Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Helleristninger og forvaltning
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Det eldste funn som viser at mennesket har bearbeidet gjenstander med andre formål enn praktisk nytte, er fra Pech de l’Azé i Frankrike og går 300 000 år tilbake. Inngravningene på ribbeinet av en okse har en form som den amerikanske forsker Alexander Marshack mener uttrykker månens forskjellige faser. Tolkningen samsvarer med antakelsen om at ritualer meget tidlig ble arrangert i forhold til himmellegemenes bevegelser. Ribbeinet er tidfestet til Pebble Tool Culture som i England, Mellom-Europa og Russland varte fra 400 000-80 000 f.Kr. – en tid hvor kulturene til homo erectus, neandertalerne og homo sapiens sameksisterte og trolig beriket hverandre.
 
Verdens eldste skivesymbol er en stein fra 150 000 til 30 000 f.Kr. To korslagte linjer på en stein fra 150 000 til 30 000 f.Kr. To korslagte linjer på en rund stein i Subalyukhulen ved Tata i Bükk-fjellene i Ungarn.
 
I 2006 formidlet Vietlycke Hälleristningsmuseum i Bohuslän i en utstilling at de eldste gropene i Europa er 40 000 år gamle. Fra en tid Neandertalerne levde på kontinentet.
 
Kan gropmarkeringene knakket i berg være en kulturmarkering som tilhører Pebble Tool Culture-perioden? Viser bergmarkeringene at her har forfedrene slått leir, sanket, jaktet eller drevet fangst, hygget seg og etterlatt seg sine personlige eller fellesskapets markeringer på bergflatene. Kan groplokalitetene være et uttrykk for et av menneskenes gamle verdibaserte og hellige samlingsplasser for markeringer og rådslagning. De første felles rådslagnings-, møteplasser og kultursteder i naturen – selve urkimen til FN-systemet.
 
Vi har i dag gjennom lovgivningen og med støtte fra UNESCO fredet disse fortidsminnene og vår tid er i ferd med å forstå at de gamle verdimarkeringene som gropene er et uttrykk for, er en del av en gammel menneskelig tradisjon. Verdenssamfunnet har fredet dem og betrakter dem som hellige samlingsplasser i naturen, fra en tid da menneskene satte pris på hverandres ferdigheter og forskjeller. Forenklingene i typologiene og ideologiene bygger fordommer, men mennesker fortsetter å være nyskjærrige, inkluderende og medmenneskelige.
 
I Vestfold er det registret 1102 groper som trolig er hugget etter siste istid. Kanskje ble den største av gropene på den høyestliggenede lokaliteten ved Torpevann i Brunlanes til alt i eldre steinalderj jegersteinalder eller sein-mesolittikum, Nøstvedt. Gropene på berghellen ligger i dag 50 meter over havet. I den søndre del av Vestfold tilsvarer 50 meterskurven havnivået 8750 år BP, omregnet fra 1950.
 
I dag kan geologer finne ut hvor lenge bergflater har ligget fri oppe i dagen uten å være dekket av is eller morenelag ved hjelp av en isotopmetode som måler kosmisk stråling. Ved hjelp av metoden kan en fastsette alderen på groplokaliteter og andre ristninger, da de i historisk tid hogde eller slipte sporene angir andre isotopverdier etter den kosmiske strålingen enn de tilstøtende bergflater.
 
Helleristninger er symboler eller figurer som er hugget inn i hardt berg eller slipt inn i et porøst skiferfjell en gang i fortiden. Berget i Moder Jord har bevart dem for ettertiden.
 
 
 
 
Tifinag-alfabetet benyttes ennå i Nord Afrika og går langt tilbake i tid. Det finnes i innskrifter på bergheller fra førromersk tid, men omtales ikke som helleristninger selv om gropen opptrer sammen med andre tegn på en helle.
 
 
År 1627 reiste den norske letoren Peder Alfsön gjennom Bohuslän som den gang var et norsk len.. I Brastad ikke så langt fra kirken så han bilder hugget i berget. Trolig var det noen fra lokalbefolkningen som viste han helleristningen.
 
Peder Alfsön var lektor ved gymnasiet i Christiania og skrev i 1627 en innberetning, under det latinske pseudonymet Petrus Adolfi, til Ole Worm i København om runesteiner og fornminner på Østlandet og Bohuslän. I denne innberetningen nevnes to helleristningsfelt, ett i Brastad Sogn og ett i Askum Sogn i Bohuslän, daværende norsk len. Begge feltene ble beskrevet og dokumentert med akvareller - en fargelagt frihandsavbildning av ristningene. Denne aktiviteten hadde sammenheng med en voksende interesse for historie og forhistorie på skandinaviske Universiteter. Peder Alfsöns akvareller er de eldste bevarte avbildninger av helleristningsfelt i Skandinavia og i verden.
 
Ristningen er en av de største i soknet og inneholder en man i nesten naturlig størrelse. Ristningen ble senere kalt "Skomakeren". muligens for at det bodde en skomaker i nærheten av ristningen. Turister som spurte etter helleristningen ble sendt til "Skomakeren".
 
Alfsön avbildet "Skomakeren" som kvinne ettersom det mannlige kjønnsorganet som er meget tydelig, kunne vekke anstøt hos dem som så Alfsöns bilde.
 
Nesten to hundre år senere, ca. 1815, ble "Skomakeren" igjen avbildet, denne gangen av Carl Georg Brunius som var født i Tanum og oppvokst med helleristninger. Han studerte i Lund og tilbrakte sommerferien med å lete opp og avbilde helleristninger, fremst i Tanum men også i andre sogn.
 
Hans helleristnings-dokumentasjon holdt en for tiden meget høy kvalitet.
 
Han utviklet dokumentasjons-teknikken og innførte metoder som anvendes også i dag, for eksempel slepelysbelysning.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
På Brunius avbildning framstår "Skomakeren" utvetydelig som mann.
 
Av ulike anledninger ble Brunius bok ikke publisert før i 1868, bare kort tid før hans død.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Lennnart Åbergs dokumentasjon fra 1838.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Lauritz Baltzers dokumentasjon fra 1874.
 
 
 
 
 
I 1711 utga Thormod Torfæus (1636-1719) Historia Rerum Norrvegicarum, på latin utgitt i fire bind. Det var den første omfattende presentasjon av norsk historie siden Snorre Sturlasons Heimskringla på 1200-tallet. Verket ble oversatt til norsk og utgitt på nytt i 2005.
 
Den eldste litteraturhenvisning om helleristninger i Vestfold er fra 1868 og omhandler Haugenfeltet i det nåværende Sandefjord
 
I 1860 ble Nicolay Nicolaysen (1817-1911) ansatt som antikvar av Stortinget for å ”beskjeftige sig med Rigets Fortidslevninger”. Han verv ble knyttet til Forening til Norske Fortidsminnnesmærkers bevaring og han var engasjert i utgravningen av Gokstadskipet våren og sommeren 1880. Oppholdet i Sandar og Sandefjord førte Nicolaysen til helleristningsfeltet på Haugen. I 1871 innberettet han feltet.
 
I 1972 kom stud, theol Søren Anton Sørensens bok: Lidt om Sandeherred før i tiden utgitt i Cristiania. Boken dokumenterer det store skipet og en av spiralfigurene på Haugenfeltet.
 
O. Ryghs bok: Om helleristninger i Norge fra 1873 omtaler også Haugenfeltet.
 
I melding av 10.04 og 04.05.1911 v/K. Haugen blir de 45 gropene på et østvendt svaberg i Bugården ved Krokemoveien nevnt i Sandefjords blad 10. mai 1911. Det er over hundre år siden.
 
I Sandefjord blad 12. januar 1949 tok Leif Lønne opp situasjonen for dette gropfeltet ved Krokemoveien. I avisoverskriften den gang het det: ”Bronsealderminne i Sandar som må søkes fredet ’Stjernehimmelen’ ved Bugården blir overgrodd av mose – og glemmes”.
 
En av pionerene innen det forrige århundrets helleristningsforskning i Norden Fred Gudnitz, konservator ved Bohusläns Hällristningsforskningsarkiv i Tanum kommun i Bohuslän, satte under besøket i Sandefjord i november/desember i Sandefjords Blad i 1962 for 50 år siden et sterkt søkelys på miljøtilstanden og forvitringen av berget på helleristningsfeltene i Sandefjord under sitt besøk hos vennen billedhogger Knut Steen på Støkke i Sandefjord.
 
Besøket førte til at Hällristningsforskningsarkivet i Tanum innledet et samarbeid med roverne etter et møte i Speidernes Hus i Sandefjord.
 
Det ble startskuddet til ”Operasjon Helleristning i Vestfold”. Fra venstre Per Haavaldsen, konservator Fred Gudnitz og rover Kjell Bergan.
 
Dette samarbeidet ga resultater.
15 år gammel begynte Sandefjordsgutten Per Haavaldsen sin virksomhet på 1960-tallet. Han har oppdaget 14 felt av i alt 29 registrerte helleristningslokaliteter i Sandefjord.
 
Den eldste litteraturhenvisning om helleristning i Vestfold er fra 1868. I en 144 år lang forvaltningshistorie er kun 6 av fylkets bergkunstlokaliteter dokumentert.
 
Fra 1995 har kompetansen i frivillig sektor søkt om tillatelse til å frotagedokumentere Vestfold fylkes 58 bergkunst felt, da mose, lav og miljøforurensning fører til at berget forvitrer og ristninger ødelegges og forsvinner.
 
Tilbudet om frotagedokumentasjon fra Stiftelsen Natur og Kultur er så langt avvist av fylkesarkeologene uten at Kulturutvalget i Vestfold, Riksantikvaren og Miljøverndepartementet har påtalt forvaltningens manglende resultatorientering og samarbeid med frivillig sektor i forhold til dokumentasjon og publisering av dokumenterte ristninger!
 
Etter krav fra bl.a. Stiftelsen Natur og Kultur ble Haugenfeltet i Sandefjord tildekket i 2009.
 
Presenningen forhindret at forurensning nådde berget og stoppet fotosyntesen hos mose og lav, vekstene døde og forsterket ikke lenger forvitringen i berget. Selve arbeidet ble utført av et engasjert firma og ikke av de fylkesansatte i forvaltningen!
 
Presenningen ble fjernet i 2012 og feltet er nå rent. Det er ikke situasjonen for de øvrige 58 registrerte risningsfeltene i Vestfold.
 
Representantene i Kulturutvalget i Vestfold fylke er folkevalgte og bør derfor resultatorientere fylkesarkeologene i forhold til skjøtsel og dokumentasjon av helleristningene i Vestfold om de ikke vil samarbeide med frivillig sektor. 
 
Fra 2013 må det stilles krav om at arkeologene utarbeider skjøtselsplan for all bergkunst i fylket og planen må gjennomføres innenfor de vedtatte budsjettrammene innen 2020.
 
De 52 ristningsfeltene i Vestfold som ikke er dokumentert må dokumenteres slik at fylkes 58 helleristningsfelt kan publiseres i 2020.
 
 
Helleristningene i Vestfold
 
Helleristningene i Vestfold finnes i fire kommuner. Før Hellristningsseminar 2006 var det registrert 52 lokaliteter. Under seminaret ble det oppdaget 6 nye lokaliteter i Larvik kommune, der det også ble funnet nye helleristninger på registrerte lokaliteter. Vestfold har i dag 58 helleristningslokaliteter. Stiftelsen Natur og Kultur avga 7. februar 2007: Nye helleristninger og helleristningslokaliteter i Larvik kommune; Rapport 2006 til registrering hos forvaltningsmyndigheten i Vestfold Fylkeskommune.
 
De nye registreringene er seks år etter innsendelsen ikke registret av de forvaltningsansvarlige i fylket!
 
Det er en utfordring for Vestfold fylkesting og Fylkesordfører Per-Eivind Johansen at arkeologene prioriterer vikingetid og andre historiske krigsbegivenheter, og ikke tar ansvar for registrering, skjøtselsplaner og forvaltning av helleristningene i Vestfold!
 
Av ristninger i Vestfold er det:
 
  • et ristningsfelt i Sande kommune,
  • et ristningsfelt og en flyttblokk i Tønsberg kommune
  • tjuefem ristningsfelt og fire løsblokker i Sandefjord kommune
  • nitten ristningsfelt, to bautasteiner og fire steinblokker i Larvik kommune
 
Det vil si til sammen 46 ristningsfelt, 9 steinblokker og 2 bautasteiner. I alt har fylket:
 
  • 1102 groper
  • 2-3 par med sammenkoblede groper
  •  12 sammenhengende groper ( 6 groper er sammenhengende parvis og 2x3 er sammenhugget i en triangellignende form
  •  72 skip
  •  10 spiralfigurer
  •    7 menneskefigurer
  •    6 kretstegn i form av sirkel
  •    1 kretstegn i form av sirkel med kryss
  •    2 parallelle linjer
  •    1 linje
  •    2 hester
  •    1 firehjulet vogn
  •    1 par fotsåler
  •    4 fotsåler
  •  13 renner
 
Helleristinger lokalisert etter kommune
 
Sande kommune - 1 ristningsfelt
 
  • 18  skip
  •   5 menneskefigurer
  •   2 kretstegn i form av sirkler
 
Tønsberg kommune - 1 ristningsfelt og 1 flyttblokk
 
  • 49 groper
  • 5 skip
 
Sandefjord kommune - 25 ristningsfelt og 4 løsblokker
 
  • 671 groper + 2 felt oppgitt uten antall
  • 2-3 par med sammenkoblede groper
  • 40 skip på 4 ristningsfelt og en helleformet stein
  • 4 kretstegn i form av sirkel
  • 10 spiralfigurer
  • 2 parallelle linjer
  • 1 menneskefigur
 
Larvik kommune – 19 ristningsfelt, 4 steinblokker og 2 bautasteiner
 
  • 352 groper + 5 lokaliteter oppgitt uten antall (den største gropen, de 25 andre gropene og de 9 rennene som ligger om lag 50 moh. på Torp kan tilhøre Nøstvedtkulturen. Mellom/Sen→Mesolitikum, 9000/8500-5200 f.n. - før nåtid; 1950.
  • 12 sammenhengende groper, 6 groper er sammenhengende parvis og 2x3 er sammenhugget i en triangellignende form
  • 9 skip
  • 2 hester
  • 1 firehjulet vognfigur
  • 1 kretstegn i form av sirkel med kryss
  • 1 par såler
  • 1 fotsåle
  • 13 renner
  • 1 linje
 
Website Builder drives av  Vistaprint