Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Stafat seil
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
En båtvant kultur
Båt og kulturspredning
En bredere kontekst
Fra båt til skip
Stafat seil
Framdriftsformer og seil
Groper, spiraler og malstrømmer
Bergkunst og ideogrammer
 
Dimensjoner i paleolitikum, meseolittikum og neolittikum
 
En båtvant kultur
I det følgende skal vi se på en forbindelse mellom den østnorske traktbegerkulturens opphør og det gropkeramiske boplasskompleksets tilsynekomst. I en eldre fase mottar den gropkeramiske kulturen sterke impulser fra sørskandinavisk neolittikum og megalittkulturen. [1]
 
Bakgrunnen for at den rene traktbegerkulturen forsvinner er av enkelte arkeologer forklart utfra en slags barbarisering av bønder[2]. En annen forklaringsretning har tenkt seg at traktbegerkulturen forsvinner ved en innvandring av helt nye folk[3], ved klimatiske endringer som årsak til det tilsvarende fenomen i Mellom-Sverige, mens det i Sør-Skandinavia er betinget av handelsøkonomiske forhold.[4]
 
I denne sammenheng inngår Raet i Vestfold bare som et element i et større mellom- og dels sør-skandinavisk kompleks. Omtrent samtidig med den gropkeramiske kulturen i Norden viser det seg lignende fenomener både i vest, i den britiske Peterborough-keramikken, og i det nordøsteuropeiske, keramiske kompleks.
 
Omtrent samtidig, i løpet av senere del av tidligneolittisk og begynnelsen av mellomneolittisk tid, forsvinner alle eldre, rene traktbegergrupper over hele Norden. Innen et område som er begrenset til Sør-Skandinavia, har trolig en spredning langs kysten foregått med hjelp av båt.
 
I Øst-Sverige og Øst-Norge kommer det et brudd i rekkefølgen av de rent neolittiske kulturer inntil stridsøksfolkene viser seg i midten av mellomneolittisk tid. Avbruddet fylles imidlertid ut av de gropkeramiske boplassene. De representerer en kulturform som verken er rent mesolittisk eller virkelig neolittisk. Befolkningen må snarest betegnes som fangstbønder; ved siden av en utstrakt fangstvirksomhet i havet hadde de husdyr og drev antakelig også et mindre jordbruk.[5]
 
Den eldste gropkeramiske keramikken står både i form og dekor så nær traktbeger- og megalitkeramikken som vi godt kan forlange det; det skulle ikke være noen grunn til å søke dens opphav andre steder.[6] Visse trekk peker likevel mot Ertebøllekulturens leirkar. For øvrig kan vi holde oss til fangstredskapene. Fiskekroker og harpuner av ben[7] opptrer, foruten i vestnorsk mesolittikum og på Auve-boplassen i Sandefjord, på et tidspunkt som tilsvarer yngre steinaleders første periode eller noe senere.[8]
 
Det samme er også tilfelle med flekkepilen dersom Fosnakulturen kan følges helt ned til mellomneolittisk tid.[9]
 
To viktige teoretiske gropkeramiske kulturelementer utgjør en kraftig bue og spesielt sjødyktige båttyper.[10] Begge delene har meget for seg, og en kan søke deres opphav i eller utenfor Norden. Buen må ses i sammenheng med flekkepilen som jo ikke trenger å komme utenfra. Når det gjelder båten, er det sannsynlig at båtbyggerne og båttypene har hatt røtter i en mesolittisk båtbyggertradisjon som vi gjenfinner i mesolittiske helleristninger. Men tekniske nyskapninger kan også være lånt fra en maritim megalittisk kultur som også behersket kunsten med å bygge havgående fartøyer.
 
Kystsamfunnenes fartøyer var utvilsomt bruksbåter knyttet til de skandinaviske lands kystleier, til kryssing av utsatte kyststrekninger og havområder. Fangstredskapene og båttypene må ha vært videreutviklet fra en eldre mesolittisk tradisjon, men de gropkeramiske samfunnene kan også ha behersket evnen til selvstendig nyskaping innenfor et bredere vesteuropeisk maritimt kulturområde.
 
Traktbegerkulturens mellomskandinaviske grupper utgjør det ytterste nordlige framstøt i den tidlige neolittiske ekspansjon. I Øst-Sverige og Øst-Norge har naturforholdene satt grenser for bondesamfunnets ekspansjonsområder, og en forverring av klimaet i Atlantisk tid bidro også til fremme endringer i ervervsmessige forhold.
 
Det eldste neolittiske jordbrukssamfunnet nådde den nordlige grense for sitt utbredelsesområde på østsiden av Folda. Hvordan foregikk dette? Fødte det motreaksjoner fra den stedlige mesolittiske befolkning? Vi kan i dag ikke påvise at det ble ervervs- og kuturkonflikter, men en gropkeramisk kultur vokste fram ved en «avneolittisering» av de rene traktbegergruppene i Mellom- og Sør-Skandinavia i en blandingsprosess med den stedlige mesolittiske fangstkulturen. Vi kjenner ennå ikke fullt ut bakgrunnen, omfanetg og dynamikken i denne tilbaketrengings- og omformingsprosessen, men mesolittiske fangstfolk og mesolittiske båttyper har behersket kysten og havet, og kystsamfunnenes maritime miljø kan ha vært en avgjørende forutsetning for det endrede kulturforløpet da den rene neolittiske ekspansjon stoppet opp på østsida av Folda eller ble trengt tilbake.
 
Det nye fangstbondemiljøet har en temmelig ensartet karakter på Skagerakkysten og over store områder, både fordi det overalt er basert på omtrent det samme ervervsmessige grunnlaget, og fordi det har sitt opphav i forskjellige lokalgrupper som opprinnelig var innbyrdes nær beslektet.[11]
 
Den østnorske traktbegerkulturen og en mesolittisk fangstkultur har vært delaktig i dannelsen av sørøstnorsk gropkeramisk kultur i samme grad som Vråkulturen var det for den østsvenske. Når så lignende kulturkompleks viser seg samtidig over langt større områder, fra Storbritannia i vest til Nord-Russland i øst, er det nærliggende å se vårt gropkeramiske fenomen i et større, nordeuropeisk perspektiv. Det gropkeramiske fenomenet er avstedkommet av møtene mellom neolittiske og kystbaserte mesolittiske fangstkulturer.
 
Dette kulturmøtet gir seg noe ulike utslag fra sted til sted, men bidro over alt til å endre traktbegerkulturen. Den neolittiske ekspansjonen over det europeiske kontinent og den nordeuropeiske traktbegerkulturen utfordret over alt de mesolittiske fangstkulturene. Det var først ved de neolittiske kulturenes møte med de stedlige kystbaserte fangssamfunn, fra Storbritannia i vest til Nord-Russland i øst, at den rene neolittiske ekspansjon stoppet opp. Fangstfolkene hadde, gjennom sjømannskap og båten, lært seg å være fleksible; de bukket ikke under for presset fra jordbruket og den neolittiske ekspansjonen, men kan ha startet en motoffensiv og en kulturprosess som fram til i dag har dannet grunnlaget for fangstbøndenes og fiskerbøndenes mangetusenårige evne til å pleie skjærgården og høste av havet og landjordens rikdommer.
 
Uten båt lever ingen fangstmann godt. Uten båt er det ingen fangst- eller fiskerbonde. Uten bruksbåtene og de som inngår i disse tradisjonene, opprettholdes og lever ikke en bærekraftig maritim kultur.
 
Båt og kulturspredning
«Steinalderens problemer, og i kanskje ennå høyere grad bronsealderens, er internasjonale», sa A. W. Brøgger, bestyrer ved Universitetets Oldsakssamling på den andre internasjonale arkeologkongress i Oslo i 1936. Foredraget er gjengitt i Norsk Geografisk Tidsskrift, Bind VI, 1936. I hans studietid ble det betraktet som en fullstendig revolusjonerende idé da Montelius på basis av visse oppdagelser hevdet at det hadde vært en direkte forbindelse mellom Sverige og England i steinalderen.
 
«Sannheten er ganske enkel, at det er oss som har fått vår oppfatning av avstand ødelagt. Verken for stein- eller bronsealderens mennesker spilte avstand noen som helst rolle. De kjente ingen grenser, de behøvde ikke pass eller identifikasjonspapirer eller billetter. Jorden var fri, verden lå åpen, og de vandret over den, som om tusener av mil bare var et muntert eventyr», forsatte Brøgger. Han dro en parallell med de umåtelige lange sjøreisene som var foretatt av polyneserne over Stillehavet i båter som ikke var større eller mer sjødyktige enn de som er avbildet på de skandinaviske helleristningene.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
En utriggerkano fra Haugen i Sandefjord.
 
I byen Topper South Carolina, USA, mener arkeologen Al Goodyear ved University of South Carolina å ha funnet tegn på at det bodde folk ved bredden av Savannahelven for mellom 40 000 og 50 000 år siden. Bakgrunnen er flere bearbeidede flintsteiner og rester av et antatt ildsted med trekull datert til å være 50 000 år gamle. Funn av 164 ca. 40 000 år gamle fotspor i lavastein i Mexico har fornyet debatten om de første menneskene i Amerika. Atlanterhavsteorien bygger på likheten mellom Clovisfolkets spydspisser og Solutrékulturen i Frankrike og Spania 20 000–17 000 f.Kr. Penonkvinnen i Mexico med europeiske trekk levde for 13 000 år siden og er den eldste amerikaneren det er levninger av. Rekonstruksjonen av Luzia, et 11 500 år gammelt kvinnekranium fra Brasil, delte trekk med Australias urbefolkning. Australia ble befolket for over 60 000 år siden. Men hvordan kom de seg dit? Vi kan finne mer om emnet på www.illvit.com.
 
Omkring Store sjø (Lake Superior) i USA og i Canada utvant amerikanske indianere kobber før europeere kom til Isle Royale. Noen trekull er datert til å være 4500 år gamle. I dag finnes de gamle kobberminene innenfor Isle Royale National Park. Mineingeniører har i et skjønn anslått uttaket av kobber fra bruddet til 250 millioner kilo eller 250 000 tonn. Det er et betydelig volum og mye mer enn oldsakfunn i kobber fra Amerika. Kobberet ved Øvre Sjø hadde to fordeler framfor kobberet i den gamle verden. Det lå i overflaten, var lett å bryte og i motsetning til europeisk malm var det rent.
 
Hypoteser er stilt om at Øvre Sjø i eldre bronsealder var det eneste stedet på kloden der Europas folk kunne få det kobberet de behøvde. Hypotesen forutsetter at man først lærte å rense kobbermalm for 3000 år siden. Er hypotesen riktig, kan Ginnungagap og Midtgardsormen i norrøn mytologi ha sine røtter i Oldtidens handelsinteresser.
 
Helleristningsfeltet i Peterborogh nær Torinto i Ontario-provinsen i Canada er tolket av den avdøde professor Barry som en fortelling om en nordisk konge eller farmann fra Ringerike ved Oslo ca. 1700 f.Kr! Men hadde landskapet Viken i oldtiden sjøveis forbindelse med Amerika?
 
 
 
 
Newgrange på Irland ble bygd 3200 f.Kr. og 400–900 år før Stonehenge I og II eller 1600–600 år før de store pyramidene i Egypt som ble bygd 2600–1600 f.Kr.
 
I jordbeskrivelsen Gripla kalles Markland for «Skrælingeland, der de innfødte holdt til».
 
I 1749 ble en skatt av karthagensk mønster fra det fjerde århundre før Kristus oppdaget på Azorene, mer enn åtte hundre sjømil fra det nærmeste punkt på Portugals kyst. Det bekrefter at det norrøne Uthavet (Mare Oceanum) var seilt på sytten århundrer før portugisiske sjøfolk gjenoppdaget Azorene.
 
Myter og historier er ofte sammensatte og speiles mot utvikling og ny kunnskap i samtiden. En opplest og vedtatt sannhet endrer seg når ny kunnskap kommer til. I likhet med andre kystfolk har vi erfart at horisontene kan vi se, men aldri nå, men et mål kan vi nå.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Antatte ruter under den fjerde istiden omkring 19 000 f.Kr. Den europeiske Solutreankulturen influerte trolig på utviklingen av den amerikanske Cloviskulturen. Menneskene i Magdalenkulturen (19 000–12 000 år siden) er, så langt forskningen har påvist, de første menneskene som konstruerte trebåter bygd av plank.
 
 
En bredere kontekst
* Funnene av steinredskap fra Varggrottan ved Kristinestad i Bottenviken er 127 000–75 000 år gamle ifølge den finske riksantikvaren og fra den første istid. Redskapene kan være levninger etter neandertalerne.
 
Men brukte Nordens første kystbosetterne seg av farkoster?
 
* Verdens eldste grav er 100 000 år gammel fra Israel, og verdens eldste smykker er også 100 000 år gammelt – to skjell av typen Nassarius gibbosulus funnet i Skhuli Israel.
 
* Pollenanalyser i Shanidarhulen i Irak indikerer at mennesker dekket en avdød med blomster for 50 000 år siden, og at vår gravskikk med blomster er en svært gammel kulturtradisjon.
 
* Den europeiske Solutreankulturen influerte trolig på utviklingen av den amerikanske Clovis-kulturen. Menneskene i Magdalenkulturen (19 000–12 000 år siden) er, så langt forskningen har påvist, de første menneskene som konstruerte trebåter bygd av plank. Vi kan fundere på hvilke farkoster menneskene i paleolittikum og mesolittikum bygde. Noen brukte kanskje farkoster med slektskap til umiakker eller konebåten som inuittene.
 
Flåten må ha vært et tidlig utgangspunkt for sjøferder og var trolig av siv eller trevirke.
 
9500 år gammel båtristning fra Slettnes på Sørøya i Finnmark viser at båten har en lang utviklingshistorie i vår del av verden. Slettnes i jegersteinalder viser at båter lik den grønlandske konebåten var i bruk. Båttypen hadde større stabilitet enn stokkbåter.
 
 
 
 
 
 
 
 
Ingusjetere på den russiske
siden av Beringsstredet brukte så sent som i forrige århundre båter med hud av hvalross under fangst.
 
Skinnbåter av umiaktype er også kjent fra helleristningsfelt i sør Norge. I 1976 ledet Oldsakssamlingen et forsøk på å bygge en skinnbåt etter en av båtene gjengitt på en av østfoldristningene. Byggematerialet var tre og skinn. Båtens totalvekt var 180 kg, og utstyrt med seks padlere førte båten en last på 700–800 kg uten sjenerende «fribord».
 
En annen gammel båttype er stokkbåten. Den er kjent fra neolittiske helleristningsfelt og er funnet i myrer og har vært i bruk helt opp til dette århundre.
 
En forbedring av stokkbåtens stabilitet er utliggeren. Stokkbåt med utligger er funnet i ei myr i Aurskog, og en annen utligger er funnet i Sandungen i Hurum. Enkelte av båtene på helleristningsfelt har likhetstrekk med stokkbåter med utligger. Slike båter med utliggere kan også ha vært i burk ved andre fjord-, sjø- og elvesystemer i Europa.
 
En utvikling av stokkbåten i en annen retning representerer prammen. De gamle vesteuropeiske prammene fra North Ferriby i Yorkshire, England, var vel 15 m lange og vel 2,5 m brede. De var uten kjøl, men med en bred treplanke i bunnen som var påsydd to andre bunnplanker på hver side og tre brede bordplanker oppetter. Båtene hadde spant og tofter. Alle plankene var nøye tilpasset og sydd sammen med vidjer som var holdt fast av treplugger og tettet med mose. Prammene er datert til 1443 og 1556 f.Kr. og var ferge over floden Humber.
 
 
 
 
 
En annen 50 fot lang og 10 fot bred pram – datert til 1340 f.Kr. – ble i 1992 funnet ved Dover. Denne prammen har vært padlet. Den inneholdt potteskår fra fransk side og er den eldste kjente kanalferge.
 
 
Stokkbåten har også hatt en fjerde utviklingsvei. Når en uthult stokkbåt med en rekke små hull på hver side av rælingen sys sammen med planker som overlapper hverandre, inntar den opprinnelige stokkbåten plassen som bunnbord eller kjøl i en ny båttype.
 
Spor etter en slik båttype ble i 1820-årene funnet på Valderhaug, Giske på Sunnmøre. Restene av hudbordene var her sammenføyet i klinkbyggingsteknikk og er fra bronsealder. Furuhuden overlapper hverandre som i et klinkbygd fartøy, men er sydd sammen med bast eller tvunnet hår. Sammensyingen i hullene er festet med nagler av tre. Mellom bordplankene er det tettet med fåreull som er oppblandet med en vanntett masse, tilsynelatende harpiks. Funnet gir ikke et bilde av selve båten, men fyller ut viktige tekniske detaljer.
 
På Halsnøy i Sunnhordaland er det funnet deler av en båt fra 200-tallet. Her er hudbordene også «sydd» sammen uten bruk av klinksøm eller båtsøm i jern, sveisesøm. Når den spikeren båtbyggeren i dag fester bordgangene med kalles «søm», ligger forklaringen av denne navnebruken i tidligere tiders båtbyggerkunst.
 
Å bygge sydde skip krever kunnskaper, ferdigheter og teknisk innsikt. I 1937 ble det bygd en kopi av Hjortspringbåten, og forsøket viste at med en besetning på 24 padlere tok båten en last på snaue 400 kg.
 
Det er en gammel og utbredt tradisjon å lage sjødyktige båter av sammensydde planker, og i Stillehavsområdet lages det ennå båter der for og akter har doble og firedoble stevner.
 
De sydde bordgangene er i samisk båtbygging brukt helt fram til forrige århundre, og i Nordvest-Russland ble denne teknikken brukt enda lenger, slik vi kunne se på en Schnjaka fra Kola med byggeår ca. 1910, som tidligere sto utstilt på Norsk sjøfartsmuseum.
 
Klinkbygging er en skallkonstruksjon der skallet lages først, og båten er avstivet ved hjelp av tverrgående ribber som er surret til uthugne klamper i bordgangene. Kravelbygging er en konstruksjon der spantkonstruksjonen eller skjelettet vanligvis settes opp først, hvoretter bordgangene blir lagt på, kant i kant.
 
Fra folkevandringstid blir de spissgattede båtene vanlige. Kjølen har ikke ennå funnet sin endelige form. Den er som et bunnbord og har i seg arvegods fra stokkbåten. Stavnene går i en vakker bue opp fra den rette bunnstokken, og hudbordene er klinket sammen med båtsøm.
 
Klinkbyggingen er kjent fra store deler av det nordeuropeiske kulturområdet.
 
Stafat segl
 
De eldste seil vi kjenner til er fra et helleristningsskip fra Wadi Abu Wasil vest for Rødehavet i Egypt. Datert til Naqada perioden 4500 til 3100 f. Kr., før faraoene. De eldste daterte båtene av plank er 12 000 år gamle fra Altamira. Sivbåter førte også seil.
 
Minoiske Line A tegn og hieroglyfer og en mulig avbildning av skip med seil på Langekjenn i Kongsberg er de eldste spor i Norge med forbindelse til en kultur som benyttet seil. Den minoiske kulturen blomstret fra 1900-1450 f.Kr.
 
Et helleristningsskip med råseil er avbildet på bergflaten i Himmelstadlund, Öst Götaland i Sverige.
 
Seilene her nord var ifølge seilmakermester Fredrik Brodersen hjemmesydde og selvvevet av selvspunnet ull som ble tovet til vadmel så det skulle bli tett og sterkt. I andre deler av verden tok man andre materialer i bruk. På farkostene i Polynesia ble palmeblader sydd sammen med bast. Gressmatter av forskjellige slag ble brukt i Asia, og tarmer og skinn ble brukt i Europa og Norden. Kryssegenskapene var nok ikke de beste for noen av disse seilene. Om fibrene fra brennesle ble brukt i seil i Norden, vet vi ikke.
*
Utvalgte båter førte seil av lin allerede i vikingetid. I vikingetid og mellomalderen kunne segl ha dekorative mønster, til dels i flere farger. Det ser vi bl.a. på utsnitt fra det nordfranske Bayeux-teppet, Etter Rud 1988:66 og på noen Gotlands-steiner.
Stafat segl, segl stafat með vendi og húnskript, heter en norrøn tekst om mønster og dekor på seil.
 
Skip fra vikingtidsbildestein fra Smiss Seinkirke på Gotland, etter Lindqvist II nr. 523.
 
Sagaen forteller mange steder at et seil var stafat. Det er et adjektiv som egentlig er preteritum av et verb dannet til hankjønnsordet stafr. Et «stava seil» er altså et «seil utstyrt med stafar». Egentlig en metafor, en sammenligning med noe som inneholder stafar. For å finne ut hva som var tanken bak må vi se på hva stafr betydde på norrønt. Det var mange ting; her er en oversikt basert på Fritzner:
 
a)      Stav til å gå med.
b)      (Stående) stolpe som i lag med andre bærer en tverrligger i en trekonstruksjon (stavbygg, brygge eller lignende)
c)      Grensestolpe mot utmarka
d)      Stav i lagga (tre)kjørel.
e)      Stolpe bruka i kult til hedensk gud.
f)        Runetegn, bokstav.
g)      Rimstav, allittererande forbokstav, = stuðill, som ellers betyr «støttestolpe».
 
Både b) og d) kan passe, for i dem er det snakk om stående stavar som står ved siden av hverandre, slik som de loddrette banene i et seil. (Segla måtte sys i hop av flere striper fordi oppstadveven ga nokså smale dukstriper, og siden det er oppe og nede seilet er festa, blir det sterkest når en setter stripene loddrett).
 
I skaldediktet strofe 2 av Magnúsflokker av Tjodolv Arnorsson, dikta omkring 1045, er det tre ganger nevnt hunkjønnsordet húnskript. Det er et poetisk ord. I de tre tilfellene er det klart ut i fra sammenhengen at det betyr «seil», men bokstavelig betyr det «mastetoppbilde». Det er sett i hop av hankjønnsordet húnn, som betyr «mastetopp» (jf. Húnbora (hullet som draget/fallet går gjennom, i mastetoppen), og skript, som er samme ordet som vårt (hunkjønnsord) skrift. Dét betyr først og fremst det samme som i dag («skrift, samling av bokstaver»), men òg «bilde».
 
I vikingtida og middelalderen fram til 1100-tallet kom silke i Europa stort sett fra Bysants, men seil av silke er kun nevnt i noen pragende norrøne tekster.
 
Båten Høg, en replika av en av småbåtene fra Gokstadhaugen, med seilet Låg, som er vevd i ull med forsterkninger som vist på billedsteinen fra Gotland.
 
 
 
*
Noen særlig utvikling av seildukmaterialet ble det ikke før på 1700-tallet, da hamp begynte å bli vanlig i duken, i blanding med lin. Seilduk laget av en blanding av hamp og lin var faktisk vanlig i seilskutetida helt fram mot vår tid. I et nøysomt samfunn ble melsekker ofte sydd om til seil og brukt på småbåter i Norge. Til sammenlikning blir søppelsekker av sort plast brukt til seil i Afrika i vår samtid. Ikke aeorodynamisk eller solbestandig, men brukbart på lens …
 
For å seile mot vinden, trengtes en formstabil duk. Hollenderne, som var langt framme på seil og seilingsteknologi arbeidet systematisk med dette rundt 1870. Håndvevet langfibret lin ble verdifullt. Lin holder fasongen bra, men er ganske skjør, stoffet er ikke særlig slitesterkt, trekker mye vann og råtner fort. Problemene med disse seilene måtte løses.
 
På denne tida ble også bomull tatt i bruk. Av bomull kunne man veve tettere både av grove og fine garn. Vi fikk derfor solide, slitesterke og mer råtebestandige seil, og vi kunne veve lettere duk til lett vær og mindre båter.
 
Bomull ble populært og snart tatt i bruk på mindre bruksbåter, skøyter og ikke minst lystbåtene som kom for fullt for hundre år siden. Hampduken forsvant helt på lystbåtene, men aldri helt på skøytene. Og norske seilskip fortsatte å bruke hampeduk fordi den var mer råtebestandig og krevde mindre tørking i havn enn seil lagd av bomull.
 
Fra tidlig 1700-tall og fram til vår tid har vi produsert seilduk av lin, hamp og bomull i Norge. Vi lager fortsatt noen av disse dukene til bruk i museumsfartøyer i de nordiske landene.
 
 
Framdriftsformer og seil
Seilingsteknikk ble tidlig utviklet i Egypt og Mesopotamia. Utnyttelse av vinden til framdrift av båt i Norden er også knyttet til kjøl, mast, stag og seil.
 
På helleristningsfelt i Sør-Skandinavia er det avbildet farkoster som blir padlet, og noen felt viser styreåre eller mast og rigg.
 
Hav- og elvestrømmer ble tidligere – i likhet med i dag – utnyttet av sjøfarerne, og forflytningen fant trolig sted i sommerhalvåret. Langs store deler av norskekysten spiller tidevannet og solgangsbrisen en ikke ubetydelig rolle. Disse fenomenene er ikke ukjente, og den regelmessige gjentagelsen utnyttes i kystfarten.
 
Den største skipsristningen på Haugenfeltet i Sandar kan antyde et fundament og en kort påle. Det gjennomgående i skipsristningene med mast i Skandinavia er at den er plassert midt i skipet. Måten stagene er plassert på viser en seilføring med referanse til de senere kjente nordiske riggene.
 
Når vi i dag nyter Gokstadskipets eller Osebergskipets linjer, vet vi at disse skipene bare markerer høydepunktene i en utviklingslinje. Grunnlaget for de vakre vikingeskipene ble lagt i eldre steinalders stokkbåt og helleristningenes skip.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kystlinjen i siste del av yngre
bronsealder – 850 f.Kr. – sammenfaller med 10 meter høydekurven til Statens kartverk. Den er markert med en sammenhengende strek. Den stiplede linjen angir dagens kystlinje.
 
Groper, spiraler og malstrømmer
 
 
Foruten groper, er skip det mest vanlige motiv på skandinaviske helleristninger. Groper har vært tolket som stjernebilder, offerskåler, fruktbarhetssymbol eller astronomiske kart. De brukes også som tegn kombinasjoner i Tifinagalfabetet (til venstre) – et skriftsspråk i Nord-Afrika.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
I Vestfold har farkoster vært i
bruk fra de første innvandrerne krysset Norskerenna da istiden slapp taket i paleolittikum. Norskerenna utgjorde en bred, men forserbar fjordarm ca. 12 000 f.Kr.
 
Vestfolds eldste registrerte boplasser er fra Sky-Paulerområdet ved E-18 i Larvik, Pauler 1 og Pauler 2 lå i tilknytning til stranden, henholdsvis 127 og 124 meter høyere enn dagens havnivå og er angitt til å være 11 800–11 700 år gamle.Båtene her må, i likhet med de på den 10 000 år gamle boplassen ved Ringserød på Orust i Bohuslän, ha vært av skinn da byggematerialet til uthulte stammebåter ikke den gang vokste i området.
 
Vi kan fundere på hvilke farkoster menneskene i paleolittikum og meseolittikum bygde.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
60 meter høydekurven til statens kartverk sammenfaller med kystlinjen i Sandefjord første del av eldre steinalder 9400 f.n. (før nåtid: 1950).
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Vestfolds høyest liggende helleristningsgroper på Hotvedt i Sandefjord, 80 moh., antas å være et av Vestfolds eldste gropfelt.
 
Hotvetsteinens 128 groper er
den største gropansamlingen i Vestfold og er hogd i en gråbrun bergart og datert til steinalder/bronsealder. Innmeldt i brev av 02.07.1901 fra S.A. Sørensen.
 
Groper, skipsristninger, symboler og artefakter i forskjellige områder i Norge er en del av kulturspredning med båt fra paleolittikum (–8000 f.Kr.), i meseolittikum (8000–3800 f.Kr.), i neolittikum (3800–1800 f.Kr), i bronsealder (1800–500 f.Kr.) og i vikingtid (800–1050 e.Kr.
 
På en åsrygg opp for det neddemte Torpevann i Brunlanes, 50 moh., ligger et annet av Vestfolds eldste groper. De eldste gropristningene på Haugenfeltet kan også være fra eldre steinalder. De eldste båtristningene på Haugen og i Vestfold antas å være fra neolittikum. Den gang lå det østvendte ristningsfeltet med tilknytning til et sund der farkostene måtte ta hensyn tidevannsstrømmene mellom Istre- og Furustadfjorden. Når vi bruker betegnelsen «antas», skyldes det at en mer nøyaktig angivelse av helleristningenes alder på Hotvet, opp for Torpevann og Haugenfeltet, først sikres når vi tar i bruk naturvitenskapelige metoder.
 
Haugenfeltet er hogd i den lokale syenittbergarten Larvikitt og ligger 33 moh. Felter er datert til steinalder/bronsealder og kan ha blitt til da megalittkulturen sto på det høyeste. Megalittene i de to skipssteinsetningene på Istrehågan ligger også ca. 33 moh.
 
 I mesolittikum kunne en padle eller seile fra Istrefjorden gjennom Haugensundet og ut i Furustadfjorden. (Førsta – oldnorsk. Firighsstadium, Firikstada. Fredrekstadir med mannsnavnet Fridrekr kan påvises år 1060 i Harald Haardrådes saga.) Fra Marumsodden (Marum – oldnorsk. Mareimer, Mareimar. Dette navnet kan inneholde elvenavnet Mara, men kan også være avledet av marr: hest. Men Mareimer kan også være avledet av marr: hav.) var det ikke langt til Sørbykilen. (Sørby – oldnorsk. Saurbæ, av saurr, søle. Bø og by med oldn. bær og byr i betydning gård, avledd av rota i verbet búa «bu», eldre «dyrke».) Øst for Sørbyodden gikk Viriksfjorden (Virik – oldnorsk. Vervikar eller den eldre formen Vervikr – første ledd av ver, dvs. vær, sted, hvor man oppholder seg for å drive fiske eller annen fangst på sjøen.) inn og over fjorden lå Hystadlandet. (Hystad – oldnorsk. Kanskje etter det gamle mannsnavnet Hisingir eller Hysingr. En annen løsning kan være Hersistadir, av hersi med en Herse, som har sideformen hessir eller kanskje av Hersir som mannsnavn.) Ferdselen videre gikk gjennom sundene østover. På Sande og Hasle er det også helleristningsfelt med groper og båter i Sandefjord.
 
*
 
Tidevannsstrømmene er et naturfenomen som har hatt stor betydning for menneskers liv og virke langs kysten. Gropene og spiralmotivet i de fire spiralfigurene på Haugenfeltet er her knyttet til tidevannet og malstrømmene langs kysten. Symbolikken i myter og fortellinger har relevans også for fenomener i samtiden.
 
Malstrømmer og tidevannet må ha vært omtalt også i førnorrøn tid. Malstrømmene er truende, og i vannvirvelen ligger det utemmede krefter.
 
I den nordiske mytologiens skapelsesberetning knyttes malstrømmen til brønnen Kvergjelme (Hvergelmir ’boblende, kokende kilde’) som er med på å gi liv til den første kjempen Ymir, og ligger over underverden Hel i Niflheim og er kilden til alt vann. Når vannet strømmer gjennom kilden oppstår det en malstrøm, og vi får flo og fjære. Denne malstrømmen blir sett i sammenheng med en gigantisk kvern, Grotte, som er plassert over Kværgjelme og drives rundt av ni jotunkvinner. Den norrøne verden ble til når Odin drepte Ymir og skaper himmel, hav og land av kjempens kroppsdeler, mens kjempen Bergelmir – Ymirs sønnesønn – blir lagt på kverna Grotte og kvernet til jord og sand et kulturspor som når vi hugger en grop eller et skip.
 
En tilsvarende kvern med samme navn omtales i fortellingen om kong Frode i eddadiktet Grottesang (Grottasöngr). Kvinnene Fenja og Menja blir holdt som slaver og tillates nesten ingen pauser ettersom Frodes grådighet vokser i takt med rikdommen. I sinne kverner jotunkvinnene, som er i slekt med jotnene, til slutt frem en hær ledet av sjøkongen Mysing som dreper Frode. Mysing tar Grotte i bytte, men fanger også jotunkvinnene Fenja og Menja som han setter til å kverne salt om bord i sitt skip. Mysings grådighet vokser også, og de to jotunkvinnene kverner til slutt så mye salt at skipet synker. Grotte følger med ned i dypet, og det skapes en roterende vannvirvel gjennom kvernens øye.
 
Fortellingen forklarer på denne måten hvorfor havet er salt og hvorfor malstrømmene roterer slik de gjør. Ressursene er relatert til kverna Grotte, mens vannvirvelens styrke knyttes til jotunkvinnene Fenja og Menja. Historiens kjerne er at en manglende forståelse av tidevannets dynamikk og Frode og Mysings grådighet fører til undergang og død. Temaet spores i eventyret om Kvernen som står og maler på havsens bunn.
 
Historien om Grotte ble skrevet ned etter at tradisjonen med å knakke eller risse bilder i berg var opphørt.
 
Menneskenes virksomhet er nært knyttet til naturen og groper og spiralfigurer der malstrømmer er satt i forbindelse med handel knyttet til markeder og interesser. En dualistisk betydning som kan henspeile på lykke og ulykke, liv og død. I malstrømmens virvel eksisterer det en nedadgående trekkraft som kan føre mennesker, båter, skip og samfunn mot bunnen. Spiralene i malstrømmen framstår da som et gapende svelg der dypet leder til et annet sted, men groper, båt- og spiralfigurer er festet til berget og Moder Jord. Gropene er overveldende i antall, og styrkene i malstrømmene veksler i spennet mellom flo og ebbe.
 
Gropene og spiralmotivet er symboler som kan gjenspeile det skjulte i de åpnes form og innhold eller dualiteten mellom natur og kultur.
 
*
 
Fortidens fortellere må ha formidlet legender fra Nordsjølandet, Orknøyene, Skottland og Shetland. Newgrange på Irland ligger ikke langt borte fra de sørlige kystdistriktene langs Leidin, og båtene og skipsristningene på berghellene forteller om maritim kulturspredning. En mer nøyaktig angivelse av en helleristnings alder oppnås når vi tar i bruk naturvitenskapelige metoder for å korrigere arkeologisk/typologiske forskningsresultater.
 
Geologer bruker i dag en isotopmetode som måler kosmisk stråling på bergflater for å finne ut hvor lenge berget har blitt eksponert for kosmisk stråling og ligget oppe i dagen etter istiden. Ved hjelp av metoden kan vi mer nøyaktig fastsette alderen på hugde groper og andre menneskeskapte kulturspor i bergflater som ligger åpent i dagen. Måleresultatene må korrigeres om kultursporene er tildekket av løv eller torv. Isotopmetoden som måler kosmisk stråling, er egnet til å tidskorrigere skandinavisk og internasjonal helleristningsforskning i forhold til helleristningenes nåværende idéografiske tidsfastsetting.
 
Arkeologi i Norden har lenge anlagt lokale utviklingsperspektiver på kulturhistorien, men den metallurgiske, kontinentale og maritime orientering står sentral i diskusjoner om Skandinavias tilknytning til Europa i bronsealderen. Samtidig som vi ikke mister den nordlige og atlantiske dimensjon av syne.
 
Tinifag-alfabetet i Nord-Afrika går langt tilbake i tid. Det finnes i innskrifter på bergheller fra førromersk tid, men omtales av arkeologer ikke som helleristninger selv om sirkelen eller gropen opptrer sammen med andre tegn på en helle!
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Angivelige båtristningen fra
Slettnes på Sørøya i Finnmark er datert til (9500 BP.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kystlinjen i Sandefjord i første
del av yngre steinalder i første del av neolittikum – 5500 f.n. (før nåtid; 1950) sammenfaller med 25 meter høydekurven til Statens Kartverk, målestokk 1:90 000. Den er markert med en sammenhengende strek. Den stiplede linjen angir dagens kystlinje.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kystlinjen i Sandefjord i første del av yngre steinalder i siste del av neolittikum – 4500 f.n. (før nåtid; 1950) sammenfaller med 20 meter høydekurven til Statens Kartverk, målestokk 1:90 000. Den er markert med en sammenhengende strek. Den stiplede linjen angir dagens kystlinje.
 
 
 
 
Odd-fragment av et bronsespyd funnet på høyfjellet over gården Sørheim, Luster i Sogn, antakelig minst 1100 moh. – langt fra de agrare landskapene vanligvis assosiert med bronsealder.
 
I 1700 oppdaget to reinjegere kobbermalm i Grøndalsfjellet (nå Gruvefjellet), og spydet er funnet anslagsvis fire kilometer nordvest for kobbergruvene. Egil Bakka har datert spydet til yngre bronsealder eller før-romersk jernalder. Han knytter det også til Ananjino-kulturen, en jernalderkultur i Volga-Kama-området vest for de hyperboreiske eller ripheiske fjell; de nåværende Uralfjellene. Over et lite kobberskjerp? Øvsttun, Øvre Årdal.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skaftfurekølle B10215 fra
Melheim, Fardal, Øvre Årdal.
 
 
Berkunst og idéogrammer
Idéogrammer og kronologi er brukt til å tidsfastsette skipsristninger som er et av bergkunstens mest kjente ristningsspor langs Leidin.
 
Det er laget flere idéogrammer. Et med typologiske kronologier over båttyper ut i fra graveringer på rakkniver i bronse i C14-daterte funn. Artefaktene er undersøkt på oppdrag av Nationalmuseet i København, og en av forskerne ved museet har utviklet «et kosmologisk bronsealderunivers» på bakgrunn av de fruktbarhetskultiske tradisjonene innen dansk arkeologi fra siste halvdel av 1800-tallet. Konstruksjon av idéogrammer er en trend innen forskningsutviklingen og et uttrykk for en ikonografisk eller idéografisk orientering i samtiden.
 
Uavhengig av alle forsøk på å tolke helleristningenes skip og de sammenhenger de inngår i, er mange enige i at de avbilder reelt eksisterende fartøy. Noen har forsøkt å forstå byggemåtens mest grunnleggende trekk og lett etter typiske fellestrekk i bildene. Andre har funnet det fruktbart å undersøke forskjeller og ut fra detaljer se grunnleggende fellestrekk i til dømes byggemåtenes utvikling. Man har også sett etter avvik og typeforskjeller med spesielle særtrekk.
 
 
 
 
Vestfold har 6
skipssteinsettinger med megalitter av de 30 som finnes i Norge. En er på Elgesem i Sandefjord, to på Istrehågan i Tjølling og en på Agnes ved Stavern i Larvik.
 
 
I fylket er det registrert 72 helleristninger av skip og 39 bronsegjenstander fra bronsealder.
* 18 skipsristninger og 9 bronsegjenstander datert til bronsealder er registrert i Sande kommune.
* 5 skipsristninger og 1 bronsegjenstand datert til bronsealder i Tønsberg kommune.
* 40 skipsristninger og 18 bronsegjenstander datert til bronsealder i Sandefjord kommune.
* 9 skipsristninger og 7 bronsegjenstander datert til bronsealder i Larvik kommune.
 
Sandefjord har 57 registrerte røyser fra neolittikum eller 82 (25) røyser fra bronsealder anlagt på åsryggene knyttet til leia. Sandefjord har flest helleristninger og helleristningslokaliteter i Vestfold og er den kommunen på Østlandet med flest artefaktfunn av bronse datert til bronsealder. Arkeolog Charlotte Blindheim omtalte på denne bakgrunn i Tjølling bygdebok det gamle Skaun eller Sandar i bronsealderen som «en handelsutpost i nord».
 
Fotnoter
[1] Bagge, A. og K. Kjellmark s. 175–176: Stenåldersboplatserna vid Siretorp i Blekinge. 1939 og Forssander, J. E. s. 128:Den sydsvenska boplatskulturen. 1941.
[2] Forssander, J. E. s. 128–150: Den sydsvenska boplatskulturen. 1941.[3] Becker, C. J.  s. 254: Den grubekeramiske kultur i Danmark. 1950.
[4] Becker, C. J. s. 197 og s. 306: Den grubekeramiske kultur i Danmark. 1950.
[5] Lidén, Oskar s. 188–195: Sydsvensk stenålder II. 1940, Bagge, A. og K. Kjellmark s. 181: Stenåldersboplatserna vid Siretorp i Blekinge. 1939 og Forssander, J. E. s. 140: Den sydsvenska boplatskulturen. 1941.
[6] Bagge, A. og K. Kjellmark s. 179: Stenåldersboplatserna vid Siretorp i Blekinge. 1939.
[7] Becker, C. J. s. 198 og fig. 15: Den grubkeramiske kultur i Danmark. 1950.
[8] Bøe, Johs. s. 49 (lag. 7 og 6) Boplassen i Skipshelleren. 1934, Gjessing, Guttorm s. 115–116: Norges steinalder. 1945 og Østgård: Auve-boplassen[9] Gjessing, Guttorm s. 41: Norges steinalder. 1945.
[10] Becker, C. J. s. 239: Den grubkeramiske kultur i Danmark. 1950.
[11] Hinsch, Erik s. 104: Traktbegerkultur – Megalitkultur. 1955.
Website Builder drives av  Vistaprint