Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Kystboplasser og matressurser i havet
 
Vestfolds eldste registrerte boplasser er fra paleolitikum og Sky-Paulerområdet ved E-18 i Larvik. Pauler 1 og Pauler 2 lå i tilknytning til stranden henholdsvis 127 og 124 meter høyere enn dagens havnivå og er fra 11 800 - 11 700 år gamle.
 
 
 
 
 
 
Oversikt over paleolittiske lokaliteter i Østlandsområde som omfatter deler av Østfold med Rødmyr I, II og Mellommyr (Høgnipen); Akershus med Stunner og Vestfold med Pauler 1, 2 og 3.
 
 
 
 
 
 
Oversiktskart merket med rød sikel for Paulser 1, som  lå i tilknytning til stranden 126 meter høyere enn dagens havnivå og er angitt å være 11 800 - 11 700 år gamle.
 
 
 
 
 
 
 
 
Oversiktskart merket med rød sikel for Pauler 2, som lå i tilknytning til stranden 121 meter høyere enn dagens havnivå og er angitt å være 11 800 - 11 700 år gamle.
 
 
 
 
 
 
 
Oversiktskart merket med to røde sikeler forPaulser 1, 2 og 3, som  lå i tilknytning til stranden 120 meter høyere enn dagens havnivå og er angitt å være 11 800 - 11 700 år gamle.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Oversiktskart merket med tre røde sikeler for Bakke; Pauler 1-7,Sky1-2;samt Austein og Meidu. 100 meter høyere enn dagens havnivå.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Eksempler på seks ulike topografiske situasjoner som gir gunstige havneforhold. Utarbeidet av Hein Bjerck.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
På leting etter artefakter fra de første menneskene i Norge,fra Pauler i Larvik.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Pauler under utgravning.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Solling på Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Resultater etter solling på Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Skiveøks fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Pilspisser fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Redskaper fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Flere redskaper fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tegning av hytte fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tegning av telt fra Pauler.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
En samisk reineier benytter raier til å reise lavoen sin ved sommerbeite. En tradisjon med røtter i Paleolitikum. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Daggry i nenetsleir i skogen nær Kutop-Yugan, Yamal, Sibir, Russland.
 
Foto: B & C Alexander
 
 
 
Båten i paleolitikum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kalkering av helleristningsstein 1 fra Slettnes på Sørøya i Finnmark av båt med elghode og andre figurer.
 
Kalkeringen er datert til å være 9500 år gammel av forskere fra Universitetet i Tromsø.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Stein 1 fra Slettnes ferdig utgravd.
 
 
 
 
 
Kalkering av helleristningsstein 2 fra Slettnes på Sørøya i Finnmark med nok en båt med elghode samt andre figurer.
 
Steinen er datert til å være 9500 år gammel av forskere fra Universitetet i Tromsø.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Stein 2 fra Slettnes med menneskefigur og båt med elghode.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Stein 2 fra Slettnes under utgravning.
 
 
 
 
 
Kalkering av helleristningsstein 4 fra Slettnes på Sørøya i Finnmark med nok en båt med elghode samt andre figurer.
 
Steinen er datert til å være 9500 år gammel av forskere fra Universitetet i Tromsø.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Silikonform fjernes fra stein 4 på Slettnes.
 
 
Havet - en viktig matresurs
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Det er kjent at mange forhistoriske kulturer oppsto og utviklet seg i nærhet av hav, bekker og elver. At menneskene bosatte seg der, skyldes formodentlig at man var nære til både jakt og fiske, samt at det var lettere å ta seg fram til vanns enn på land.
 
Steinaldermenneskene på Raet levde i et annet klima enn det vi har i dag. Dette kjenner vi til først og fremst gjennom studier av pollenfordelingen i ulike jordskikt. Hvordan havets miljø, slik som temperatur og saltholdighet forandres, er derimot ikke like velkjent. Men gjennom å stille sammen f.eks. hvilke fisker, skjell og snegler som er fra den aktuelle tiden, kan vi få en viss oppfatning om hvordan havsmiljøet så ut og forandret seg gjennom eldre steinalder.
 
Skjellenes historie går 400 millioner år tilbake i tiden. Når vi i dag kjenner til så mange av tidligere tiders skjell, skyldes det at skallet deres består av kalk og at de dessuten lever i vann. Vannet beskytter nemlig skjellene mot forvitring, og vannets mineralemner trenger med tiden inn i skjellene, “impregnerer”, og gjør dem holdbare. Etter tusener av år har skjellet blitt fossil.
 
Gjennom å studere hvordan skjell og snegler avtegner seg i sedimentet på havsbunnen har man kunnet kartlegge når de innvandret til Raet etter den seneste istiden. Det antas at snegler og skjell koloniserer kystens grunner under to hovedperioder: 9.000 – 7.500 og 4.500 – 2.500 før nåtid. Den mest inntensive perioden var den første og det er kjent at da “innvandret” bl.a. østers til Bohuslän.
 
For omtrent 7.000 år siden var klimaet på Raet meget gunstig. Da var luftens middeltemperatur omtrent 2-3 grader høyere enn i dag. Fuktigheten var høyere og perioden var ytterst gunstig for den varmekrevende løvskogen. I havet skjedde den ovennevnte store invasjonstoppen av nye skjell ca. 1.000 år tidligere. Men av den grunn har vi ikke lov å tro at dette innebar at havet i de buttnakkede flintøksenes tid nådde sin høyeste temperatur. Men selve funnstedene av denne redskapstypen på Brekke, Mo, Bygården, Sandar Prestegård, Huvik, Førstad, Skolmerød i Sandefjord viser at de eldste boplassområdene på Raet lå nære datidens kystlinje, og beliggenheten antyder at de maritime resursene var viktige for kystfolket.
 
Men hvilke resurser utnyttet man? Fra Nøstvedt-boplassen Frebergsvik i Borre er det funnet knokkelmateriale av småhval som nise og kvitnos, sel (steinkobbe) og fisk, samt alke, lomvi og geirfugl. På boplassen var det også ett til to knokkelfragmenter fra oter, rev og hund, men funn fra større hjortedyr manglet. ”Dette var første gang en sto overfor en ”Nøstvetkarakter” med bevart organisk materiale, og antagelig i det hele tatt en åpen eldre steinalders boplass i Norge der slikt materiale var bevart i større mengder”.[1] En kan ikke uten videre overføre denne faunalisten til den sørlige del av Raet. Men innslag av elementer fra denne ervervsøkonomien må også ha dannet grunnlag for bosettingene på denne delen av Skagerakkysten.
 
Ved bekke- og elveosene møttes det salte klare sjøvannet og det varmere og mer partikkelrike ferskvannet . Fra land ble organisk materiale og vekstnæringsemner skylt ut. Næringsemnene ble transportert via bekker og småelver ut til osene som ga meget gode produksjons- og næringsforhold for vekster og dyr. Elve- og bekkemunningsområder har vist seg å være særlig høyproduktive og anses å være et av jordens mest produktive områder.
 
Særskilt produktive er grunne områder, der vanndypet ikke er mye mer enn ca. en meter og slike områder var det mange av på Raet i neolittikum. Disse områdene fungerte som barnerom og spisskammer for mange dyrearter. På en kvadratmeter bunnflate kan det under sommeren finnes opp til en million dyr: bl.a. børstemarker, små skjell, mindre krepsdyr, reker, krabber samt fisker som botnulker, skrubbe og rødspette. Den totale årsproduksjonen for bare reker, krabber og rødspetter er ca. 25 gram pr. kvadratmeter, dvs. et kvart tonn pr. hektar.
 
De fleste dyr som vokser opp i grunnområdene blir spist opp av større invaderende fisker som torsk, lange, skrubbe, rødspette eller ørret. Under et gunstig år finnes det mulighet for å få 40-50 kg matfisk per hektar i områder med god produksjonskapasitet, og på begge sider av Raet var det den gang slike produktive områder.
 
Stor matfisk som besøkte grunnene for å ete var torsk, rødspette, skrubbe og sjøørret. Sent på høsten og under den første delen av vinteren og om våren kan lokale torskestammer iaktas når den går inn i algebeltet for å ete på dyp som kan være mindre enn en halv meter. Stamtorsken, som holder seg mer eller mindre i kystens nærhet, går ikke å skille fra den mere dyptlevende atlantiske torsken, om man bare har fiskebein å studere. Rapporter om funn av torskebein på boplasser kan derfor representere både stamtorsk og atlantisk torsk.
 
Rødspette og skrubbe forekommer på myke sand- og leirebunner, der vanndypet ikke behøver å være mer enn noen desimeter. Under dagen ligger de mest stille ettersom de hovedsakelig eter om natten. Dagtid er det derfor fullt mulig å fange disse fisker med bare hendene.
 
Laks og sjøørret kan begge vandre inn på grunt vann. Sjøørreten er mer kystbunden enn laksen og ofte påtreffes ørretten på grunt vann på 1-3 meter over så vel fjell- som sand- og leirbunner. Både laks og sjøørret vandrer under sensommer og høst opp i bekker og elver for å leke.
 
Vi antar at menneskene hadde store kunnskaper om hvor de beste fiskeplassene var og at de derfor kunne fange mye fisk med liten arbeidsinnsats. Skrubbe og rødspette, som osteologisk er vanskelig å skille, forekommer på mange kystboplasser med bevarte dyrebein rundt Skagerakkysten. Disse artene er sansynlivis de fiskene som er lettest å fange, ettersom de ligger stille og stoler på at deres kamuflasjefarge skal beskytte dem. Å fange dem med hender, spyd, harpun eller lyster er derfor lett. Stor stamtorsk , som periodevis går inn i algebelte for å ete, ble sannsynligvis også fanget med hjelp av ovennevnte metoder.
 
Langen oppsøker i dag utenfor kystene dyp på mellom 15 og 700 meter og forekommer over både myk og hard grunn. Den er meget vanskelig å fange og det er derfor underlig at langen enkelte steder på Skagerak-  og Kattegatt-kysten dominerer fiskematerialet fra utgravingene. Man vet ikke om menneskene allerede på denne tid kunne fange fisken med line eller snøre. I dag benyttes snøre til og med til å fange hai, ål, helleflyndre og torskefisker som torsk, kolje og gråsei. Det er derfor interessant å se at samtlige av ovennevnte fisker finnes representerte blant beinfunnene fra denne tid. Kan det ha vært mulig for steinaldermennesker å tilvirke så lange og kraftige liner som var nødvendige for et fiske som lignet på vårt juksafiske eller fiske med botnsnøre. Noen slike bevis har vi imidlertid ennå ikke truffet på.
 
Ved gjennomgang av fiskebein fra Bua Västergård på vestkysten av Sverige er de lengste eksemplarene av lange og torsk anslått til 170 cm respektive 100 cm. I dag motsvarer disse lengedene fisker som veier ca. 25 kg respektive 7 kilo.
 
At steinaldermenneskene lykkes i å fange så store fisker, har av enkelte forskere blitt tolket som et bevis for at man har hatt sjødyktige båter og tilstrekkelig bra fiskeutrustning for å gi seg ut på åpne havet og bedrive et havfiske på dypt vann. Det finnes imidlertid andre teorier som kan forklare funnene av stor lange. Under atlantisk tid synes storvoksen lange å ha vært vanlig langs hele denne delen av kysten, da funnlokaliteter med naturlig ilandflytne subfosile langebein er påtruffet langs deler av den bohuslänske kystlinjen.
 
Funn etter utgravninger tyder på at langen omtrent ved overgangen til den yngre steinalder for 5.000 år siden begynte å dra seg ut fra kysten og dermed ble mer utilgjengelig. Lange er ikke en del av det osteologiske materialet fra fangstboplassen på Auve.
 
Diskuterer man sild kommer man ofte inn på begrepet sildeperioder. Med en sildeperiode mener man en periode da silda oppholder seg inne i skjærgården langs kysten. Perioder da silda holdt seg ute til havs, ble til tider uten sild. At denne planktonetende fisk har hatt stor betydning som føde for større fiskeetende arter som seler, rovfisker og fiskeetende fugler, er sannsynlig ettersom silda er en viktig lenke i denne næringskjeden. I skjellbanker fra istidens slutt har mange funn av fisker som spiser sild og fugler blitt avdekket. På Kattegattkysten er det funnet nesten hele sildeskjelett i et leirelag som ikke var noen boplass. Funnplassen lå nesten 40 meter over nåværende havsnivå. Dette viser at sildestimer kan ha holdt til på denne delen av kysten også i eldre steinalder. Stranlinjen på Det ytre Raet lå på dette nivå 4.500 f.Kr..
 
En mulig årsak til at østers savnes på boplassene på Raet, kan være at de norske østersene har ligget på større dyp jamført med de danske. Dermed har østers ikke vært noen lett tilgjengelig føde her. Vi vet ikke med sikkerhet hvordan saltgehalten og vanntemperaturen i havet var etter den seneste nedisingen, og vi kan derfor ikke si med sikkerhet hvordan havsmiljøet påvirket østersens utbredelse.
 
Den østers vi i dag finner langs Skagerakkysten, krever en saltgehalt på minst 20 o/oo og en temperatur på over 20 grader for å forøke seg. Ettersom vanntemperaturen sjelden oversiger 20 grader på sjødyp mellom 3 og 10 meter, fornyes ikke østersbestandet oftere enn i gjennomsnitt hvert femte år. En så følsom art som østers kan av denne grunn meget lett mislykkes med forplantningen under en lengre tidsperiode om miljøet ikke er det rette.
 
Muslinger inneholder i alminnelighet mange viktige mineralemner, bl.a. jod, zink, fosfat og A-vitamin. Energiinnholdet er omtrent det samme i muslinger som i torsk, men bare ca. 1/3 jamført med hva som finnes i kjøttdeig. Proteininnholdet er noe lavere i muslinger enn i fisk og kjøtt, men de inneholder alle nødvendige aminosyrer for mennesket. Østers bør med andre ord ha vært et utmerket tilskudd til steinaldersmenneskenes øvrige kost.
 
På tross av at antallet utgravde kjøkkenavfallsplasser er så få i antall på Raet, har disse betydd mye for forskningen. Arkeologene har gjennom å grave i kjøkkenavfallsplasser fått et bedre bilde av leveforholdene under steinalderen. I kjøkkenavfallsplassene ble dyrebein fra ulike jaktdyr lettere bevart enten man gjorde redskap av dem eller de bare havnet blant skyllene som matavfall.

[1] Mikkelsen, Egil, 1975: Frebergvik – et mesolitisk boplassområde ved Oslofjorden, s 9. Oslo
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint