Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN

Kultursteiner og farkoster
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Kultursteinene
Megalittkulturens maritime dimensjon
Newgrange – megalittkulturens monumentale bygg
Megalitter i Vestfolds verdensarv 
Elgesemsteinen
 
Kultursteinene
Megalitt betyr stor. Megalitter i stein, skipssteinsettinger og bautaer er markeringer som inngår i sammenhenger, slik et verdsatt menneske avbildet i en skulptur eller en minnestein over en familiegrav er. Megalittene har et stort geografisk utbredelsesområde fra Orienten til vestkysten av Atlanterhavet og til Amerika. De inngår i sammenhenger som er lengre og større enn skriftlige nedtegnelser i historisk tid.
 
Fra Istrehaagan i Larvik.
 
 
 
Doggerland var på sitt største bare skilt fra Norge med Norskerenna. Noen tusen år senere var det mindre og til slutt forsvant dette fruktbare landet som var rikt på vilt under havoverflaten. Undervannsskredet i Storegga 6100 f.Kr. må ha forårsaket en kjempetsunami som kan ha levd videre i sagn gjennom tusener av år, og nådd Orienten før de ble nedtegnet som myter. Epos ga liv til Bibelens fortelling om Noas Ark og det platonske sagnet om Atlantis!
 
De hugde spiralsymbolene på helleristningsfeltet Haugen i Sandefjord går fra venstre mot høyre i samme retning som spiralsymbolene på steinblokkene i Newgrange i Irland og følger månen og solens bevegelsesretning. Vår tidsregning bygger på en stjernekalender som mennesket
innførte omlag 4200 f.Kr. Tidskalenderen er justert flere ganger, men tilhører samme kontekst. Dens opprinnelse sammenfaller med skipsristninger fra egyptisk førhistorie i Naqada i den østlige egyptiske ørken ved Rødehavet fra den førdynastiske perioden 4500 til
 
3100 f.Kr. Disse skipsristningene bekrefter at et sjøfolk også holdt til ved disse kyster. De var en maritim forutsetning for sjøreisene ut i det Indiske hav. På Java, Candi Sukuh, er det funnet en pyramide datert til 1416–1456 f.Kr. En hypotese nevner at foranledningen for byggingen
 
var at Indonesia forsynte egyptiske dynastier med gull på den tiden. Pyramiden har stor likhet med Mayanes pyramider.
 
Norden har til felles med Egypt og Sumer at vi har en omfattende symbolikk med angivelse av båter. Båtene fra Gobustan i Aserbajdsjan (se bildet) og ørkenen i Egypt er svært lik mange av båtene på de nordiske helleristningene. Det er også skipene på hellen i Peterborogh i Ontario-provinsen i Canada.
 
Under Helleristningsseminar 2006 ble det registrert 26 groper og 9 renner på helleristningslokaliteten ved det neddemte Torpevann i Vestfold. Rennene i ristningsflatene i Vestfold pløyer berg og stein på samme måten som en kjepp eller en ard pløyer jorden, baug og kjøl på en båt pløyer sjøen og havet eller markeringene i en spiralfigur pløyer berget og følger måne- eller soltidens bevegelsesretning. Gropene og rennene er trolig eldre enn skipsristningene. Det eldste hogde og rissede spor i steinblokker og berg ved Det kaspiske hav, Rødehavet, på Kanariøyene, i Irland, Skottland, Norge og Canada må være kulturoverleveringer fra sjøfolkenes samkvem i neolittikum.
 
Megalittkulturens maritime dimensjon
 
Det er oppløftende at skip med råseil og årer fra Naqada ved Rødehavet datert til 4500–3100 f.Kr., modeller av minoiske skip fra malerier og vaser, gjenstander fra egyptisk kunsthistorie etter Bergkunstseminar 2007 nå studeres i sammenheng med skandinavisk
bergkunstmateriale og megalittkulturen. Nedtegnelser viser at innsiktsbærere er en erfaringsresurs med stor mobilitet og gjennomføringskraft når tradisjonen mønstrer mannskap, skip og verdier i forhandlingssammenhenger.
 
Det skandinaviske fokuset vil, må og skal stå sentralt i forhold til å tolke skandinaviske båtristninger, symboler og i vurderingen av det maritime innslaget i megalittkulturen i meseolittikum, neolittikum og bronsealderens Europa. Er sølv- og kobberutvinning i Norge og Sverige eller atlanterhavsfart i bronsealder en forklaringsbakgrunn for de rike bronsealderfunnene i Danmark?
 
Var sølv i bronsealderen hentet fra stoller på Kongsberg og brakt på minoiske skip til Egypt?  Er sølv fra Kongsberg transportert ut via Romerike til nordsjø- og middelhavsland og en bakgrunn for de rike helleristningsbygdene i Skien? Var det en blomstrende handel på Skandinavia flere tusen år før Skiringsalkaupangen ble anlagt?
 
Å stille slike spørsmål burde ikke være kontroversielt i en globalisert samtid! Da skipsfarten var og er fri og internasjonal.
 
Bergkunstmaterialet av farkoster som er dokumentert på helleristninger i Skandinavia, avbilder svært forskjellige farkosttyper. Enkelte av ristningene kan gjengi skip fra fjernere himmelstrøk. I nedtegnelser fra norrøn navigasjonen finner vi greske og arabiske begreper som er knyttet i praktisk sjømannskap. Videre båtteknologiske studier av bergkunsten i Skandinavia og navigasjon vil øke forståelsen for at det er nødvendig å få dokumentert den store kunnskapsskatten båt- og skipsristningene langs Leidin representerer.
 
En avbilding av helleristningsskipet med årer fra Dalbo, 115 moh. i Bærum, er her datert til overgangen neolittikum/bronsealder. 
 
Helleristningsskipet med årer fra Naqada ved Rødehavet er datert til 4500–100 f.Kr. Vidtgående konklusjoner er trukket ut fra båttypene og dateringene fra Naqad uten at vi mister megalittkulturens maritime dimensjon i meseolittikum og neolittikum. Megalittkulturen var en kulturspreder på kjøl. I en slik kontekst kan vi ikke velge bort Orientens helleristningsskip med råseil datert til skandinavisk meseolittikum.
 
Skip på de sørskandinaviske helleristningene er avbildet med mast og kan forklare internasjonale maritime sammenhenger. De arkeologisk dokumenterte handelsveiene må ses i sammenheng med bergkunsten og er en del av Nordens maritime historie.
 
 
Derfor trengs det en nasjonal helleristningsdugnad for å dokumentere all bergkunst i Norge fram til 2020.
 
 
Når skip fra leia seilte på Nordsjøen, Østersjøen, Irskesjøen, langs Leidin eller Kvitsjøen, mønstret nok lokale sjøfolk på våre skip, og kom skip derfra til våre kyster kan nok også sjøfolk fra våre kystdistrikter ha mønstret på ankomne skip. Kunnskap og kjennskap til seilteknikk rundt disse sjøområdene må ha vært et supplement i utviklingen av vår egen seilingsteknikk og vårt sjømannskap.
 
Skandinavisk bergkunsts bilder av mast, stag og segl på de nordiske helleristningene gir ikke et overveldende svar på om kystbefolkningen i tidligere tider behersket kunsten med å samle kraften i vinden for å gi båtene framdrift.
 
Sverre Marstrander og Paul Johnstone sørget i 1971 for å få bygd en hudbåt etter en ristning fra Kalnes i Østfold. De gjennomførte eksperimentet med positivt resultat og farkosten fungerte som seilbåt med hjelp av en grein med løv. På helleristninger i Sør-Skandinavia er det avbildet trær i farkostene, men de har i tråd med den danske tradisjonen blitt tolket mytisk.
 
Bergkunstens farkoster med fastmontert mast, stag og råseil må ha inngått i handelsfunksjoner som de senere vikingsskipene. Det er imidlertid få skip med mast og seil dokumentert eller avbildet i det bergkunstmaterialet som er frigitt. Kan forklaringen skyldes at båten eller lånetilgang til bruksbåt med seil var allmenn langs Leidin? Båten var det sentrale transportmiddelet langs kysten på samme måte som svenske byalags båter i Vänerfarten fram til 1850-tallet, eller til småhandel på samme måte som fanteskutene langs leia i det forrige århundre.
 
 
 
 
 
Kart over naturlige forekomster
av kobber, tinn, gull og sølv. Etter «Minerals of the World», Norges geologiske undersøkelse.
 
Newgrange – megalittkulturens monumentale bygg
Megalittgraver er kjent fra paleolittikum til bronsealder og utbredelsesområdet omfatter Svartehavet, Middelhavet, Atlanterhavskysten, Irskesjøen, Nordsjøen og Østersjøen. Formgivningen av en del megalitter som skipssteinsetninger og båtgraver peker mot at båten og dens form var et sentralt og
dynamisk element i kulturspredingen. Megalittkulturens utløpere i Skandinavia har gjennom den skandinaviske bergkunsten dokumentert kjennskap og kunnskap om mast, stag og seil i likhet med senere trinn i kystsamfunnene og handelens utvikling.
 
Få båtristninger i Skandinavia med angivelse av mast, stag og seil er forklart ut fra fravær av behov.
 
Newgrange på Irland ble bygd 3200 f.Kr. Det er 1600–600 år før de store pyramidene i Egypt, 2600–1600 f.Kr. Den neolittiske boplassen med fangstbønder på Auve i Sandefjord er fra 3500–2700 f.Kr.
 
I skandinavisk neolittikum var det fangstbønder som livnærte seg av fiske, kystfangst, svedjebruk og husdyrhold langs kysten. Ervervsfokus var knyttet til matauka der landnåmsekspedisjoner til lands og langs leia spredde kystbosetting og byttehandel. Når befolkningsgrunnlaget og presset i et område økte, flyttet noen eller de spesialiserte seg. Kystbefolkningen nyttet tilgjengelig fiske, fangst og jaktområde og noen sesongflyttet. Sjølberginga var sentral og en del av livberginga. Den effektive fremdriftsformen padling og utnytting av strømforhold og solgangsbris er viktig i fiske og kystfangst.
 
Nisen på helleristning Skogerveien i Drammen kan angi en lott- eller parteringsform fra meseolittikum – en historisk forløper til fangstlottsystemet til den industrialiserte hvalfangsten i det forrige århundre. Nise og selkjøtt var en viktig del av kostholdet for å unngå skjørbuk.
 
De identifiserte helleristningene med mast, stag og seil kan være knyttet til handel over større distanser. Sesongfiske i avstand til boplassen, matoverskudd og befolkningsvekst i neolittikum og bronsealder førte til at handel med forskjellige vareslag utviklet seg. Spor etter megalittkulturen finnes i kystkulturen langs leia og kan ha beriket de lokale og regionale økomiljøene langs Nordsjøen, Østersjøen, Irskesjøen, langs Leidin og Kvitsjøen.
 
Utenfor Newgrange, som ble bygd for 5200 år siden, står en steinblokk som danner en kantkjede. Den har innhogde spiralsymboler som er tolket som malstrømmer, men også som en bevegelse som følger solen og månens bevegelsesretning.
 
 
 
Spiralsymbolet er datert til
yngre steinalder og neolittikum.
De ti spiralfigurene på helleristningsfeltet på Haugen i Sandefjord følger også solen og månens bevegelsesretning og er datert til steinalder/bronsealder.
 
Gropene, spiralfigurene og sirkelen på Haugen dokumenterer, sammen med farkostene, forbindelsene mellom de europeiske kystsamfunnene og Irland da den gamle megalittkulturen sto på sitt høyeste i Europa.
 
Megalitter i Vestfolds verdensarv
 
Elgesem-steinen
 
«I Fønikia og i Palestina ned til de senere profeters tid (600-tallet f.Kr.) var fruktbarhetskulten vanligvis knyttet til hauger/høyder: Den oppreiste steinen og trestolpen på kulthaugen/-høyden var, som symboler for den mannlige og kvinnelige guddommen, de ytre synlige garantier for de skapende krefters nærvær. I Det gamle testamente omtales dette i klare ordelag (f.eks. 1. Kongebok 14:23 og 2. Kongebok 17:10), og en rekke hauger og høyder i Palestina har vært hellige steder til dags dato.
 
To kjente norske steiner med semittisk runeinnskrift (og minoisk-kretiske hieroglyfer) som er funnet eller opprinnelig trolig har hatt sin plass på eller i en haug, er Kjølvik-steinen fra Strand i Ryfylke (G. Høst, Runer, 1976, s. 80f) og Stenstad-steinen fra gården Stenstad i Gjerpen (G. Høst, ibid., s. 95f.). I sistnevnte tilfelle lå steinen oppe i haugen et stykke over et gravkammer. Foruten et forgylt sølvsmykke, kunstige perler, en fingerring av gull, osv. (opprinnelige fruktbarhetskultiske symboler) inneholdt gravkammeret en korsformet bronsenål i form av et minoi-kretisk likearmet kors(!).», skriver Kjell Aartun i boka: Runer i kulturhistorisk sammenheng. 1994.
 
Slike hellige steder var og er det fortsatt mange av. Elgesem-steinen og skipssteinsettingen (som arkeologene kaller det) troner i Sandefjord oppe på Raet i Vestfold. Raet er en om lag 7 mil lang og fruktbar morene høyde etter siste istid. Ved foten langs de tidligere havslinjene finner vi  mange åser med bronsealderrøyser. I de små dalgangene på Det ytre Ra ligger helleristningsfeltene med groper og skip i Vestfold.
 
Elgesem-steinen er funnet i en gravhaug på Elgesem gård (Vestfold) (G. Høst, ibid., s. 101f.). Runeskriften består av 3 runer: a-l-u (<*’allu (’LL)), som betyr: den tykke/velnærte/som ofte besøker kvinner. Elgesem-steinen har en eikenøttform. Eikenøtten er, liksom egget og konglen, bærer av livskraften og et utbredt kultisk-religiøst symbol i den gamle Orienten.
 
I Kulturminner utgitt av Sandar historielag høsten 1980 skriver lokalhistoriker Vilhelm Møller: «Antikvar Nicolay Nicolaysen (1817-1911)… foretok en del undersøkelser på Elgesem i 1870. … Det mest interessante funn gjorde Nicolaysen i en gravhaug, da han rett under torven fant en helle av grov granitt med runeinnskriften alu, rimeligvis en magisk formel, og kanskje identisk med første del i navnet Elgesem. Tydingen av alu skal være «en fredet, hellig plass».» Møller oppgir ingen kilde for tydningen og den må derfor være hans egen.
 
Elgesem – oldnorsk, Ølgesin, hvor det siste ledd er vin som betyr «natureng,beite», jfr. Gotisk Winja «beitemark». Oluf Rygh: Norske Gaardnavne
 
Dr. Philos statsstipendiat Kjell Aartun får avslutte disse synspunktene knyttet til Elgesem-steinen med følgende ord: «I samsvar med runeinnskriftens pregnante innhold har Elgesem-steinen som er en klart tilsiktet kultgjenstand, eikenøttform(!). I likhet med egget og kongelen var også eikenøtten i den gamle Orienten et utbredt kultisk-religiøst symbol. Det henger sammen med at den som egget og kongelen er bærer av livskraften. I bl.a. Urgarit (en fortidsby nord i Syria, red. merknad) var eikenøtten tilegnet fruktbarhetsguden Dgn (Dagan) og i orientalsk bronsealder ble (den groende) eikenøtten brukt på kultplassen i Gezer (Palestina) som symbol på livet og livskreftene. I østsemittisk språk (akkadisk) ble eikenøtt-begrepet på denne måten likefram identisk med livsbegrepet. En naturlig følge av dette ble at eika i den gamle Orienten og trolig som følge av orientalsk-semittisk innvandring også i det gamle Europa – er betraktet som et hellig tre».
 
Website Builder drives av  Vistaprint