Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Mesolittikum
 
Steinalderen i Norge varte fra slutten av istiden og helt frem til bronsealder.
 
Det er tiden fra ca. 11 200 til 3 800 før nåtid, omlag 7400 år!
 
Gjennom disse 7400 årene har folks ting forandret seg mye. Tidligere omtalte arkeologien de norske Komsa-, Fosna- og Nøstvet-kulturene som jeger og sankerkulturer.
 
Den tiden vi deler Mesolittikum inn i har 3 hovedgrupper, som her har fått hver sin farge i kronologimonteret.  Alle gjenstandene du ser på det enkelte feltet, er spesielle og typiske for den perioden.
 
For en arkeolog er det helt vesentlig å vite forskjell på de ulike typologiske  
gjenstandstypene og formene. På bakgrunn av gjenstandstypene forteller arkeologien sin historie om teknologi og om samfunn.
 
Lykke til med dine egne funderinger.
 
Tidlig Mesolittikum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kjerneøkser
 
 
 
Lerbergsøks
 
 
 
 
Skiveøkser
 
 
 
Kjerner
 
 
 
 
 
 
 
 
Stikler
 
 
 
 
Tangespisser
 
 
 
 
Eneggede spisser
 
 
 
 
Lansettmikrolitter
 
 
 
Høgnipenspisser
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
Mellommesolittikum
 
 
 
 
 
Dobbelhakker
Korsformet kølle
 
 
Trinnøks
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Koniske kjerner
 
 
 
Stikler
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mikrolitter
 
Borspisser
 
 
 
 
 
Skrapere
 
 
 
Seinmesolittikum
 
 
 
Kors- og stjerneformete køller
 
 
 
Trinnøkser
 
 
 
 
Konisk og bipolare kjerne
 
 
Fiskesøkker
Tverrøkser
Borspisser
 
Sandstainskniver
 
 
 
Skrapere
 
 
 
 
 
 
 
 
Storsleggaraset
 
Storsleggaraset i utløste en gigantisk tsunami i Norskehavet for 8150 år siden som også må ha skyllet innover Doggerland og utslettet "Nordsjølandets Atlantis".
 
Rød prikk på illustrasjonen fra: Ottar, viser hvor det er funnet spor etter bølgen. På høyre side: Oppskylningshøgder ("run up") rekonstruert ut fra funn i felten. Svart kolonne er minimumsverdier - grå er maksimumsverdier.
 
Modellen viser hva som skjedde da tsunamien møtte land. Tilbakestrømmen dro med seg mye planterester, jord og torv ut i sjøen, og dette ble akkumulert i forsenkninger (basseng) på havbunnen.
 
Materialet var forsegla med marin leire og silt som hindra at mosane ble eksponert for lys og oksygen.
 
Landhevinga i Skandinavia senere har løftet mange slike basseng opp over havnivå - og er i dag innsjøer eller myrer.
 
Illustrasjon fra: Ottar.
 
Frebergvik - mesolittiske boplasser

Av lektor Arnfinn
Syvertsen
 
Denne artikkelen sto i "Vestfoldminne" i 1966 og gir en oversikt over de resultatene lektor Arnfinn Syvertsen ved Horten gymnas, var kommet til etter flere års leting etter steinalderboplasser i Borre. Noen av boplassene i Frebergsvik ble utgravd, og det ble gjort flere viktige funn. Syvertsen er idag pensjonist og bor på Hønefoss. Artikkelen trykkes med hans og "Vestfoldminne"s tillatelse.
 
Hvor lenge har mennesker levd i Vestfold? Arkeologien vil heller stille spørsmålet slik: Hvor gamle er de høystliggende nøstvetboplasser i Vestfold?
 
Allerede tidlig i dette århundre var man klar over at Sande må ha hatt en særlig tett befolkning fra nøstvetkulturens tid. Her er funnet mange økser som skriver seg fra disse folkene, og enkelte boplasser er også blitt undersøkt. De ligger i terrenget opp til en høyde av ca. 60 meter over havet, som i boplasstiden må ha vært strandlinjen.
 
Nøstvetfolkene var samlere, fiskere og jegere som mest alltid bodde på selve strandbredden.Hvis en kunne bestemme alderen på 60 meters strandbredder i Sande, ville det gi svaret på hvor lenge det har bodd mennesker i Vestfold.
 
Dette problemet er ikke så lett å løse, men det ser ut som denne strandbredden ligger så langt tilbake som 5500-5000 f. Kr.
I alle bygder i Vestfold som ligger høyt nok, er det funnet redskaper etter nøstvetfolkene, men få boplasser er funnet og enda færre er blitt arkeologisk undersøkt.
 
De siste 5 somrene har jeg drevet en systematisk leting etter steinalderboplasser i Borre. Og det har foreløbig resultert i at det er kommet for dagen en hel rekke sikre steinalderboplasser. Ettersom disse undersøkelsene blir videreført, regner jeg med at ytterligere boplasser vil komme for dagen.
Undersøkelsesområdet har hittil vært den nordre delen av Borre, og jeg vil nevne de boplasser som til nå er funnet (1964): Tufte I, Tufte II, Vik, Haukeli I, Haukeli II, Ramsli, Frebergsvik med et helt kompleks av boplasser, Nordre Vegge, Kotterud, Veggefjell samt Kotterudsvingen. (se kartet ).
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 
 
 
 
 
Kart over steinalderboplasser i Borre
 
 
Disse boplassene ligger fra ca. 60 m. o. h. og ned til 30 m. Den nederste plassen Tufte II, er ved et heldig funn blitt tidsbestemt til ca. 2000 f. Kr.
 
Altså: nøstvetfolkene har bodd i Borre og da vel også størstedelen av vårt fylke i minst 3000 år. I Norge finner vi denne kulturen langs kysten fra Østfold til Bergen, og videre i Trøndelag og et stykke opp i Nordland fylke.
 
Vi er naturligvis nysgjerrige etter å finne ut hvor disse folkene kom fra. Men hele dette spørsmålet er enda så ubesvart at vi ikke sikkert kan si om nøstvetfolkene er etterkommere av den enda eldre fosnakultur i Østfold eller om de har innvandret. Vi skulle nok gjerne vite hvordan disse menneskene så ut, hvordan språket deres lød, hvordan de var kledd, hvordan de bodde, men boplassene gir ikke noe svar.
 
La oss se litt på de tingene som fins i Borre-boplassene. Det er naturligvis flint, men den er overveiende så lite utformet til bestemte redskaper at vi blir sittende igjen med et nokså fattig inntrykk. Skraperne dominerer i funnene, og så kniver og forskjellige slags spisser.Naturligvis hadde disse folkene en hel rekke spesialiserte bruksgjenstander og våpen, laget av tre, bein og horn, men intet av slike ting er bevart gjennom alle disse tusener av år på boplassene i Borre. Det har vært en gjengs oppfatning at nøstvetplassene er fattige på flint, men noen av boplassene i Borre, særlig Frebergsvik-komplekset, har en usedvanlig stor flintmengde.
 
Karakteristisk for nøstvetfolkene er at de laget økser av stein. Og de fins også i Borreplassene. De fleste øksene fins på de høystliggende og altså eldste boplassene. Vi kan se at økseformene endrer seg ettersom vi kommer ned på lavere boplasstrinn. Når et tilstrekkelig antall boplasser på de forskjellige høyder blir utgravet, kan det kanskje lages en tidsinndeling av nøstvettiden etter de forskjellige økseformene.
 
På de høyeste boplassene finner man en liten steinøks med spissovalt tverrsnitt. Lenger ned rundt 50 m.o.h. finnes så nøstvethakken. Den er slått av en grønn eller grønlig steinsort, og har et trekantet eller trapesoid tverrsnitt. Eggen er rund, og mine eksemplarer er alle slipt på eggen. Denne økseformen er funnet i boplassene Frebergsvik, Vik og Veggefjell og merkelig nok alle i praktisk talt samme høyde.
 
Hva de har vært brukt til er usikkert. Men siden de har tverregg, dvs. at eggen sitter på redskapet som eggen på et hoggjern, går en ut fra at de har vært skjeftet. Eggen er oftest skadd ved bruk, men det er utelukket at de har vært brukt til å hogge trær med. På lavere boplasstrinn i Borre er ikke funnet økser unntatt et eksemplar i Frebergsvik, som er oppigjenhogd og har et atypisk utseende.Redskapstilfanget i mine utgravninger i Borre synes således å skille ut tre alderstrinn i boplassrekken. Øverst fins et eldste trinn som karakteriseres av en spissoval steinøks på høyde ca. 57-60 m.o.h. Jeg vil kalle dette trinnet tidlig-nøstvet. På høyde rundt 50 m.o.h. fins så den trekantede nøstvet-hakken, mellom-nøstvet, og lenger nede hvor dette redskapet forsvinner, kommer tredje trinn, - sen-nøstvet.
 
Da nøstvet-kulturen er så lite arkeologisk bearbeidet, er disse iakttagelsene fra Borre foreløbig bare en arbeidshypotese. Sikker nøstvetkultur er imidlertid bare mellom-trinnet som er karakterisert ved selve lederartefaktet i denne kultur, nemlig nøstvet-hakken. 

Når det gjelder øverste trinn, tidlig-nøstvet, så er det ikke sikkert at det henger direkte sammen med mellomtrinnet. Uten å gå i detaljer vil jeg bare nevne at det er forhold her som peker mot den gamle fosna-kulturen og mot den svenske sandarnakulturen.Det kan også diskuteres om boplassen Tufte I er en nøstvet- eller fosna-boplass. Denne plass ligger jo så lavt at den i tid er tilnærmet samtidig med gropkeramikerfolket i Kotterudsvingen. Boplasstid ca. 2000 f. Kr. Tross at denne plassen er så sen i tid at den tilhører den yngre steinalder, gir flinten her er svært primitivt inntrykk. Også her kommer en til det noe forbausende inntrykk at småflinten kan vise mot fosnakulturen.
 
Etterat A. Nummedal under siste krig fant en lavtliggende steinalderboplass på Tjøme med utvilsomme fosnaredskaper, er dette ikke så forbausende. Erling Johansen har siden gjort liknende funn på Hvaler. 

Det må bety at fosnafolket ikke døde helt ut da nøstvetfolkene kom til våre kyster, men at enkelte såkalte relikter (små isolerte flokker) enda har levd noen tusen år videre ned i tiden. En videre utgravning av Tufte I er nødvendig for å bringe kulturforholdet mere på det rene. I alle tilfeller er Tufte I et relikt, enten det nå er fra fosnatid eller nøstvettid.Like ved, men noe lavere i terrenget ved nøstvetboplassen i Kotterud ligger en boplass fra en helt annen kultur, den såkalte gropkeramikerkulturen, og den tilhører den yngre steinalder. Høyden på plassen er nivilert til 31-29 m.o.h. Funnet har gitt såpass daterbar ornamentikk på keramikkskår at jeg har kunnet sette boplasstiden til mellom 2000-1800 f. Kr.Disse folkene har innvandret hit til landet på denne tid. De har vært strandfolk som nøstvetfolkene, og har etterhvert spredt seg over omtrent det samme område som de gamle nøstvetfolkene bebodde. Boplassen kaller jeg Kotterudsvingen. Hittil er gravet ut 33 kvm. som har gitt ca. 8000 flinter hvorav lange rekker med pilespisser, skrapere, kniver, bor osv. Av stein fantes mange slipesteiner av sandstein samt noen keramikkskår med såkalt gropornering.Det burde være flere boplasser fra denne kultur i Vestfold som enda venter på å bli oppdaget. I midtre del av vårt fylke kan en vente å finne dem i høydeintervallet 30-25 m.o.h. I nordre del av Vestfold 2-3 meter høyere, og søndre del av fylket 2-5 meter lavere.Hva vet vi så om disse gropkeramikerne? De har bodd på våre kyster noen få hundreår, og så forsvant de like plutselig som de kom hit til landet. De hadde sitt tetteste boplassområde på vestkysten av Sverige og videre i Danmark og på strendene langs Øst- og Sør-Norge. Men sporene etter dem kan følges på Kontinentet sør for Østersjøen, og de har vel helst innvandret til Norden herfra. De har vært fiskere og jegere, men et viktig og forbausende trekk ved dem er at de også var handelsmenn. 

Boplassene deres etterlater seg et svært materiale av flint som vi av kvaliteten vet er kommet fra de særlig flintrike nord-øst kystene av Danmark.Også den flokken, som for ca. 4000 år siden slo seg ned i Kotterudsvingen i Borre, hadde tilgang til utmerket dansk flint. Det forbausende er at mye av denne flinten må skrive seg fra de praktfulle slipte tykknakkede flintøksene, hentet opp fra Danmark. Fragment av en slik øks er funnet i Kotterud. Et ikke lite antall av redskaper og avslag i vårt funn skriver seg fra slike økser. 
Det mest karakteristiske redskap er pilespissene. Vi finner flere typer, men den som fins i flest eksemplarer er en kraftig flekkepil med tange. Trekantpilen fins også i et fint eksemplar.Disse store og tunge pilespissene forutsetter en særlig stor og kraftig bue. Med et slikt våpen i hendene var det ingen som kunne stå seg mot gropkeramikerne. Derfor ser vi også at de forbausende hurtig erobret kystene langs Østersjøen, Skagerak og Kattegat.En interessant opplysning om disse folkene var at de holdt grisen som tamdyr, et trekk som de vel har tatt med seg fra fedriftkulturer lenger sydpå. Det var dengang noe varmere klima i Norge enn nå, så vildsvinet levde ganske sikkert i Vestfold på den tiden, og det var vel helst unger av vildsvin som ble fanget som små og alet opp som en matreserve i et knipetak.
 
Gropkeramikerne spilte en forholdsvis kortvarig rolle i vår befolkningshistorie, og dessverre vet vi ikke om de ble fordrevet, døde ut eller de blandet seg med og gikk opp i den nye store invasjonen av bønder som nå setter inn.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Helleristningene i Skogerveien i Drammen
 
 
 
Båten i Mesolitikum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Europas eldste stammebåt er 14C datert til å være 8500 år gammel og er fra Pesse i Nederland.
 
 
 
 
 
 
 
De 7000 år gamle harpiksbitene fra utgravningen i Huseby klev på Orust i Bohuslän med avtrykk av langsgående trefiber og snøre kan være rester av tetningsmassen av kvae som er brukt til å tette de sydde hullene i båtplanken på en uthult trestamme eller båt (under utgravningen ble det funnet flintøkser, skraper for bearbeiding av skinn og borr som kan gjøre hull i tre. Tygd kvae med avtrykk av snøre kan være anvendt som tetningsmiddel, når en sydde sammen to eller flere trestykker?)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
En av verdens eldste «skipstegninger» - en helleristning med seil fra Wadi Abu Wasil i Egypt datert til 4500-3100 f.Kr.
 
 
 
 
 
 
 
En av verdens eldste «skipstegninger» - en helleristning med årer fra Wadi Abu Wasil i Egypt datert til 4500-3100 f.Kr. 
 
 
 
 
 
Stjernestiene er datert til den mesolitiske/neolittiske kystkulturen 4000 år f.Kr. Preget av innflytelsen fra gresk geografi tror mange at stjernebildene kommer fra Orienten selv om de kan gjengi stjernebilder fra en havoverskridende atlantisk kultur. Et Atlantis som gikk tapt gjennom reguleringen av handel under brosealder. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kultursteinsgravers utbredelse i Europa.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kultursteinsgravers utbredelse i Europa.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kystlinjen i Sandefjord 9 400 fn.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Nordsjøen var betydelig mindre for 9000 år siden, da den baltiske issjøen var borte.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skrape til å bearbeide skinn fra Elgesem i Sandefjord. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Søndre Vestfolds kystlinje 7 800 fn.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sandefjords kystlinje 7 800 f.n.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Sandefjords kystlinje 6 500 f.n.
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint