Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN


Lorens Berg


Lorens Amundsen Berge ble født på gårdenBergei Kodal den18. januar1862. Han var sønn av Amund Andersen PrestbyenogAnne Kirstine Sørensdatter Bergan-ØdegårdeniStokke.

Barndom

Anne Kirstine kom til Berge da hun i
giftet seg
med
som eide bruket Oppistua på Berge (bnr 4, bruket er senere slått sammen med bnr 2).

  1. Anders, født1847.
  2. Søren, født1849.
  3. Berte Andrea, født1851.
  4. Jørgen, født1853.


Jørgen Andersen Berge døde i1853, og Anne Kirstine satt med gården til 1860, da hun giftet seg medAmund Andersen Prestbyen.

Også i dette ekteskapet fikk Anne Kirstine fire barn:

  1. Mathias, født 1860.
  2. Lorens, født1862.
  3. Hans, født1864.
  4. Anton, født1866.


Amund Andersen døde i1868og Anne Kirstine i 1870.

Lorens ble altså foreldreløs åtte år gammel. Han måtte da ta tjeneste som gjetergutt eller "høling" på forskjellige gårder i bygda. Begrepet "høling" kan bety 'lokke på kyr og sauer med salt og tilrop'.

Det ble i Vestfold brukt om gutter som var satt til å gjete dyr. Mange barn mistet mye av skolegangen fordi foreldrene sendte dem bort i tjeneste som gjetere eller til annet gårdsarbeide, gjerne for en lengre periode og ofte til en annen del av bygda. Som hølinger fikk barna kost og losji der de arbeidet. I følgeArne Gallisvar bodde Lorens på Vegger og Ljøsterød i årene etter at foreldrene døde.

Da han var omtrent 12 år gammel flyttet Lorens til ekteparetHelvig OlsdatterogKarl Kristian Nilsen BærevarNedre Bjørndal. Sammen med to andre gutter og to jenter tjenestegjorde Lorens hos dem. Ekteparet på Bjørndal var barnløse, og det var kanskje årsaken til at de tok seg spesielt av unggutten fra Berge.

På Bjørndal
Lorens viste stor interesse for å lære. Han brukte mye tid på å lese, han var dyktig på skolen og han var den eneste i konfirmantkullet i 1876som fikk vurderingen 'udmerket' avsogneprestPeder Pedersen.

Sognepresten var for øvrig ikke like godt likt av alle i bygda. I de mest pietistiske miljøene synes de han ikke var streng nok i sin lære.

Heller ikke konfirmantene i bygda hadde særlig respekt for presten, selv om han forsøkte å være hyggelig mot dem. I Pedersens tid som sogneprest i Andebu (fra1864til1884) var det slutt med at konfirmantene drev med onnearbeid for presten. Han tok nok fortsatt mot gaver fra dem, fortelles det i Andebu bygdebok, men han lot konfirmantenes dyktighet avgjøre rekkefølgen på kirkegulvet. Og i 1876 var det konfirmanten Lorens Amundsen som fikk stå fremst på kirkegulvet.

Sjømann
Karl Kristian Nilsen Bærevar på Nedre Bjørndal var ikke bare bonde, han var også skipsreder. I de årene han bodde på Bjørndal eide han flere skuter. Etter at Lorens var konfirmert seilte han et par år med flere av skutene til Karl Kristian, blant annet briggen "Salus".

Vi vet ikke nøyaktig når Lorens mønstret på for første gang, men 24. mars 1877 er han i Christiania ombord i briggen Salus:


Brig ”Salus”. Capt O Hansen afgik fra Christiania den 24de Marts 1877 bestemt for Liverpool og lastet med Props og Stok. Vi havde megen Storm og Uvær samt svært Koldt, men vi led dog ikke noegen Skade og den 15de April ankom vi velbeholden Brunzvig Dok i Liverpool med 21 Dagers Reise. Mandag 16de begyndte vi at losse og blev udlost Bededag den 27de April. Den 30de begyndte vi at laste med Salt befragtet for Riga i Rusland, og den 5te Mai var vi lastet igjen. Den 9de Mai gik vi tidlig men vi var ikke videre heldig vad vinden angaar. Vi naaede Helsingør den 27de, men da vi kom til Drezden maatte vi ankre for Nordvind. Den 31st Mai lettede Ankeret og seilede med Bidevind. Torsdag den 7de kom vi ind til Bolderan men fik uvær og først den 15de kom vi op til Kaun og begyndte for Alvor at losse. Den 25de blev vi udlost og den 27de afgik vi til Moulgraven for at laste med Slippiels, begyndte at laste den 30de Juni og og fik Dekslasten den 5te. Den 6te og 7de gjordes klar til at gaa tilsøs.

Studier
Sjølivet var imidlertid ikke det rette for Lorens. Karl Kristian sørget derfor for at han fikk plass på den ambulerendeamtsskolensom da holdt til på gjestgiveriet på Amundrød iTjølling. Amtsskolen var en skole for eldre ungdommer, og det var cand. theol Marius Elias Larsen som var lærer på Amundrød. Lorens Berg sa senere at det var på amtsskolen han fikk de første impulser til de lokalhistoriske arbeider han kom til å utføre.

Etter å ha gått på amtsskolen fikk han plass på lærerseminaret i Asker. Der tok han eksamen med beste karakter i 1881 - 20 år gammel. I Asker traff han også Albertine, som han giftet seg med i 1886.

I avgangsvitnemålet fra lærerseminaret står følgende:


Lorens Amundsen Berg af Andebu prestegjeld, født 18. jan 1862, blev optagen på skolelærer-seminaret i Asker 17. aug 1879 og har efter 2 års ophold ved anstalten underkastet sig den anordnede afgangsprøve med hovedkarakterer: for den theoretiske prøve: Meget godt af første grad 1,58, for praktisk brugbarhed: Meget godt av første grad 2.00.

Hans forhold har været meget gode.

Det bemerkes, at han har meget god sangstemme og meget godt øre for musik, at han med god fremgang har nydt undervisning i orgelspill, at han tildels har modtaget vejledning i havedyrking.
Skolelærer-seminaret i Asker 9. juli 1881.
E. Berg.

Læreren
Da Lorens hadde tatt eksamen i Asker ble han tilsatt som lærervikar i Ådalen på Ringerike. Der arbeidet han i vel to måneder. Han fikk følgende attest fra sognepresten:

Hr. seminarist Lorens Berg har i en tid af 9 uger og 4 dage vikarieret som lærer for Grønvold og Somdalens kredse i Ådalen. Jeg har i denne tid havt anledning til at overvære undervisningen i religion, norsk og regning i Somdalens skole og ligeledes skoleeksamen på Grønvold. Det er mig da en glæde at kunne give hr. Berg mit bedste vidnesbyrd som lærer; der er ro, klarhed og kraft over hans undervisning, som ganske vist med Guds hjælp vil bære rige frugter for den skole, han i fremtiden kommer til at lede. Da han har modtaget en hjelpelærerpost i Tjømø prestegjæld, tager jeg herved afsked med ham med ønske om, at Herren vil ledsage ham med sin velsignelse.
Somdalen, 21. dec. 1881
C. B. Christoffersen
prest til Ådalen

Vi vet ikke hvor Lorens var ansatt fra 1882 til sommeren 1884.
13. mai 1884 blir han tilsatt som lærer i Hvasser krets på Tjøme. Tilsettingsbrevet lyder:


Tilsettingsbrev Tjøme.
Kristiania Stiftsdirektion gjør vitterligt at den under 13de Mai 1884 har antaget og herved beskikker Lorents Amundsen Berg der er dimmiteret fra Askers Seminarium, til Kredsskolelærer i Tjømø Skolekommune og til som saadan at bestride lovbefalet og frivillig Undervisning i Vassers Kreds med de denne Betjening tilliggende Retigheder og Forpligtelser og i Henhold til de for Almueskolevæsenet paa Landet nu eller herefter gjældende Bestemmelser.

Thi har han med Flid, Nidkjærhed og Samvittighedsfuldhed at opfylde de ham som Almueskolelærer paahvilende Pligter og sig saaledes i alle Maader, i Lære og Levnet, i eller udenfor sit Kald at forholde, som det en Kristelig Lærer egner og anstaar.

Saaledes anbefales herved Skolelærer Lorents A. Berg til sine Foresattes Kjærlighed og Veiledning.

Vi ønske ham Guds naadige Bistand i hans Virksomhed.
Kristiania den 17de Juni 1884.


I 9 år var han lærer påTjøme, men i1891flyttet han tilbake til hjembygda, og ble lærer påPrestbyen skole. Tilsettingsbrevet fra Andebu skolestyre er slik ("Beskikkelsesbrev for Lorens Berg som Kredsskolelærer i Hasaas og Svartsrød Kredse i Andebu Skolekommune"):


Tilsettingsbrev Kodal.
Andebu Skolestyre kundgjør herved, at det under 17de April d. A. har antage og herved beskikker Lorens Berg der er dimmiteret fra Asker Seminarium, til Kredsskolelærer i Andebu Skolekommune og til som saadan at bestride lovbefalet og frivillig undervisning i Hasaas og Svartsrød Kredse i Kodals Anneks med de denne Betjening tilliggende Rettigheder og Forpligtelser og i Henhold til de for Folkeskolen paa Landet nu eller herefter gjældende Bestemmelser.

I medfør heraf har han med Flid, Nidkjærhed og Samvittighedsfullhed at opfylde de ham som Folkeskolelærer paahvilende Pligter og i Lære og Levnet, saavel under udøvelsen af sit Kald som ellers, forholde sig saaledes, som det sømmer sig en kristelig Lærer, der er sig sit Ansvar for Gud beviste.
Maatte Guds naadige Velsignelse og Kjærlighed faa følge ham i hans Virksomhed.
Andebu Prestegaard den 13de Juni 1891.


Foreningsliv
I løpet av de 9 årene han var lærer i Kodal satte han dype spor etter seg.

Han etablerte både en avholdsforening og et sangkor i bygda, og han arbeidet med planene om å starte etungdomslag. Henrik Hansen Berge(som bodde på nabobruket til Lorens barndomshjem) forteller i Kodal ungdomslags 60-årsberetning at han og Lorens diskuterte ungdomslagstanken i stua på Berge en ettermiddag på slutten av 1800-tallet. Lorens Berg var aldri formann i laget, men han var alltid med ungdommen på møter og fester rundt i gårdene med blant annet foredrag og opplesninger.

Heller ikke etter at han flyttet til Kristiania glemte han ungdommen i Kodal, men var mange ganger til stede med foredrag. I ungdomslagets protokoller er det nevnt et titalls foredrag som Berg holdt i laget etter at han flyttet til hovedstaden. Det nevnes foredrag om temaer som 'By- og landkultur', 'Kodals historie fra det 15. århundre', 'De forskjellige menneskers livssyn' og 'Bjørnsons nye bok. Daglandet'.

I1899hadde ungdomsforeningene i Andebu og Kodal avskjedsfest for Berg i Slettingdalen. I referatet heter det blant annet:

«Berg holdt en længere tale som tak for gaverne og holdt foresten en tale om ungdomsagen og manede til arbeide for alt godt og ædelt. Nævnte blandt mange ting hvor forandret det er blit her i Andebu, som f.ex. adgangen til læsestoff, foreningsvirksomhed m.v. Mange gred under Bergs tale.»


Familien
I de årene Berg var kirkesanger og lærer i Kodal var han aktiv i det sosiale og politiske liv. Han var venstremann, og i et intervju i1912ble han bedt om å fortelle som sitt politiske arbeid:

— Jeg 'deltok' ikke, det er et for pent ord, jeg 'sloss'. Brukte salte replikker og fikk kontant betaling. — Og det fulgte naturligvis strid med å være avholdsmann også? — Å ja, men striden var ikke så gvass i 80- og 90-åra som nå. Det var mest skuldertrekk og nedlatende øyekast. Det eneste var samlagskampene, de var skarpe.


Lorens Berg flyttet fra Kodal for å bli lærer ved Lilleborg skole i Kristiania.

Lokalhistorikeren
Ved siden av lærerstillingen ved Lilleborg skole begynte han å arbeide med lokalhistorie fra Andebu. I Kristiania hadde han lett tilgang til ulike arkiver. I1903skriver han i et brev om bladet "Kodølingen" tilKristian Gallisi Andebu:

«Til dette vil jeg gjerne bidra, nemlig med et stykke om Kodal i gamle dage. Jeg har nemlig under arbeide Kodals historie og vil gjerne paa forhaand prøve paa at interessere ungdommen for emnet.»

Omslaget på Andebu-boka.
Vårenarbeidet han altså med Kodals historie. To år senere var temaet utvidet til å omfatte hele Andebus historie på 1600-tallet.

Lorens Berg ga ut sin første bygdebok, men måtte gjøre det på eget forlag og i et begrenset opplag. Han skriver høsten til Kristian Gallis at han er takknemlig for de vel 90 kroner salget av boka har gitt i Andebu, men at trykkeriregninga fortsatt er skremmende stor. Han tror imidlertid at salget av boka før jul skal sikre økonomien.

Selv om Lorens Berg ved utgivelsen av Andebu-boka var bekymret for økonomien, behøvde han ikke være bekymret for fagmiljøenes reaksjon på boka. ProfessorHalvdan Kohtskrev om Andebu-boka:


«Den gongen De i 1905 sendte ut boka um Andebu i 1600-tale, var det klaart for alle at dette var eit gjenombrot i bygdehistoria. De sette dermed eit mynster som alle bygdegranskarar sidan har stræva etter aa fylgje.»

Lorens Bergs Andebu-bok ga viktige impulser til den lokalhistoriske forskning, og i 1906 vedtok Historisk forening å vie denne forskningen spesiell oppmerksomhet. Et utvalg som foreningen oppnevnte foreslo at lokalhistoriske bøker burde utarbeides distriktsvis, og det ble besluttet å lage et verk for det gamle Brunla len, med til sammen 9 bøker, 5 for bygdene, 3 for byene og et hovedbind. Lorens Berg påtok seg å utarbeide bygdenes historie, og i 1911 kom første bind, boka omBrunlanes.

Professor Yngvar Nielsen omtalte “Brunlanes” på denne måten:

«der er snakket og skrevet meget om norske Bønder. Men jeg maa bede om Grundlag af den Art som Lorens Berg her giver os; først da kan vi vinde sikker Bund og komme til paalidelige Resultater.»

Boka omHedrumble utgitt i1913. Universitetsstipendiat Oluf Kolsrud skrev om “Hedrum”:

«Bygdesoga er som sjølve mauretuva, ho er bygd av likeso mange smaa stokkar som den. Og skal ein verta ferdug, gjeld det, at ein ikkje traakkar atpaa og gjeng ut-i inkje. Lorens Berg har tenkt seg vel fyre og set seg vel um; alt han skulde bruke har han sanka fram fyrst og lagt det tilrettes aat seg. Difor vart arbeidet hans so gjenom velgjort.»

Fra1913hadde Lorens Berg en bevilgning fra Stortinget, slik at han kunne drive med lokalhistoriske abeider på fulltid. Den første bevilgningen var fra1913til 1916. I disse årene hadde han permisjon fra stillingen som lærer i Kristiania. Fra1916 fikk han fast statlig lønn for sitt lokalhistoriske arbeide.

Berg var produktiv. De tre første årene han fikk lønn fra Staten utga han en arbeidsveiledning for lokalhistoriske undersøkelser (1914, han holdt en rekke foredrag og ga veiledning til mange som søkte lokalhistorisk informasjon i Riksakivet og andre arkiver. Han hjalp også til med utgivelsen av bygdebøkene for Ullensaker, Tinn, Land, Jæren og Flå, et verk om de sju bygdene på Hedmarken. I1915kom boka omTjølling. Lærer Andr. Nordang skrev dette i Skolebladet om denne boka:

«Det er ikke saa let for smaafolk at gi seg av med at anmelde Bergs bygdebøker. Superlativene saa sterke som de findes har været brukt om dem av vore første fagfolk, saa en orker ikke at lægge til det aller mindste i deres berømthet, om en aldrig saa gjerne vil.»

Senere fulgte bøkene omSandeherred (1918),Tjømø(1920) ogNøtterø (1922). Boka om Nøtterøy var første bind i verket om tidligereTunsberg len. Etter at boka om Nøtterøy var ferdig begynte Berg på boka omStokke, men han døde før den ble fullført. Lorens Berg forsto selv at han ikke ville klare å fullføre Stokke-boka, så han ba sommeren 1924 arkivar N. Hals å fullføre boka. Sammen med Lorens Bergs sønnØivind Berggjorde de boka ferdig i 1928.
Fagfolk og lekfolk roste Bergs bøker, men Berg selv forholdt seg nøktern til denne positive omtalen:

- Ja, de har vært velvillige, enkelte i den grad, at jeg ikke tør ta rosen bokstavelig. Det er jo bra nok at fagmennene godkjenner arbeidsmetoden som riktig; det har vært adskillig vakling om den blant bygdehistoriske forfattere. Men hovedaken er allikevel at bygdefolket kan høste virkelig gavn av slike arbeider. Og da må vi sikte litt langt og stille stenge krav til oss selv: Sky talemåter, føljetongmessige skildringer og lignende som i øyeblikket slår best an blant mengden, men mure forsiktig og jevnt av sikre kjensgjerninger, så det blir virkelig historie. Arbeidet bør jo helst utføres slik at andre siden kan slippe å gjøre det om.

For Berg var det ikke ros i fagmiljøene som var viktigst, men den funksjon bøkene hans hadde for den vanlige leser - for dem som bodde i bygdene. I 1908 skrev Berg et eget hefte om slekta på Horntvedt i Stokke. I innledningen til dette heftet skriver han:

Vi føler os alle sterkt knyttet til den gaard og den grend, hvor vi er født og har tilbragt vor barndom. Som oftest har vi fremdeles fler skyldfolk der, i alfald gode kjendinger. Men selv om fremmede nu bor der - vort fødested, vor fadregaard har været vort første hjem.
De norske bønder er hjemkjære. Derfor kan slegtsled efter slegstled bo paa samme gaard. Slegtens og gaardens historie tvindes da sammen gjennem et langt tidsrum.

Ganske naturligt omfatter vi alle opplysninger om vor hjemgaard med stor interesse. Dens historie er jo nær knyttet til vort eget liv.»

I boka om Hedrum forklarer Lorens Berg målet med sitt arbeide på denne måten:

«Til alle tider trænger ungdom og æt og bygd og land den styrkedrik som minderne gir. Sund ættefølelse og vaaken sans for hjemjordens minder vidner om kultur og grobund og livskraft hos et bygdefolk.
Staar vi en dag med oplatt sind paa bygdens gamle kirkegaard, maa det slaa os at ‘her ligg dei grav i grav’ de som har baaret bygden frem gjennom lyse og laake tider i hundreder av aar. Stundom levde de vildt og haardt; og de kunde famle og synde og feile. Men det ærlige og gode og velmente i livsstriden og strævet deres har været sterkest, har levd længst. Det ligger nu som grundmur under bygdehuset, skinner og blinker i akerens grøde, i ryddet eng, i vei og bru og sti, i kjendte og kjære træk i ætteaasyn. Det lever i hjemfølelsen som lun varme og hygge; det spirer i arbeidsglæde og nye tiltak.

Bygdens ætter er bygdefolkets adel. De er sterkest knyttet til det svundne, har mest ansvar for det nye.»

Nå - omtrent 100 år senere - kan slike formuleringer virke både pompøse og klisjepregede. Men ved begynnelsen av det 20. århundre, da Norge var en ung nasjon og det var viktig å underbygge frihetsfølelse og stolthet, var dette en ideell målsetting. Lorens Berg skjønte det, og ga gjennom sine bøker viktige impulser til utviklingen av det demokratiske samfunnet vi i dag setter pris på.

Lorens Berg var med på å stifteVestfold historielag i 1923. Laget hadde sitt første årsmøte i august 1924, bare noen dager før Lorens Berg døde. På dette møtet ble han utnevnt til lagets første æresmedlem. I referatet fra årsmøtet står følgende:

"Styret har opnevnt bygdehistoriker Lorens Berg som lagets æresmedlem for hans store fortjenester av bygdehistorieforskningen her i fylket. Det er jo egentlig aarsmøtets sak aa opnevne æresmedlemmer, men paa grund av de for dette tilfelle særegne forhold fandt styret straks aa burde foreta opnevnelsen i paavente av aarsmøtets godkjennelse. [...] Ingen hadde noget aa bemerke til aarsberetningen, likesom der heller ikke haddes noget aa bemerke til at bygdehistoriker Lorens Berg av styret var opnevnt som æresmedlem av laget.

Med akklamasjon vedtokes efter forslag av formannen aa oversende følgende telegram til Lorens Berg: Vestfold Historielag, samlet til sitt første aarsmøte paa Tinghaug, sender sin ærbødige og hjertelige hilsen til den høit fortjente grundlegger av den lokale historieforskning i Vestfold."

Lorens Berg døde av kreft den14. september1924 i Kristiania. Da hadde han brukt nesten 25 år av sitt liv til å skrive bygdebøker. Han pleide å stå opp klokka 6 om morgenen, og han dro ofte tidlig til Riksarkivet. Han hadde til og med fått egen nøkkel til arkivet, slik at han kunne arbeide der utenom de vanlige åpningstidene.

Berg ønsket selv å lage ei ny Andebu-bok, ei bok som ikke bare omtalte 1600-tallet, men som førte bygdas historie fram til vårt århundre. Han rakk aldri å få ferdig denne boka.

Tilbake i Kodal
Lorens Berg ble begravet påKodal kirkegårdden 19. september1924. Vestfold historielagreiste i1928etminnesmerkeved graven. Og31. august1952ble enstatueav Lorens Berg avduket vedPrestbyen skole. Statuen er utført av billedhuggeren Hans Holmen. Sandefjords Blad skrev i forbindelse med avdukingen av statuen:

Lorens Berg er tilbake i sin hjembygd. Bygda han elsket, bygda han skrev om i sin første bygdebok, bygda han gjerne skulle ha skjenket ei ny bygdebok, bygda han omtalte da han som 12-åring skrev følgende vers:

Forsvundne er nu de glade dage,
som jeg i hjemmet opplevet har.
Jeg bort må flytte fra ønsker kjære
og ut i verden vandre må.
O hjem, deg aldri jeg kan forglemme,
så lenge livet bor i mitt bryst,
mit hjerte ønsker seg alltid hjemme.
å ile derhen det er min lyst.





Fra gravfølget.I

2008 ble det etablert en lokalhistorisk stiftelse  Andebu som fikk navn etter Lorens Berg.
Website Builder drives av  Vistaprint