Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Anne Margareth Paulsen, gift med krigsseiler Knut Paulsen foran Minnehallen i Stavern i 2004.
 
Krigsseilerne
 
Av Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grig Fredsfond
 
Krigsseilere er sivile menn og kvinner som valgte sjøen for å tjene til det daglige brød.
 
Krigsseillas
 
Fra Sjøfolk
 
Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
 
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.
 
Nordahl Grieg, ufullendt dikt skrevet i november 1943.
 
I første verdenskrig ble 50 % av den norske handelsflåten senket og 1 892 sjøfolk livet mellom 1914 og 1918. «Kølafondet» var første verdenskrigs Nortrashipfond. Det ble beslaglagt av Stortinget. Ingen støtteordninger ble opprettet for dem som den gang ikke hadde klart krigens påkjenninger.
 
377 sjøfolkene ga sitt liv før Norge ble okkupert 9. april 1940.
 
Etter 9. april besluttet samtlige uteseilende skip og mannskaper å gå til alliert havn.
 
Den 22. april er regjeringen Nygaardsvold samlet til statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Regjeringen beslutter å overføre bruksretten over alle norske skip til den norske regjering. Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen får vidtgående fullmakter til å sette den statlige rekvisisjonen i verk og disponere flåten. Han forlater Åndalsnes med en britisk krysser sammen med skipsfartsminister Arne Sunde.
 
I London etablerer de den 25. april 1940 det norske statsrederiet: The Norwegian Shipping and Trade Mission, som i dagligtale blir kjent under sin telegramadresse: NORTRASHIP
 
Verdens største rederi Nortraship med over 1000 skip og en bemanning på 30 000 mann finansierte gjennom Nortraskipfondet bl.a. den norske regjering i London under den annen verdenskrig.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Norges krigsdødsfall er i alt beregnet til 10 262, derav 883 kvinner. Av de norske militære styrker falt 877 i Norge og 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 nenn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av disse overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder, ifølge Store Norske Leksikon).
 
Status i dag er at mange av etterkrigsårenes politikere ikke evnet å vise takknemlighet overfor krigsseilerne eller utbetale dem opptjent hyre fra Notrashipfondet. 150 000 pårørende ble berørt av det.
 
Mange hadde ingen grav å gå til, da den kjære var omkommet på havet.  Noen fikk hjem en ødelagt mann, sønn eller far, noen måtte se slektninger og gode venner leve under uverdige forhold og gå til grunne. Ingen pårørende ble uberørt av krigens redsler eller den «kalde krig» Gerhardsen-epoken førte mot krigsseilerne og deres familier.
 
Krigsseilere som kom hjem etter opptil 6,5 års tjeneste i krigssoner måtte vise politiet (som hadde samvirket med tyskerne under krigen) attest for nasjonal holdning, når de skulle ha nytt pass!
 
I 1948 vedtok Stortinget – mot kommunistenes stemmer, og stemmen til Høyre-representanten Claudia Olsen fra Vestfold – å opprette Nortraships sjømannsfond. Fondet ble administrert av Handels- og skipsfartsdepartementet, som kunne dele ut midler til trengende krigsseilere og deres etterlatte.
 
Krigsseilerforbundet tok saken til Høyesterett. Men staten vant i Høyesterett i 1954, og Gerhardsen regjeringen ble frifunnet for kravet om direkte utbetaling av hyra.
 
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt.
 
Admiral Thore Horve stilte seg på slutten av 1960-tallet i spissen for en kampanje for å få gjenopptatt saken om Nortraships hemmelige fond. Saken gjaldt å gi sjøfolkene en takk og anerkjennelse for innsatsen under krigen.
 
Inntil 1. januar 1968 var det, av Nortraship-flåtens ca. 30 000 krigsseilere, bare noen få hundre som hadde fått krigspensjon. Den borgelige regjeringen fremmet i 1968 Tilleggsloven og innføringen førte i årene etter at tusener av krigsseilere fikk krigspensjon. Men fortsatt finnes det krigsseilere som ikke får utbetalt krigspensjon.
 
Et krav i dag er at krigsseilernes pensjon følger barn, barnebarn, olderbarn og tippolderbarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Statsminister Per Borten sørget for at det i 1969 ble oppnevnt et utvalg som skulle se på saken om Nortraship-fondet. På bakgrunn av dette utvalgets innstilling, vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner, over statsbudsjettet, direkte til krigsseilerne og deres etterlatte. Dette var ikke penger fra fondet, men en såkalt ex gratia-utbetaling, en æreslønn. Hver sjømann som hadde seilt i Nortraship-flåten fikk utbetalt 180 kroner for hver måneds fartstid under krigen. Utbetalingene var skattefrie.
 
Den rødgrønne regjeringen har varslet at den vil utbetale erstatninger til ofrene for én fascists voldshandlinger den 22. juli 2011.
 
 Utøya-generasjonen må kreve at Stortingets tidligere misligheter i forhold til utbetaling av krigsseilernes hyre blir løst i forbindelse med egen skade erstatning, og at krigsseilernes pensjon følger barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Riksrevisjonen har i snart 100 år har vært taus i forhold til Stortingets svindel med krigsseilernes hyrer i Køllafondet og Nortrashipsfondet. Den tid bør nå være forbi.
 
Skal Norge være en rettsstat må krigsseilerne fra første og annen verdenskrig og deres etterlatte få utbetalt de hyrene Stortinget tidligere har beslaglagt. Nåtidens verdi av midlene fra Køllafondet og Nortrashipfondet skal utbetales til de etterlatte.
 
Krigsseilerne under den første og annen verdenskrig ga: Alt for Norge.
 
Knut Vidar Paulsen
Nordahl Grieg Fredsfond
 
 
 
 
For offervilje og sjømannsdåd
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Minnehallen
 
Inne i minnehallen henger koppertavler som inneholder 1892 navn over omkomne fra 2. verdenskrig, samt minnebøker over drepte nordmenn på utenlandske skip og norske sjøfolk som under annen verdenskrig døde av andre årsaker enn direkte krigshandlinger, til sammen 2214 navn.
 
Kong Haakon VII overtar 1. august 1926 Minnehallen i Stavern på Kruttårnkollen på vegne av det norske folk. Skoleskipsmannskaper kranser platået bak kongen.
 
Hermann Wildenvey leser sitt dikt Sjømannen som står inngravert på Minnehallens alter. Et rungende bifall brøt spontant ut etter noen sekunders stillhet.
 
Sjømanden
 
Av Herman Wildenvey
 
Landets egne, mann og kvinne,
konge, folk og råd,
reiste dette æresminne
over sjømenns dåd.
Her, hvor hav og land som brødre
deler storm og sol,
samles søsken, fedre, mødre,
om et stort symbol.
 
Og symbolet, pyramiden,
med dens flammetopp,
sten og ild som trosser tiden,
gror av fjellet opp.
Her hvor sjømannsminner vernes
trygt mot tidens voll,
straaler nu en mindestjernes
lys til alle hold!
 
Sjømenn eide alltid havet,
Skrev sitt navn i vann,
Levde, døde, ble begravet, ofte langt fra land.
Da var bølgen eventyret
Om den vide jord.
Da var landets blikk fra fyret
Som et blikk fra mor
 
Krigen kom og havet stengtes,
Tross vår to på fred.
Alt som seilte sporløst senktes,
Folk og flagg gikk ned.
Fyrer sluktes, tåkeluren
Taug der miner sprang.
Ble det ikke siste turen,
Kom den neste gang.
 
Uten verge, uten våpen,
Uten avinds agg
Holdt de vei på bølgen åpen
For det norske flagg.
Uten noen bønn om nåde,
Men i trofast tross
Bar de gjennom kampens fråde
Daglig brød til oss.
 
Ingen bad om minneborge
Blant vår helteflokk.
Kun det ene ordet: Norge
Var dem minne nok.
Men la Hallens tavler tale fra vår egen slekt,
La oss alle mann befale
I Guds varetekt:
 
Fred med Eder, falne frender,
Takk for trofast vakt.
Vit: det er av broderhender
Sten på sten er lagt.
For at Eders dåd skal leve,
som var landets trygd,
er med ånd og arbeidsneve
denne bauta bygd.
 
Hvil i fred hver fredens kriger
I din våte grav.
Taus du sank, men minnet stiger
Her som sol av hav.
Atter blir dagen hevet
Alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet
I en evig bok.
 
Alteret med Herman Wildenveys dikt.
 
Kong Haakon VII mottar utsmykkingen av Minnehallen på vegne av det norske folk 29. mai 1938. Denne gang kom folk tett på sin konge, og minnehallens platå var fullsatt av skolebarn.
 
Hva frisene forteller
 
Det er våre sjøfolks dagligliv kunstneren, Nic Schiøll, skildrer på frisene i Minnehallen. Den 27 meter lange frisen, med mennesker i full størrelse, skildrer sjømannen og hans familie i fredelige omgivelser på land og til sjøs, så i krig, torpedering og hjemkomst med tilbakevending til det gamle livet etter krigens slutt.
 
Frisene begynner i arkitravets sydvegg og viser det fredelige livet i en fiskerlandsby. Tre generasjoner, med barn og barnebarn. En av sønnene sitter på en garnblåse og forteller om livet til sjøs og hvordan det var å oppleve den store verden. To gutter står og bøter garn og følger spent med. De blir også sjømenn.
 
Relieffplaten mot vest skildrer lasting og lossing. Symbolsk er lasten kornsekker. Alt er fredelig intill en styrmann kommer ned i lasterommet. Han har uniformslue, dobbeltspent pjekkert med to striper på armen. I hånden holder han et telegram og roper at det er brutt ut krig.
 
På nordveggen viser relieffplaten en sjømann som kommer ut fra dekkshuset med en rakett eller en ammunisjonskasse på skulderen. En annen står i full sjøhyre bak et lufterør, med livbøye og livline klar. Den resterende del av platen viser eksplosjonen forårsaket av mine eller torpedo. Man ser hvordan biter av skipet fyker rundt, og sjømenn som faller om, såret eller omkommet.
 
Relieffplaten på østveggen skildrer hjemkomsten. Skipet fortøyes, symbolisert ved trosse og pullert. En av brødrene går i land. Han er iført lue, enkeltspendt pjekkert som viser at han har steget i gradene til underoffiser. Livbeltet under armen symboliserer at han er reddet fra krigens grusomheter. Kunstneren har videre symbolisert sorgen over han som er gått bort, ved at søsteren og faren griper etter en som faller om. Så kommer symbolet på freden ved en person i vanlig arbeidshabitt med enhyrdestav i hånden og en buhund med halsbånd ved sin side. Deretter kommer han som ble reddet. Nå ikledt sine fiskerklær og med livbøye under armen. Han har snudd ryggen til det forgangne. Ansiktet og blikket er rettet framover. Livet går videre.
 
Website Builder drives av  Vistaprint