Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Rydningsfelt og gravminner - eldre dyrkingsspor i Hørdalen 
 
La oss dvele litt ved Fevang-bygda i Sandefjord. Letingen etter de fysiske sporene etter den forhistoriske gården på Østlandet var i mange år uten resultat. Flere hevdet at de forhistoriske byggematerialene til hus og gjerder må ha vært av forgjengelig materiale, til forskjell fra gårdsanleggene i Sørvest-Norge, Østergøtland, Øland og Gotland. Resignert har arkeologer hevdet at bosettingen må ha ligget der det i dag er tun og åkre, og at den bare vil kunne spores ved hjelp av omfattende utgravninger i søkesjaktsystem eller flyfotograferinger. I mangel av annet materiale dannet lenge gravminnene utgangspunktet for bosettingshistoriske studier.
 
 
I løpet av de siste 40 – 50 årene er det blitt registrert en rekke lokaliteter med røyser  i Hedmark, Oppland, Østfold og Akershus, men også i Vestfold. Sikre rydningsrøyser ble fram mot 1990-tallet vurdert som en uhåndterlig gruppe kulturminner av uviss alder eller ”nyere”, dvs. slåtterøyser fra forrige århundre. Røysfelt med røyser av uviss type, dvs. ”mulige” rydningsrøysfelt/”usikre” gravrøysfelt eller felter med noen sikre og mange usikre gravrøyser, har likevel blitt registrert som fornminner på det Økonomiske Kartverket, med begrunnelsen at disse områdene må undersøkes før eventuell frigivning.
 
 
I løpet av første halvpart av 1980-årene ble det klart at mange av disse tvilsomme gravrøysfeltene faktisk representerte en del av dyrket mark fra forhistorisk tid. På slutten av 1980-årene ble rapportene fra registreringene for Økonomisk Kartverk gjennomgått for å få fram en oversikt over det allerede registrerte materialet. Resultatet ble ca. 300 lokaliteter med en beskrivelse som antyder fossil dyrking av alderdommelig karakter innenfor fire fylker. Det ble videre utarbeidet et opplegg for en klasifisering av røyser, for å finne fram til kriteriene for utskilling av sikre gravrøyser mot sikre rydningsrøyser. Denne måten å klassifisere røyser på ble videreutviklet i E-18-prosjektet Vestfold 1984-86.
 
 
Under bearbeidelsen av røys-elementene har det vist seg at røysenes form, steinmaterialets sammensetning og røysenes beliggenhet i forhold til markplanet ikke bare har betydning for utskillelsen av grav- eller rydningsrøyser, men også har gitt en økt forståelse for hvordan en kan skille røyser fra ulike driftssystem fra hverandre.
 
På den ene siden har vi de klare og distinkte sporene etter et intensivt åkerbruk, med fast åker som stadig gjødsles, markerte åkerterrasser og godt ryddet åkerflate.
 
På den andre siden har vi de diffuse sporene etter et ekstensivt jordbruk, der den hovedsakelige gjødslingen av dyrkingsarealet skjer ved ryddingen av området. Denne åkerbruksformen er arealkrevende over tid. En relativt liten åkerflate kan gi stor avkastning noen år, men må deretter forlates og en ny opprettes. Dyrkingssporene i markflaten blir svakere, den fossile åkerjorden mindre matjordpreget, og det er ofte vanskelig å finne klare avgrensninger av det dyrkede arealet.
 
Felles for de to åkerbrukssystemene er at jorden har blitt bearbeidet og har ligget åpen for vær og vind, slik at jordsmonnet har blitt utsatt for erosjon. Mens den faste åkeren ofte ender i en høy terrasse, kan en observere en s.k. punktbrink i overkant av røysene i et område hvor dyrkingen har vært mer ekstensiv. Jorden har hopet seg som en minitrasse mot overkanten av røysa (fig. 1).
 
Et annet vesentlig trekk som avslører dyrking innenfor et røysfelt, er at høydeforskjellen mellom røysas over- og nederkant er større og mer markert enn den jevne markoverflaten på sidene av røysa. Ved nærmere undersøkelse viser det seg ofte at røysene oftest er anlagt helt eller delvis på tidligere dyrket jord, og at de har vokst under dyrkingen.  Høydeforskjellen kan i visse tilfelle tilskrives en senere bortdyrket terasse. Med andre ord er rydningsrøysene et produkt av en prosess, i motsetning til et gravminne som er anlagt ved en spesiell anledning.
 
En konsekvens av de observerte trekkene ved åkerrøyser i et ekstensivt åkerbrukssystem, er at områder som kun skal ha blitt ryddet for slått eller beite, bør ha følgende karakteristiske trekk:
 
1.      ”Slåtterøyser” vil ikke ligge så godt ned i jordsmonnet.
2.      Terrasser og punktbrikker vil ikke være utviklet.
3.      Jordsmonnet vil ha karakteren av en vanlig brunjordsprofil.
 
Ellen Anne Pedersen hadde i 1990 ikke funnet noen slike sikre lokaliteter, og det spørs om det i det hele tatt finnes slått- og beiteområder som i innledningsfasen ikke har vært benyttet til dyrkning i en eller annen form.
 
Ytterligere en konsekvens av arbeidet med røysklassifiseringen er at det på sikt bør være mulig å utnytte og videreutvikle resultatene for å få fram dynamikken i dyrkningen innenfor de store og tilsynelatende ensartede røysfeltene som finnes både i Øst-Norge og i Midt-Sverige.
 
Fevang-bygda var lenge det eneste godt undersøkte område med åkerspor og røyser på Østlandet. Området ble gjenstand for grundige tverrfaglige undersøkelser i forbindelse med omleggingen av E-18 i 1984-85. Foruten 3 arkeologer og en kulturgeograf som sto for registreringer, kartlegginger og utgravninger, deltok både en pollenanalytiker, kvartærgeologer og jordsmonneksperter. I løpet av prosjektperioden kartla hovedfagstudenter fra Landbrukshøyskolen på Ås jordsmonnet i to avgrensete områder i midtre Vestfold, foruten Fevang-bygda, et tilsvarende område i Slagen.
 
Innenfor Fevang-bygda finnes i dag 3 lokaliteter med fossile dyrkingsspor (fig, 2, 1-3) I tillegg er det observert gammel åkerjord under en gravhaug (fig. 2, 4). Fevang-bygda var fra før kjent som et fornminnerikt område, med funn fra yngre steinalder til vikingtid. Under de omfattende undersøkelsene som antikvar N. Nicolaysen foretok i 1870-årene ble det bl.a. funnet en rekke flatmarksgraver fra århundrene omkring Kr.f. – dvs. uspesifiserte førromerske – eldre romersk jernalder – under yngre gravminner, men også røyser med begravelser fra denne tiden. Både ved lokalitet 2 og 3 observerte Nicolaysen smårøyser i umiddelbar nærhet av gravminnene, og som ofte ellers (Nicolaysen opererte over nesten hele landet) undersøkte han et antall av disse smårøysene også her i Fevang-bygda, og som vanlig – med negativt resultat – intet av arkeologisk interesse ble funnet, bortsett fra spor av trekull. Etter at Ellen Anne Pedersen har fulgt Nicolaysen fra felt til felt på Østlandet, er det tydelig at de skuffende funntomme smårøysene i virkeligheten er åkerrøyser. For vår sammenheng er det interessant å konstatere at Nicolaysen (født 1817), som vokste opp under den store omleggingen av jordbruket i forrige århundre, ikke oppfattet disse røysene som slåtterøyser osv., men like alderdommelige som gravhaugene/røysene. Ut fra hans registrering er det også tydelig at smårøysene og gravminnene ligger nærmest side om side, noe som er viktig for de områdene som i dag er bebygd eller dyrket mark f.eks. lokaliteten ved Tassebekk..
 
Innenfor Hørdalen (eller Frøtveit som gården kalles i de eldste kildene) er det et ca. 50 mål stort område med fossile åkerspor. Over nesten hele åsens toppflate og østskråning fins spor av et ekstensivt jordbruk, men toppflaten viser spor av en mer intensivt bearbeidet åker. Feltet er sannsynligvis noe beskåret i øst, og sydenden av åsen er skadet av grustekt.
 
Ca. 300 m øst for Frøtveit ved et lite bruk Tassebekk (fra 1800-tallet) og atskilt fra Hørdalsåsen av en bekkedal, ligger restene etter en boplass, med flere ildsteder og mulige svake rester etter stolpehull. Fra boplassen og sydover registrerte Nicolaysen smårøyser omkring gravminnene.
 
Mindre enn 500 m syd for Tassebekk-lokaliteten ligger et 65 mål stort felt med fossile åkerspor, av samme karakter som på Hørdalsåsen. Fevangfeltet er beskåret i nyere tid både i nord og i syd, og i vest er det i dag boligbebyggelse som hovedsakelig er vokst fram etter midten av 1870-tallet. Her lå et større gravfelt, som ble undersøkt av Nicolaysen før utbyggingen.
 
Fevang-bygda ligger oppe på Raet, den store morenen som ble dannet ved isens tilbaketrekking for 12 000 år siden. Både boplassen Tassebekk og de to feltene med åkerspor ligger på den samme jordarten: Grov strandavsetning med god drenering. Utbredelsen av denne jordarten er vist med grov striplet linje på fig. 3. For øvrig består jordartene i området av finere avsetninger, som oftest gir tyngre jord, med dårligere drenering. Imidlertid veksler terrenget på nordvestsiden av Raet mellom bekkedaler og brattere skråninger, og det er mulig at skråningenes hellingsvinkel enkelte steder kan oppveie jordartens tyngre sammensetning. På en høyderygg bakenfor Raet er det observert åkerjord under en gravrøys (fig. 2, 4). Dette området ble dessverre rasert av eieren mellom rekognoseringssommeren og hovedsesongen.
 
Kartmateriale fra begynnelsen av 1800-tallet viser at både bebyggelsen og innmarken ligger vestenfor Raryggen, mens de områdene som ble benyttet i forhistorisk tid, ligger i det som er utmark eller skog i dag.
 
I løpet av prosjektperioden på 1980-tallet ble det samlet inn pollen fra 6 nokså lokale myrer over en avstand av ca. 3,5 km, fra Fokserød (=Foksøyr) i syd til Hørdalen i Nord (fig.3) for å få en vegetasjonshistorisk ramme omkring feltene med fossile dyrkningsspor i Fevang-bygda (Høeg 1985). Innen disse er det temmelig store variasjoner for tidspunktet for opptakten til et kontinuerlig jordbruk:
 
1.      Nordre Fevang                              ca. 1200 f.Kr.
2.      Hørdalen                                       ca. 800-700 f.Kr.
3.      Fokserød                                      ca. 500-400 f.Kr.
4.      Fevangskogen                               ca. 200-100 f.Kr.
5.      Tuve                                             ca. 150-350 f.Kr.
 
En kraftigere dyrkingsfase innledes i Nordre Fevang ca. 100 +/-100 f.Kr., men på Hørdalen skjer det 200 +/- 100 e.Kr. Mot overgangen til yngre jernalder blir sporene av jordbruk svakere, i Hørdalen ca. 750 e.Kr. (interpolering) og i Nordre Fevang 900 e.Kr. Jordbruksaktiviteten i området fortsetter, men fjernere fra Raryggen og den grøvre strandavsetningen.
 
En oppblomstring av gress og urter foregår derimot i disse områdene i nyere tid. Ved interpolering anslår pollenanalytikeren at området er tatt i bruk til beite og slått fra ca. 1400-1600/1700, mens det senere vokser til med skog. Dette stemmer godt med kartene fra tidlig 1800-tall, der en kan se Hørdalsåsen er gjenvokst med blandingsskog og Fevangskogen vesentlig med barskog.
 
Ryddingen og dyrkingen av Hørdalsåsen kan inndeles i 3 stadier eller faser etter ulike formelementer og bevarte strukturer i undergrunnen. Overflatesporene viser to av de tre fasene (fig. 4) (Höglin 1984).
 
Fase 1 (se fig. 5): De eldste dateringene stammer fra jordlag som ligger et stykke under de undersøkte rydningskonstruksjonene. De representerer århundrene f.Kr., og stratigrafien kan tolkes dithen at dyrkningen har foregått med minimal steinrydding.
 
Fase 2: Samtidig med pollendiagrammets økende innhold av jordbruksindikatorer faller de dateringer fra materiale som finnes direkte under steinstrenger og rydningsrøyser, både lengst nordvest og i søndre del av området, dvs. de første 3-400 årene e.Kr. Jordbruket er altså fortsatt temmelig ekstensivt et godt stykke inn i romertid, kanskje helt fram til folkevandringstid. Det er fase 2 som er representert i det temmelig ustrukturerte mønsteret av røyser og steinstrenger.
 
Fase 3: Den bedre ryddete flaten (fig. 4, markert med A) som utmerker seg ved tydeligere terrassekanter og bedre ryddet overflate, er overstrødd av små kullgroper. En av disse, som lå på en terrasse, har gitt en antydning om når Hørdalsåsen helt eller delvis er på vei til å forlates, ca. 450 +/- 100 e.Kr. Vi har foreløpig ingen datering av starten av denne synlig mer intensive fasen, men i forhold til de øvrige dateringene av steinstrenger og røyser må opparbeidelsen ha skjedd i løpet av kort tid.
 
Under åkerflate A ble det funnet spor av en boplass som sannsynligvis tilhører fase 1-2. Boplassen ble lokalisert ved hjelp av fosfatkartering (Höglin 1984, Keller 1986).
 
I sørvestre delen av åsen i kanten mot grustaket fantes rester av en kraftig steinsatt terrasse. En undersøkelse av denne ga intet kulturlag, men overflatemassen var skrapt vekk i forbindelse med grustekten. Det er derfor ikke umulig at terrassen kan være rester av en husgrunn, og tilhøre fase 2 eller kanskje helst fase 3. I umiddelbar nærhet av denne terrassen fantes fram til midten av 1960-tallet 3 gravhauger og 12-15 kokegroper. Disse fornminnene forsvant i grustekten, men etter beskrivelsen av gravhaugene er det sannsynlig at de var av eldre jernalders karakter.
 
Boplassen på Tassebekk (fig.2, 2) har vært i bruk samtidig med Hørdalen, sett gjennom C-dateringens presisjonsmål – både under fasen med minimal steinrydding og under røysryddingsperioden. Det er grunn til å anta at Tassebekk-lokaliteten og Fevang-feltet ligger i direkte kontakt med røyser med funn fra førromersk jernalder - eldre romertid.
 
Fra ca. 1200 f.Kr. (Nordre Fevang) / ca. 800-700 f.Kr. (Hørdalsåsen) fram til ca. 500-tallet e.Kr. har både boplasser og åkerjord hatt en helt annen struktur og beliggenhet enn de historiske gårdenes tun og innmark i Fevang-bygda. Åkerdyrkingen har vært ekstensiv, og små trinn av endring kan spores mot en mer permanent utnyttelse av en mindre del av arealet, gradvis bedre bearbeidet og gjødslet. Kombinasjonen av pollendiagram og resultatene fra de arkeologiske undersøkelsene synes å vise at det meste av ryggen av Raet der har vært anvendt til åkerdyrking i et roterende system. Først mellom 500 og 750 e.Kr. brytes det eldgamle mønsteret, og strandryggene forlates.
 
Under den ekstensive driftsfasen med minimal steinrydding knytter driftsformen bosettingsområde til innmark og utmark, og folket på bosettingsområdet fikk interesser i forbindelse med bruk og hevd av mark. Med overgang til en mer intensiv driftsfase der boplassområde, rydningsrøyser og steinstrenger viser et mer markert skille mellom innmark og utmark, blir kultursporene i landskapet tydeligere, og de forteller om en mark som holdes i hevd av folk fra bosettingsområdet.
 
De første jordbrukende boplassene i området hadde en helt annen struktur og beliggenhet enn de nåværende odelsgårdenes tilpasning til topografien i Fevang-bygda. Det er i de gamle interesseområdene til de neolittiske bosettingene i Norge vi finner de første kimer til framveksten av ættegården og Odelsretten. Disse første kimene er imidlertid ennå ikke i moderne juridisk forstand ensbetydende med våre former for eiendomsrett. Men veien tilbake til de eldste grende/bygdeting(ene) som stadfestet rett er historisk ikke lang, selv om begrepet eiendomsrett er knyttet til framveksten av et skriftspråk.
 
Website Builder drives av  Vistaprint