtalt er den eiendommelige og nå  i Skandinavia utdødde vassnøtt (Trapa natans – senest sett 1918 i Skåne). Fosile frukter er funnet i Skandinavia nordover til Jämtland, med dens karakteristiske taggete frukter som ofte påtreffes i sjøsediment i myrene. Planten finnes i dag i Mellom-Europa og Asia hvor fruktene er gode rå eller ristet. Smaken kan sammenlignes med kastanjer. Arten anses å ha hatt betydning i tidligere tiders husholdning allerede under steinalderen.
 
Tre betydningsfulle og familiedannende arter i grunne sjøer er siv (Juncus), dunkjevleslekten (Typha) og takrør (Phragmítes austrális). Alle danner grove rotstokker  som inneholder emner av stivelse. De kan enten kokes eller utvinnes til mjøl. Siv anses å være en delikatesse og smaker som hvalnøtt. Til og med de meterlange stengelene til vannliljer har nok blitt anvendt. Her må imidlertid de giftige bitre emnene fjernes gjennom forvelling.
 
Til langt inn på 1700-tallet har man også anvendt det vanlige  mannasøtgras (Glycéria flúitans). Linné forteller i sin Skånske reise fra 1751 om hvordan man rett eller midtsommer gikk ut med et såll og slo mannasøtgras i den for å fange opp frøene. Disse kunne senere kokes til en grøt eller utvinnes til mjøl. Et møysommelig arbeid med liten uttelling er dette ifølge opplysningene.
 
Det er ikke bare blant frøvekstene som vi finner matnyttige arter. De lavere vekstene, dvs. de blomsterløse plantene, er også anvendbare i mange sammenhenger. I våre dager er det igjen blitt populært å utnytte disse som et komplement til den tradisjonelle maten. Den eneste vekstgruppen som ikke har vært anvendt i gastronomisk sammenheng av mennesker er mose.
 
Alger fra havet utgjør en verdifull naturtilgang. De bruker etter sine pigment å deles opp i grønn-, rød- og brunalger. Produkter fra alger har i dag stor betydning og anvendes i industrielle sammenheng som innen farmakologi og medisin. Folk fra Orienten har i tusenvis av år utnyttet alger og idag anvendes noen hundretalls arter i husholdningen i Japan, Kina og Korea. Visse rødalger (Porphyra) anses som en delikatesse og dyrkes i stor skala på garn. I Europa er den mest likte arten søl (Rhodymenia palmata) som blir spist rå eller kokt. Mange andre arter – grisetang (Ascophyllum nodosum), blæretang (Fucus vesiculosus), sukkertare (Laminaria saccharina), tarmgrønske (Enteromorpha intestinalis), rødalger m.fl. – kan med fordel anvendes på liknende vis. Samtlige er allmenne på kysten av Skagerak.
 
Proteininnholdet i alger er forholdsvis høyt – opp til 25 % av tørrvekten – mens fettgehalten er lav. Særskilt viktig er inneholdet i algene av mineraler, sporemner og vitaminer. Her er noen eksempler: Kalsiuminnholdet i sukkertare og havsalat ( Ulva lactuca) er 4 ganger så høy som i soyabønner, 8 ganger høyere enn i melk og mer enn 10 ganger så høyt som i egg. Jerninnholdet i tarmgrønske er 30 ganger høyere enn i spinat eller kjøtt. Jodinnholdet i sukkertare er 4000 ganger høyere enn i fisk eller reker.
 
En del arter har også medisinske egenskaper og kan anvendes f.eks som antibiotika. Ifølge gammel tradisjon kan for eksempel havsalat og krasing (Corallina officinalis) virke mot mark i  innvollene. En fordel med alger er at de kan samles året rundt.
 
Noen av lavartene, først og fremst islandslav (Cetraria islandica), reinlav (Cladonia – flere arter) og skjegglav (Alectoria – flere arter), har blitt anvendt og anvendes fortsatt som menneskeføde. Vi forbinder kanskje lavet først og fremst med nødstider da de anvendes for å drøye mjøl eller blandes i supper. I Japan anses imidlertid visse navlelav (Umbilicaria – flere arter) å  være en delikatesse. Mange arter inneholder organiske syrer som gir lav en besk smak. Disse kan i en viss grad elimineres gjennom utvanning med varm vann. Raskest skjer dette om man samtidig tilsetter noe lut av aske. Undersøkelser av  næringssammensetting i lav viser at de inneholder ca. 3-5 % protein, noe mindre fett og ca. 90 % kullhydrater. Lav er ganske rike på mineralemner. Kullhydrater gjæres mest ut av lichenin, som mennesket ikke kan utnytte. Rein derimot har et enzym som kan dele dette stivelselignende emnet til anvendbart sukker.
 
Forskeren og forfatteren Helge Ingstad forteller i boka Nunamiut om hvordan nunamiutene, en liten gruppe innlandseskimoer i  den veldige fjellkjeden Brokes Range i det nordlige Alaska, spiste inneholdet i reinens mavesekk for å motvirke sjøbuk. Ingstad skriver at lav fra reinens mavesekk smaker som syrlige epler.
 
Man er nå til dags enige om at sopp i forhold til næringsverdi vel kan sammenlignes med bra grønnsaker. De inneholder ofte mer protein og kullhydrater enn disse og har mer av viktige mineraler. Trolig utnyttet menneskene i steinalderen soppen i skogene på Raet.
 
Kunnskapen om våre forfedres matvaner når det gjelder vegetabilsk føde er meget ufullstendig. Hvorvidt de anvendte noen metode for å konservere føden fra planteriket er helt ukjent. Imidlertid kan det være av interesse å få belyst de muligheter som har vært. Det ligger nære for hånden å anta at man umiddelbart fortærte de anvendbare plantene man støtte på. Et omstreifende levesett medførte at man ikke kunne legge opp altfor omfattende forråd. Kjøtt og fisk kan, foruten gjennom røyking. også konserveres på følgende vis;
 
Om man vil forlenge holdbarheten på en vegetabilsk råvare er den enkleste måten tørking. Alle nedbrytbare organismer behøver en viss mengde vann for å kunne leve. Tørre varer holder seg således under lang tid. Så vel bær og frukt som grønnsaker og sopp kan tørkes.
 
Tørking kan skje enten direkte i luft eller gjennom oppvarming. Det produktet som var ferdig tørket kunne senere bli oppbevart i skinnsekker eller kurver av never.
 
En annen metode er å salte inn.I en høy konsentrasjon av koksalt kan ingen bakterier eller sopper leve. Kanskje kjente menneskene i steinalderen til muligheten for å konservere sopp gjennom innsalting. Metoden har i lengre tid vært praktisert i Finland og Øst-Europa.
 
Saltet kunne man få på følgende vis: Vann fra havet som ved storm slår opp på klippene, samler seg ofte i små dammer. Når vannet senere fordamper under varme sommerdager blir saltet liggende igjen. Prosessen går raskere om vannet kokes. Salt kan også tas ut fra enkelte strandplanter som saftmelde (Suaéda marítima) og salturt (Salicórnia europaéa). For å overleve har disse artene lagret store mengder salt i sine vev. Dermed overvinner de den salte markens sugekraft og de kan ta opp livsnødvendig vann. Asken av slike saltvekster er derfor verdifull.
 
Færøyingene henger fårekjøtt ute i luftige buer der kjøttet saltes og konserveres av den saltholdige sjøluften fra havet, restakjøtt.
 
Konserveringseffekt kan også oppnås gjennom å sukre inn.   Kanskje anvende steinalderens mennesker villhonning eller sirup fra bjerkesevje for å øke holdbarheten på enkelte vegetabilske arter.
 
En tredje metode er gjæring med melkesyre. Under syrefrie forhold og ved nærvær av spesielle bakterier kan sukker gjære til melkesyre. Denne syren virker senere antiseptisk, hvilket gjør at gjærende plantedeler kan bevares under lang tid. Enkelte strender ved havet med kjøttaktige blad og stengeler, f.eks strandarve (Honkénya peploídes) og den særegne salturten, kan på dette vis konserveres og benyttes som surkål.  Tjukterne ved Beringsstredet  lar strandarve bli hardt pakket i skinnsekker, for å gjennomgå gjæring med melkesyre som gir en lang holdbarhet.
 
Arkeologer har beskrevet hvordan man har gjæret ”blodgrøt” under yngre steinalder. Malte frø og nøtter ble blandet i et kar med blod. Det hele fikk så stå tildekket i noen uker for at den rette gjæringen med syre skulle skje.  At man så nøye kunne klarlegge rettens innhold og tilberedelse skyldes en meget avansert undersøkelsesmetode.  Man gikk ut fra keramikkskår fra Skåne. Et sveipeelelektrodemikroskop avslørte fine bobler i de forkullete matrestene. Dette tyder på at maten har gjæret. En analyse av aminosyrene i den gamle grøten viser at den har bestått av hasselnøtter, et kornslag samt blod.
 
En annen måte er å utnytte den antiseptiske effekten hos oxalsyren som finnes i mange planter, f.eks engsyre og småsyre. Samene har i lang tid anvendt denne mulighet. En kjent rett er ”juobmo”, en seig masse, som lages av reinmelk kokt med engsyre. Med denne framgangsmåten holder melken seg meget lenge. En tilsvarende samisk rett, ”gompa”,  lages av fjellkvann (Angélica archangélica subsp. archangélica) – i nær slekt med strandkvannen (Angélica archangélica subsp. litorális) ved Skagerak – som kokes sammen med fjellsyre. Massen legges i trebeholdere eller tarmringer og lukkes. Det hele oppbevares i en grop i bakken eller i en jordkjeller til neste vår. Gompa er et utmerket middel mot skjørbuk.
 
Til slutt noen ord om tyttebær som konserveringsmiddel. Tyttebær inneholder bensoesyre. Det  gjør dem lette å konservere uten kjemiske tilsetninger. Nevnte syre anvendes da også i den moderne konserveringsindustrien under betegnelsen E 210. Tilsetting av tyttebær i ulike fruktblandinger øker holdbarheten, jamfør den gamle gode retten ”pærer med tyttebær”.
 
Igjen er vi inne på et område der man bare kan spekulere. Kanskje ligger det nære for hånden å gjette at de spiselige vekstene man plukket ble fortært ferske. B- og C-vitaminer blir jo som kjent ødelagt ved koking. Visse muligheter til konservering – tørking, nedsalting og gjæring av melkesyre – har tidligere blitt omtalt. Koking av vekster var sikkert problemfylt. Bruk av metall- eller leirkar var ikke kjent. En mulighet er at et bål oppvarmet steiner som man senere la i vann. Gjentas prosedyren flere ganger begynner vannet snart å koke. Neverkar og beholdere av tre – f.eks en hul stamme – kunne bli anvendt, likeså skålformede fordypninger i berget.
 
På mange boplasser fra steinalder, særskilt i Nord-Skandinavia, finner man store mengder med i stykker brent stein som tolkes som rester fra fortidens komfyrer. Arkeologene tenker seg at man kan ha anrettet kjøtt og fisk i en grop i marken. I en slik enkel ovn ble hete steiner lagt sammen med kjøttstykker innpakket i blad. Det hele kunne deretter tildekkes med blad og sand eller torv. Lignende kokegroper finnes det spor etter bl.a. i Bugården og slike kokegroper er blitt anvendt av naturfolk i tropiske områder. Ved åpningen av utgravningene på Kaupang i 1999 benyttet Oldsakssamlingen denne kokegrop-teknikken med et smakfullt og godt resultat. Å lage til røtter rike på stivelse og jordstengler fra planter kan gjøres på samme vis. Man antar at beholdere av tre eller lær også kan ha tjenestegjort som enkle ”kjeler/ovner”.
 
Den åpne ilden utgjør den enkleste metoden for matlaging. Å grille kjøtt over trekull er jo ennå i dag en vel anvendt og populær måte å tilberede mat på. Mange plantedeler som er rike på stivelse kan med fordel  anrettes i en glødeseng. Man kan f.eks riste vassnøttfrukter eller sivenes rotstengler. 
 
 
Naturen som spiskammer
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Mange forestiller seg kanskje at miljøet under eldre steinalder var karrig med et bistert klima. Slik var det nok under de tidligste delene av steinalderen da innlandsisen fortsatt lå igjen i det indre Vestfold. Botanikere og geologer har imidlertid for en god stund tilbake gitt oss kunnskap om at det sørlige Skandinavia fra omkring 8 000 år siden var et rikt miljø med et stort artsmangfold av planter og dyr. Dessuten var klimaet ganske annerledes jamført med dagens. Den gang var det varmetid med en 2-3 grader varmere middeltemperatur  i året enn i dag. De grupper av jegere i steinalderen som opprettet sine fangststasjoner ved kysten omkring Lågen eller noen av munningsområdene til de mindre vassdragenes på fastlandet eller ute på Raet, levde den gang i et miljø som ga forutsetninger for et godt liv basert på jakt, fiske og innsamling. Miljøet kan sammenlignes med et stort og velholdt spiskammer, fra hvilket man kunne gjøre de nødvendige uttak. Jo rikere miljøet var, desto lettere hadde menneskene det for å livnære seg. I et rikt miljø finnes det forutsetninger for større befolkningsmengder og dermed også for mer velorganiserte samfunn.
 
Det vi i første omgang vil se på, er om det i ulike typer av miljø finnes en forskjellig plante- og dyreverden.
 
Hvert enkelt miljø på jorda kan sees som en produsent av en viss mengde arter av planter og dyr, som vi med et sammenfallende ord gjerne kaller biomasse. Forskjellen mellom de ulike miljøene og deres produksjon av biomasse er meget stor. Dermed varierer også forutsetningene for menneskelig bosetting, i særdeleshet når jakt, fiske og innsamling utgjør forsyningsgrunnlaget. 
 
Produksjon av biomasse er aller dårligst i ørkener, permanente områder med tundra og store hav. Fjellområder med skog og dype sjøer har i liket med hav utenfor kysten en noe større produksjon av biomasse. Et ganske produktivt miljø er områder i lavland med skog og grunne sjøer.
 
Området ved bekke og elvemunninger er i særdeleshet det mest gunstige miljøet for produksjon av biomasse. Dette gjelder særlig der ferskt og salt vann blandes. Der blir vannet noe varmere enn i vassdraget eller ute i havet. Tilførselen av syre og uorganiske emner blir også særskilt god gjennom vann fra vassdrag. Alt dette bidrar til et rikt plante- og dyreliv i områder hvor vassdrag munner ut i havet.
 
De aller mest varierte biologiske betingelsene oppstår når en elv munner ut i en skjærgård. I et slikt område finnes et særlig rikt lavere dyreliv. Dette utgjør en viktig forutsetning for det høyere dyrelivet. Man kan se det som en næringspyramide, hvor mennesket finnes på toppen enten pyramiden viser dyrelivet på land eller i vann.
 
I områdene hvor elvene munner ut har forutsetning for bosetting alltid vært særskilt god. Eldre kulturer er ofte forbundet med store elver. Slik forekom høykulturer langs elver og omkring elve deltaene.
 
Eufrat, Tigris, Nilen, Indus og Den gule elv er velkjente eksempler.
 
Foruten rike miljø med deres gode muligheter for jakt og fiske er området ved elvemunningen gunstig sett ut fra et transportsynspunkt. I selve munningen er strømmene av vann i elven ikke så sterke som lengre inn i landet. Strendene er også lette å ta seg fram på jamført med den vanskeligere gjennomtrengelige urskogen som finnes innenfor kystsonen.
 
En stor fordel med flodområdet er tilgangen på ferskvann. Både mennesker og dyr behøver daglig å ha tilgang til drikkevann. Ved elver og større vassdrag finnes det alltid mulighet for å få drikkevann selv under en lengre tørkeperiode.
 
Lågen har i dag gravd seg gjennom Raet og munner ut i Larviksfjorden og Skagerak. Mot sydøst på Det ytre Raet ligger Viksfjord. Et svært tidlig landbruksområde med større og mindre øyer i en egen skjærgård, hvor det på Malmøya bl.a. er lindeskog. Skal vi se nærmere på miljøet i  steinalderen, må vi ta hensyn til kystlinjens nivå som var betydelig høyere enn i dag. Lågens munning var den gang en sted i Lardal, og for mer enn 8000 år siden var det synlige av det daværende Raet bare en stor øy som lå vendt som en rygg mot Skagerak.
 
For 6.500 år siden, på slutten av eldre steinalder, lå kystlinjen på 40 meter over dagens nivå. Goksjøfjorden gikk den gang nesten sammen med Merkedamsfjorden, og bare en smal landtunge mellom disse to fjordsystemene forbandt Raet med fastlandet. Dette området lå i le for Skagerak, men på den andre sidensør for Raet var det også en skjærgård på denne del av Det ytre Raet som ga ly og le for storhavet. Den gangen grenset  Mo, Bugården, Sørby og Solberg i Sandefjord til sjø og hav. For 4.700 år siden, i yngre steinalder, sto kystlinjen 30 meter over havet, og så sank den videre gjennom bronsealder til bekkedalene trådte tydeligere fram på Det ytre Ra henimot eldre jernalder.
 
De vekslende bildene av landskapet som er presentert omfatter mange ulike miljøer, alt fra hav til skjærgård og bekkedaler. Dessuten lå Raet nært både til havet med salt vann og til ferskvann i oller og bekker. I selve bekke- eller elvemunningene var det brakkvann. Alt dette sammen med det gunstigere klimaet gjorde at det var gode livsbetingelser for veldig mange forskjellige dyr og planter, bl.a. slike som nå ikke lengre trives i området eller er utryddet. Som eksempler på dyrearter som den gang kunne være et naturlig innslag i faunaen på Skagerakkysten nevnes urokse, villsvin og geirfugl.
 
I kapitlet om jakt og fangstmetoder er det jaktbare viltet i steinalderen beskrevet nærmere. Der er det også angitt omtrent det uttak som mennesket kunne gjøre av de respektive dyrearter uten å desimere bestanden.
 
Et eksempel på det rike miljøet og de gode mulighetene for å livnære seg i området var hasselnøttene.  I eldre steinalder var hasselbuskene i lange perioder et karakteristisk innslag i vegetasjonen. Fra næringssynspunkt har hasselnøtter vært en uvurderlig føde ettersom de er meget næringsrike og dessuten meget lette å oppbevare. Ved Gøteborg på ”Vestra Frölunda-ön”, som var  drøye 15 kvadratkilometer stor, kan man regne med at det hvert år modnet omkring 700 tonn hasselnøtter. Med tanke på kalorimengden skulle det rekke for å livnære omkring 4.400 menn i et helt år. Langs kysten i Vestfold og i Lågendalen finnes det ennå hasselbusker og hassellunder.
 
På Raet var det godt med hassel, og gjennom store deler av eldre steinalder var livsbetingelsene for de grupper som levde av sanking og fangst meget gode på denne delen av Skagerak-kysten. Ut fra dette perspektivet er det heller ikke så underlig at det ved datidens elvemunning av Lågen og på Raet er gjort oldsaksfunn fra eldre steinalder. Men selv om funnmengden av 74 Nøstvetøkser fra Torpevann i Brunlanes og de 10 buttnakkete øksene fra Sandar er betydelige, er det ingen annen del av Skagerak-kysten som kan oppvise så mange spor etter fangstboplasser som utløpsområdet til Glomma og Götaelven.
 
For 7-6000 år siden var livsbetingelsene for grupper av mennesker som levde av sanking og fangst meget gode,for menneskene som levde på Raet.
 
 
Innsamling - og dyrking ?
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
På toppen av Raet ved Haukerød og ved Stange Nordre i Sandefjord er det funnet en rund flatere stein med skafthull i eller vektloddet til en gravkjepp, men steinalderhakker er ikke funnet på denne delen av Raet. Ikke alle kaller disse steinene med skafthull for et vektlodd til en gravkjepp. De er tidligere omtalt som klubbe, mens andre arkeologer har omtalt dem som garnsøkker. 
 
Den norske arkeologen Anton Bjørn omtalte disse kulturbearbeidede steinene som vektlodd på en gravkjepp i 1934 når han konstaterte at”de aller fleste tidlige eksemplarer … har en eiendommelig skrå slitt egg”. Bjørn drar også den sluttningen at når ”kun hakking i jorden vil kunne frembringe slike skrå slitemerker, ses det at hakkene opprinnelig har vært et  redskap i et primitivt jordbruks tjeneste. For bedre å gjøres skikket til sitt bruk er hakkene av og til mer eller mindre krummet, så de i profil linje minner om de moderne, krumme jordhakker… Arten av dette arbeide med jorden har da vært den mest primitive form for jordbruk som er kjent, det såkalte hakkebruk, hvis vesentligste oppgave er å sikre vegetabilsk føde ved en ytterst enkel kultivering av spiselige vekster, og på den måten er et jordbruk som i sin primitivitet er forenlig med en ellers utpreget jegerkultur”.
 
Bjørns hypotese har vært referert og diskutert, men så kom Noel Broabent på 1970-tallet med en kompletterende teori om at hakken har sittet som handtak og vektlodd øverst på en gravkjepp og at funksjonen som hakke var en bifunksjon. Det som imidlertid er mest forbausende, er at bildeunderlaget for denne tolkningen er en tilsvarende hakke som den fra den 8.000 år gamle steinalderboplassen Sandarna i Göteborg. Denne hakkentypen ble også benyttet som vektlodd på en gravkjepp som tilhørte indianerne i California. Til samme formål anvendte de dessuten utstyrte hornhakker med skaftehull med samme former som de som finnes i det sydskandinaviske funnmaterialet fra eldre steinalder.
 
Noen mener kanskje at det er noe helt nytt å snakke om gravkjepper og enkel dyrking eller hagebruk i jegersteinalder. Det bør imidlertid nevnes at allerede den finske arkeologen Julius Ailio i 1909 snakker om steinlodd på gravkjepper og kobler sammen disse med de gjennomborrede steinene som finnes fra nordisk jegersteinalder. Videre har gøteborgarkeologen Nils Niklasson skrevet om noen økser fra sandarnetiden at ”såväl den spetsiga som den eggförsedda formen synes särskilt lämpad att luckra upp jorden med, varför man av deras förekomst har anledning förmoda att de använts vid något slags jordbruk eller hackbruk, dock utan odlade sädesslag”.
 
Gravkjeppen har vært i bruk på noen få plasser i Europa inn i nyere tid, for eksempel på Irland og på Hebridene.
 
Når det gjelder et fangstsamfunn i Skandinavia i jegersteinalder var det nok mer utviklet enn samfunnene hos det nålevende sirionfolket i skogsområdene i Bolivia i Sydamerika. Dette folket røyer først skogen med ild og deretter dyrker de i asken på områder som sjelden er større enn 150 kvadratmeter. De eldste fangstsamfunn hos oss var nok utvikelet i en noe annen retning, dvs:
 
  • mer spesialisering når det gjaldt jakt og fiske og eventuelt også mulighet til å lagre bytte gjennom tørking eller røking,
  • bedre utnyttet innsamling slik at produktene kunne lagres,
  • noe mer utviklet dyrking sannsynligvis med gravkjepp med spesiell tilvirket spiss og tyngde av bein eller stein med sekundær funksjon som hakke.
 
Dyrking med gravkjepp drives over hele verden i forskjellige former. Senere under jordbrukets utvikling kommer jordhakken som enda seinere utvikles til ard og deretter til plog.
 
Amerikanske forskere har gjort undersøkelse av en rekke folk i Syd-Amerika og Afrika som jakter, samler og dyrker på et enkelt vis. Undersøkelsen viser at maten hos disse folkene vanligvis består av omtrent 35 % kjøtt og 65 % vegetabilsk føde.
 
Kjøtt fra store viltlevende dyr som eter gress inneholder ca. 4 % fett, mens tamdyr inneholder 25-30 % fett. Det finnes flere proteiner og færre kalorier i kjøtt fra vilt og fem ganger så mye flermettede fettsyrer som i tilsvarende mengde kjøtt fra tambuskap. Selv planteføden er nyttigere da de ville formene som anvendes inneholder forholdsvis mer protein enn stivelse jamført med de vekstene som er dyrket moderne.
 
Denne beregning, som med stor sannsynlighet også gjaldt hos oss for 8.000 år siden, viser at man da spiste tre ganger så mye protein som velferdssamfunnets mennesker gjør i dag. Man spiste også to til tre ganger så mye fiber, dobbelt så mye kalk, seks ganger så mye askorbinsyre og andre vitaminer, 70 % mindre salt og halvparten så mye fett.
 
Arkeologene har også kommet et steg lengre. Tidligere anvende man bare begrepet dyrking i forbindelse med dyrking av de kornslag som opprinnelig ble innført til Skandinavia fra den nære Orienten for mer enn 6 000 år siden. Men nå har man, delvis takket være den etnografiske forskningens utvikling, kommet fram til et mer nyansert bilde: alle folk på jorda tar faktisk vare på den planteføde som finnes tilgjengelig, og dyrker den om det er mulig. Eskimoene har redskap til å hakke opp røtter fra jorden – om det bare er tilstrekkelig frostfritt. Jo lengre sørover folk lever, i desto høyere grad dyrker man planter for å få mat.
 
Arkeologene har uten tvil tidligere gjort en feilbedømmelse når de har sammenlignet fortidens fangstfolk med fangstfolk i så nære arktiske områder at muligheten til å dyrke er utelukket. Dessuten tenkte man ikke tilstrekkelig på muligheten av dyrking av eksisterende planter uten bare på dyrking av importerte kornslag, som i følge den vanlige hypotesen skulle ha blitt innført med innvandrende jordbrukere.
 
To franske arkeologer har for en tid tilbake etter undersøkelser i Languedocområdet kommet fram til at fangstfolk fra tiden mellom istidens slutt og det man tradisjonelt kaller tiden for  ”åkerbrukets innføring” konsumerte en mengde med ville planter og at disse muligvis ble dyrket på et eller annet vis. Tidligere var man ikke oppmerksom på dette, det kan skyldes at ingen av plantene senere er utviklet til de foredlede artene som vi nå kjenner til.
 
I den tidligere tolkningen av jegersteinalderen har mange ment at framveksten av blandingsskog med eik og ugjennomtrengelige kjerr med hassel  også gjorde det umulig for mindre planter å få lys. På det viset ble det i prinsippet umulig med enkle avlinger, og store kjøttdyr kunne ikke få tilstrekkelig med føde. Når det gjelder dette er det viktig å observere følgende:
 
Den europeiske bisonoksen, visinten, som for sitt livsopphold i stor grad har samme behov som uroksen, har blitt bevart og utviklet i Polen. Der har man i en storstilt plan plassert flokker med europeisk bison i en stor skog. Det sluttet med at man ble tvunget til å isolere bisonen for å skåne skogen ettersom undervegetasjonen og de unge trærne ble beitet ned slik at det oppsto store lysninger i skogen. På samme vis vet man at også villsvin kan skape lysninger i skogen.
 
Tilsvarende lysninger kan av samme grunn ha oppstått i jegertidens skoger hos oss. Kanskje har man også anlagt små dyrkingsflater i lysningene, dels for å lokke til seg viltet gjennom å dyrke det man viste at de særskilt foretrakk, dels for at man selv kunne ete den dyrkede grøden. Det finnes etnografiske belegg for at oppdyrkede områder i en svedjet skogslysning kan ha hatt dette doble formålet. Det er samme logikk i dette som når man i kanten av et jorde sår formarkskål for rådyr eller når man legger ut epler på røyd pass i skogen i nærheten av jegerpost eller skyttertårn for å lokke til seg elg eller annet kløvvilt.
 
Fra arkeologisk side har man kommet med teorien at lysningene er ryddet av jegere for å dra til seg viltet, men det er stor sannsynlighet for at det er viltet som har skapt lysningene. Vi vet fra det polske prosjektet med bisonokser at vilt kan skape lysninger i skogen på samme måte som de senere husdyr: kuer, sauer og geiter. Det finnes også klart konstaterte etnografiske eksempel på at man har dyrket i de lysningene som er skapt av viltet.
 
Hakker som er utformet som kors har tidligere oftest blitt bedømt som kultiske formål ettersom de er rikt dekorerte.  Et par stykker er også utformet som fallossymboler. Den mest forseggjorte av disse er funnet i Stala på Orust i Bohuslän og finnes å se på Göteborgs arkeologiske museum.
 
Fallossymbolet passer ganske godt sammen med gravkjeppen som i seg selv er et fallossymbol, og som benyttes til å lage fruktbare hull i moder jord for å gi liv til planter.
 
På en noe over 7.600 gammel hakke av elghorn fra Østen på Hadeland har man konstatert et belegg av pollen fra bl.a. grass og strandrug. Hakken antas derfor å være et jordbruksredskap fra den eldre steinalderen – en antakelse som bare styrker de ovenfor nevnte teoriene om gravkjepper og hakker.
 
Det har skjedd store framsteg i forskningen omkring dette med dyrking i de siste tiårene. Den skarpe grensen som den danske arkeologen Worsaae 1860 satte opp mellom den eldre og den yngre steinalderen blir nå etter hvert mer diffus.
 
Går man igjennom de definisjoner på jordbruk som har diskutert innen arkeologien de senere år, finner man tre indikasjoner på jordbrukets innføring, da den yngre steinalder begynner:
 
  •  tynnveggede leirkar for matlaging,
  • slipte steinøkser til røying av skog og
  • det såkalte almefallet.
 
Almefallet er datert til om lag 6.000 år tilbake ifølge kalibrerte 14C-dateringer. Teorien om dette ble utformet i 1953 av dansken J Troels-Smith ut fra idéen om at de første bøndene hadde dyrene i hus og skar av løvfor fra alm til dem, og at almen derfor ble redusert så sterkt at det tydelig framkom i de fleste pollendiagram. Til dette er det å bemerke at det finnes få arkeologisk belegg for at man hadde dyr i hus før på slutten av neolitikum. Enkelte forskere har hevdet at almefallet for drøye 6.000 år siden kan være et tidlig eksempel på en plutselig spredning av den såkalte almesjuken.
 
Forøvrig framkom i England i 1976 en klar indikasjon på svedjebruk under eldre steinalder langt føre almefallet, og samme sak har deretter blitt konstatert bl.a. i Västmannland og i Västergötland m.m. i Sverige har man funnet kornpollen fra denne tidlige periode.
 
Disse resultatene frambringer et nytt og klarere bilde av jegersteinalder. Ervervsperioden var en kombinasjon av jakt, fiske, innsamling og antakelig en enkel form for dyrking. Om man har holdt husdyr, bortsett fra hunden, er vanskelig å avgjøre. Noen mener at allerede reinjegerne hadde en viss styrt reindrift, noe enkelte av helleristningene fra Alta indikerer. Noe lignende kan ha gjeldt for uroksene. Zoologisk skiller man ikke mellom urokse og tamokse i de eldste formene. Det er først etter en lengre tid med domestisering som oksen blir mindre og får mindre horn.   
 
 
Ekseplet med tamokser fra Löddesborg føre almefallet kan tyde på at det fantes en lang fase med temming før dette.  Teorien om at menneskene på Auve tok til å svedje skogen 1300 år senere er nå forlatt, men beinfunn av kreaturr, sau og geit, fisk og nise forteller at fangstbøndene der også levde  av det havet gav. Ved begynnelsen av neolittikum hadde jordbruket spredd seg også til Raet i Vestfold. Det vitner pollen av dyrket korn om i pollendiagrammet fra Kjeldemyr i Sandar, 87 m.o.h. tilbake til grensen atlantisk-subboreal tid, for 5 450 år siden
 
Website Builder drives av  Vistaprint