Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Siden er under utforming. Informasjon kommer.
 
Fortid i samtid
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Varsel og forsvar
Kystland og farleder
Skip og utrustningssystem
Helleristninger
Bronsealder røyser i Sandar
Gravfunn og skikker
Spor fra bronsealderens landnåm
 
Varsel og forsvar
Bål som ble tent for å varsle, het på gammelnorsk viti.
 
Vardene kunne være markeringspunkter av stein. Gamle vardemarkeringer av farledene var i stein eller tre. På høyfjellet brukte man stein, men ved kysten er det også brukt trevirke. Tønsberg Tønne var i tre fram til omkring år 1900.
 
Den historisk kjente bruk av åpen ild på fjelltopper for å varsle eller melde krig og ufred er kjent fra det megalittiske kulturområdet i Vest-Europa, og Homer nevner slike lyssignaler i «Iliaden» for 3000 år siden.
 
Vete/viti i betydningen lyssignalisering er knyttet til islandsk, færøysk og norsk språk. I motsetning til varden er veten reist av raier i tre.
 
I Vestfold finnes det 25 fjell som har vete eller varde knyttet til navnet eller har skriftlig belegg for at de har hatt det. De fleste ligger sør for en øst-vest linje gjennom Tønsberg, og de fleste er kystnære.
 
Ved Kjerringberget i Tjølling bærer Vettadalen ennå vetenavnet. Kamfjordvetan, Vitafjell og Vardås ligger i Sandefjord. Sundåsen bar tidligere navnet Stokkevetan og på Nøtterøy-siden ligger Vetan.
 
Vetene er gode utsiktpunkter, og vi ser fra dem vidt omkring. De fire bygdeborgene i Sandar og de fem i nabokommunene utgjør også en varslingskjede i yttergrensen av et område. To av de fire bygdeborgene i Sandar ligger nord på Raet i den vestre delen av kommunen.
 
De eldste bygdeborgene i Sør-Skandinavia er fra bronsealderen og var en del av samfunnets forsvarsorganisasjon.
 
Den senere leidangen er for første gang nevnt i Gulatingslagen under Håkon den godes tid (ca. 950), men den lovmessige dateringen av hærordningen for Viken er usikker. Leidangen var omkring 1200 blitt en fast skatt.
 
Samkvem langs kysten og over hav har spredd kulturformer og symboler, og sporene fra de maritime kulturene langs Atlanterhavskysten er mange. I neolittikum hadde hadde megalittkulturen virkeliggjort Newgrange på Irland. I 2100 f.Kr., før norsk bronsealders begynnelse, hadde megalittkulturen virkeliggjort Stonehenge på Salisbury Plain i England. Astronomien var tatt i bruk. En kunnskap som er grunnleggende for navigasjon, sjømannskap og sjøfart.
 
Et fellestrekk ved de megalittiske gravmonumentene i Vest-Europa og i Middelhavet er de skjematiske ristningene av skålgroper, spiraler, konsentriske sirkler og sikk-sakk-linjer. Symboler som når Sør-Skandinavia i begynnelsen av det tredje årtusen f.Kr. Flere av disse symbolene gjenfinner vi i helleristningene i Sandar, og spiralmotivet i nordisk bronseornamentikk finnes rundt Nordsjøen, Østersjøen og Irskesjøen og på importerte bronsegjenstander fra det østre Middelhavsområdet.
 
I europeisk bronsealder la forekomstene av råstoffene tinn og kobber grunnlaget for en regelmessig forbindelse mellom den iberiske halvøy, Bretagne, Cornwall og Irland, og spredningen av ristningssymbolene langs Skagerak- og Nordsjøkysten og bronsealderfunn på Shetland viser at kysten, Nordsjøen og havet var en tidlig ferdselsvei.
 
Skipet er det symbolet som framfor alt kjennetegner kystledens bronsealderristninger. 39 av disse skipsristningene finnes i Sandar. På Sverstad søndre er de seks skipsristningene uten bemanningsstreker og grunt hugget med nord-sørorientert kjøllinje og to parallelle linjer. De to skipsristningene fra Virik og Lystad har henholdsvis ti og fire mannskapssteker, og de tre skipsristningene ved Sørbybekken har fra syv til ni bemanningsstreker. På Haugenfeltet har den største av de 28 skipsristningene 45 bemanningssterker, men kan vi i denne sammenheng forestille oss en tidlig utviklingsfase av et langskip med antydning av mastefisk?
 
Hvor bronsealderens båter har vært bygd er ukjent. Men båten har tilknytning til helleristningsfelter med skip. I Bohuslän er sleder avbildet på ristningsfelt, og en tolkning av sledene er at okser har vært spent for slep og lundet fram felt virke.
 
I gammelnorsk skaldskap finnes ordet Hasleipnir – høg sleipnir – i betydning skip for å skille det fra liten robåt. Ordet sleipnir er da brukt i opprinnelig mening for båt. Dette ordet eller namnet Sleipnir er tydelig et nylaga entall som sleipe er dannet av. Ordet sleipe er vanlig brukt i flertall om jordlagde stokker eller lunner til å dra båter eller andre tunge ting på, som til for eksempel ei steinslodde eller en slede til å lunde fram virke.
 
*
 
Skipsristningene langs Leidin er tolket som at kystfolket har hatt samkvem langs kysten og med sentra i Vest-Europa.
 
Men hvem reiste over havet? Hvem kjente til og hadde tilgang til båter som mestret å ta seg fram langs kystleden?
 
Fra historisk tid er det kjent at den lærde oppdagelsesreisende Pytheas, i den greske kolonien Marsalia (Marseille), i året 365 f.Kr. gjorde en sjøferd gjennom Gibraltar og oppetter kysten av Vest-Europa. Han seilte først rundt Tinnøyene (de britiske øyer), og på en nordlig kurs kom han etter fire dager til et land han kalte Thule. Originalberetningen er gått tapt, men avskrifter etter avskrifter er bevart om denne reisen.
 
Men var sjøveien og kystleia kjent av folk fra sør?
 
Gamle navn på landskap beskriver gjerne et landområde og forteller om folkestammer, og begrepene er formet for å lette den geografiske orienteringen.
 
I hovedsak er skipsristningene et norsk og skandinavisk fenomen knyttet til Leidin, «leia». De angir gjennom bemanningsstrekene skipenes mannskap og uttrykker gjennom sin type for segl forbundet og kulturfellesskapet mellom bosettingene langs kysten.
 
I den neolittiske bosettingsperioden strakte kystlandet seg fra Gautelva eller Göta älv og nordover så langt landnåmet til jordbruket nådde. I gammalnorsk form heter Norge Noregr, som er avledet av Nordrvegr, dvs. «Nordveien», veien mot nord. Betegnelsen sammenfaller med kystleia og de mange tusen med vestskandinaviske skipsristninger.
 
Båten var en del av landnåmet langs kysten, og de eldste kjente gårdsnavn, fjordnavn og landskapsnavn finnes langs Leidin og «Nordvegen».
 
For yngre steinalders fangstbønder og bronsealdersamfunnene var Leidin en sikker og pålitelig kommunikasjonsåre og ferdselsvei, og langs den søndre del av leia på svenske kysten finnes det hellekister og dysser og i Danmark jettestuer.
 
Skipssteinsetningene, steinsetningene, bautasteinene og dommerringene og de monumentale gravrøysene og haugene er her inkludert i en megalittisk kultur.
 
Det eldste historisk kjente utrustningssystem for skip i Norge er forsvarsordningen; leidang. Vi kjenner ikke til om det var etablert et regionalt forsvarssystem alt i folkevandringstid og bronsealder. Men bronsealdersamfunnene langs kysten har hatt kunnskap og økonomisk evne til å bygge og stille skip.
 
En landsomfattende leidang ble innført på 900-tallet og omfattet kystlandet fra nordligst i Hålogaland til utløpet av Göta älv og så langt opp i landet som laksen gikk. Den var inndelt i omlag 300 skipreider. Folket i skipreidet pliktet å bygge, bemanne og holde vedlike et langskip med fra 20 til 25 «sesser» – tofter for to roere med hver sin åre. I strid regnet vi med minst to mann i tillegg for hver roer, en til å holde skjold over ham og en til å kjempe.
 
Skipreidene stilte skip, mannskap og proviant for et visst tidsrom.
 
På Sotetorp i Bohuslän finnes et helleristningsfelt med to båter som har henholdsvis 6 og 18 bemanningsstreker knyttet til et rutemønster på mer enn 90 ruter.
 
* En tolkning av rutene er at de avbilder det antall teiger/åkermark, boplasser eller lotter som var nødvendig for å bemanne og ruste ut de to skipene med 24 mann. Legges denne tolkningen til grunn, framstår ristningen som et mål for utrustning av skip og mannskap – et bilde av den åkermark/bosetting eller lottsystem som lå til grunn for det forsynings- og utrustningssystemet som gjorde neolittikum og bronsealderens handelsferder mulige. Det ene av skipene har to lurblåsere.
 
* En annen tolkning av ristningen på Sotetorp er to båter som fisker med garn.
 
Den største skipsristningen på Haugen i Sandefjord har 45 bemanningsstreker.
 
Leidangen var først og fremst et kystvern, men også i innlandsfylkene var det utskrivningskretser (manngjerd) som hver stilte en mann. Full leidang stilte ca. 14 000 mann.
 
I høymiddelalderen bar betegnelsene fullbønder og einvirker dette utrustningssystemet, men ved Skattematrikkelen i 1647 innføres betegnelsene fullgård (eller helgård), halvgård og ødegård.
Det er mennesker som har skapt og som tolker fornminnene i tid og rom. Variasjoner i betydning er ofte sosialt og verdimessig betinget, og de billedmessige tolkningene av helleristningene gir forskjellige svar og forskjellig forståelse i likhet med politikernes forskjellige løsningsforslag på samfunnsspørsmål.
 
Helleristningene og deres plassering i et landskap gir oss nye referansepunkter som samvirker med andre natur- og kulturpunkter. Vårt verdisystem føyes inn i det geografiske rommet. Naturen siviliseres. Bak ulike kulturspor og tegnkomposisjoner aner vi et fellesskap der bildene og tegnene på/i berget gjenspeiler elementene i datidens åndelige liv.
 
Hvorfor tok de i bruk store eller små bergflater for å lage helleristningene? Bilder er også gjort på flater som keramikk, smykker, våpen, skinn, huder og på tatoverte kropper.
 
Ligger det i ristningsbildene en for oss skjult kode som gjennom datidens formidlere samlet de tilstedeværende om en felles forståelse?
 
Bildenes mangfold, kombinasjoner, kvantitet og spredning kan gi det inntrykk. Til tross for en meget begrenset tegn- og figuroppsettning og et stort antall bildeflater finnes det ikke identiske komposisjoner. En del av figurene er også gjengitt i andre sammenhenger, f.eks. på bronsegjenstander.
 
Hele helleristningssystemet synes å være bygd på et eldre tegnsystem framfor alt av skålgroper. De mer figur rike ristningene opphørte trolig i eldre jernalder.
 
Utgjør dette en gåte? Eller er det bare ett av mange menneskelige fenomen som dukker opp når vi bygger historie.
 
I dag framstår ristningene som broer mellom oss og menneskenene i datidens fellesskap, mellom forskjellige teknologier og tidsaldre. Nærmer vi oss helleristningenes sammenhenger og tolker ristningene utfra våre personlige forutsetninger, vil vi også trolig få en følelse av å komme i berøring med datidens kystbefolkning, landskap og bosetting, med åndelig liv, aktiviteter og virksomhet. De arkeologiske fortellingene hjelper oss å fylle ut de sammenhenger som har å gjøre med formhistorie, anvendelse og slitasje, sameksistens, dateringer, geografiske spredninger, fortetninger m.m.
 
I tid sammenfaller deler av bergkunsten langs Leidin med sumerernes skriftspråk og bruken av hieroglyfene i Egypt.
 
Dette bildematerialet i granitt forvitrer nå bort som følge av forurensning og sur nedbør, men ennå formidler ristninger ved åkermarken i dalgangene langs den gamle kystleia sine bilder og sitt budskap til vår tid.
 
Bronsealderrøysene er et fenomen og et gravminne som ligger langs kysten av landet fra Bohuslän til Nord-Norge, og som vi deler med store områder av Sverige og Finnland.
 
I Sør-Skandinavia er de fleste bronsealderfunn fra Danmark, Skåne og den sørlige del av Halland. Men dette området skiller seg framfor alt ut på en annen måte, for langs linjen Falkenberg og elven Atran går det en arkeologisk grense knyttet til bronsealderens gravform. Sør for skillelinjen ligger de monumentale jordhaugene, og nordenfor dominerer åsrøysene langs kysten. Røysene tilhører det småkuperte, bergfylte landskapet som fortsetter gjennom Bohuslän, Østfold og Vestfold, mens bronsealderhaugene tilhører sletteområdene i den flate og skånske topografien.
 
Kystrøysene er anlagt som graver, men fungerte trolig samtidig som referansepunkter og kan ha markert grensene for storfamiliens interesseområde.
 
I Vestre Sandar dekker 51 gravrøysene fra bronsealderen betegnelsen åsrøyser. De ligger på det ytre Ra knyttet til den tidligere kystleia, og de fleste av røysene er relativt beskjedne gravmonumenter. Røysene er lokalisert i følgende fem områder:
 
*   1 gravrøys ligger på Hasle nedre.
* 20 gravrøyser ligger sørøst før Virikbekken.
* 23 gravrøyser ligger på åsryggene med tilknytning til kulturlandskapet ved Sørbybekken.
*   3 gravrøyser ligger mot Furustadbekken.
*   4 gravrøyser ligger i den vestligste delen av Sandar.
 
I østre Sandar er det 85 gravrøyser. 25 stykker er datert til bronsealderen. 20 av disse gravrøysene er knyttet til betegnelsen åsrøyser der de 10 gravrøysene på Nes østre utgjør den største kystnære konsentrasjon. Andre kystnære gravrøyser finnes på Herre Unneberg, Haraldsrød, Skravestad, Skalleberg Søndre, Skåren, Hønnerød, Haraldsrød og From Søndre.
 
Av de øvrige gravrøysene i østre Sandar er 60 stykker datert til bronsealder/jernalder.
 
Tilsammen er det registrert 73 gravrøysene datert til bronsealdseren i Sandefjord. Av disse er en på Holtan øde ikke gjenfunnet, to er fjernet: En på Virik vestre med nordre og en på Hystad østre og en røys på Himberg er slettet.
 
Fra perioden bronsealder/jernalder er det registrert 8 gravhauger.
 
Ved Virik skole ligger det en helle med tredve skålgroper og en skipsristning på et rekonstruert gravmonument. Ytterligere tre steinblokker med skålgropsforekomster finnes på Hotvedt, Åbol og Hystad.
 
På to lokaliteter i kommunen er det sammenfall mellom funn av bronsegjenstander og gravrøyser. På Nes østre er det funnet 2 kniver og 2 dobbelt knapper i bronse og på Hystad to miniatyrsverd i sand som var utkastet fra kammeret i en gravrøys.
 
Gravrøysene, gravhaugene og helleristningene er en forbindelse til de menneskene som tidligere levde ved kysten.
 
Menneskene dengang var annerledes enn oss. Men vi er også lik dem. Vi gravlegger også våre døde under himmelhvelvet, men de la røys eller haug over de døde på åsene langs leia med utsyn mot havet.
 
*
 
Omtalen av bronsealderrøysene og gravhaugene fra bronselader/jernalder er bygd på Vestfold fylkes fornminneregister over Sandefjord 1995 og sammenstilt med kystlinjen i bronsealder. I Universitetets oldsakssamling, 1996, har i katalogen over de klassiske åsrøysene i Vestfold ført opp Sandefjord med 27 åsrøyser, 2 steinlegninger og 1 steinsetning.
Mange av gravfunnene i Vestfold er knyttet til graver omkranset av stein eller dekket av en steindynge, mens andre er dekket av en liten røys eller jordhaug. Noen av gravminnene inneholder hellesatte steinkister.
 
I Østfold finnes det noen få store megalittiske hellekister beregnet til flere begravelser fra yngre steinalder med paralleller i mellomsvenske kister og andre megalittgraver innen det vest-europeiske kulturområdet.Dysse fra Skjelltorp i Østfold. 
 
I Ramnes og Hurum finnes det enkeltgravkister av nordjysk type, og på Fyllpå ved Tønsberg lå det ved begynnelsen av 18-hundretallet en steindysse.
 
Når åkerbrukskulturen nådde de sørlige delene av Skandinavia, var den elegant utformede stridsøksen et symbol og fellestrekk for denne kulturen. Fra gravfunn i Tjølling kjenner vi til tre stridsøkser fra Amundrød, Grønneberg og Løve. I Sandar er det funnet en båtformet stridsøks fra Rød østre og en dobbeltegget steinøks med uferdig skafthull fra Hjelmby.
 
Gravfunnene av stridsøkser har paralleller i den danske (jyske) enkeltgravkulturen. Fra 2750 til 2400 f.Kr. var det i de jyske stridsøksbygdene en betydelig utvidelse av bosettingen og innvandrere sørfra kan ha tatt stridsøksen med seg til Vestfoldkysten.
 
I Sandar er det ialt funnet 35 skafthulløkser i stein. 22 av skafthulløksene er fra vestre Sandar. Enkelte av skafthulløksene kan være knyttet til gravfunn.
 
Langs hele kystleia vitner fortidsgravene og gravlundene om at enkeltmannsgraver og familiegravsteder var anvendte gravskikker. På åsene ble døde stedt til hvile omkranset av en steinkiste eller dekket av en steindynge, en liten røys eller jordhaug. De fleste av røysene er svært enkle, men noen er mer arbeidskrevende gravmonumenter som må ha vært bygd med deltakelse fra et større bosettingsområde.
 
Disse åsrøysene opp for bosettingsområder eller opp for helleristningsfelt var vanlige gjennom bronsealderen. De markerte tilknytning og grenser og er sammen med steinsettinger, skipssteinsettinger og gravlundene med på å restrukturere det sosiale rommet i fortidens bygd.
Foto Thorfinn Karlsen
 
I bronsealderens siste del endret gravskikken seg. Den døde ble kremert. Den avdødes brente bein ble lagt ned i en gravurne sammen med noen få og mindre gjenstander. Bautaer reist over slike graver er derfor ikke så rike på funn.
 
Gravrøyser og gravhauger er kulturminner knyttet til tro. Vi finner dem på rekke og rad ved gamle ferdselsårer over åser, ved de gamle vegfarene langsetter Raet og i tilknytning til gamle bosettingsområder.
 
Disse gravanleggene er en del av den veven som gir et område tilknytning bakover. Fornminnene er med på å gi et område røtter, identitet og karakter.
 
Bautaen på Lystad, Jåberg (avbildet) og Hem, skipssteinsettingene på Agnes, Istre og Elgesem og steinsettingen på Sandtra er gamle kulturminner, og vi finner gravlunder i tilknytning til gammel bosetting.
 
Det moderne mennesket har ved begravelser flyttet deler av det sermonielle rommet til kapellet eller til kirkeskipet der gravhellen i kirkeskipet tilhører en kulturarv fra middelalderen.
 
Vår tids familiegravsteder er en skikk knyttet til en lang begravelsestradisjon. Vår tids flatmarksgraver med en gravurne eller en kiste ligger i gravlunder, hvor gravstenen markerer dette gravminnet.
 
Bronsealderrøyser i Sandar
Vi finner de fleste av oldfunnene og fornminnene fra yngre steinalder og bronsealder i den vestlige delen av Sandar, men mot slutten av bronsealderen ender dette bildet seg. Det må ha vært ryddet nye bosettingsområder i den nordøstre del av kommunen, for av i alt 85 gravrøyser fra bronsealder og inn i eldre jernalder ligger 64 innen Fevang skolekrets.
 
I vestre Sandar er de fire gravrøysene på Kjellbergåsen de eneste gravrøysene fra denne perioden.
 
Den største plassen for nyrydningsområdene ga morenejorden i Hørdalen, Fevang og Torp nord for «Unnebergfjorden». De viktigste fornminnene i dette området er:
 
* To steinlegginger, 5 gravhauger og 10 gravrøyser på Fevang nordre, der et felt med fossile dyrkingsspor på 150 x 350 meter (52 500 m) er fra bronsealder/jernalder.
 
* Deler av et gårdsanlegg på Fevang søndre og nordre med fossile dyrkingsspor på 350 x 150 meter (52 500 m) fra keltisk og romersk jernalder. 151 røyser ligger innen området. De store røysene kan være gravrøyser, og røyser lagt på dyrkede områder eller til terassekanter er rydningsrøyser.
 
* Rester av et gårdsanlegg ved Hørdalsåsen fra keltisk og romersk jernalder med røyser, steinstrenger og åkertraseer. En boplass indikasjon er påvist ved fosfatkartering, og ved et ukjent tidspunkt har åkerarealet blitt redusert fra ca. 34 780 m til 1400 m.
 
Arkeologene har bekreftet at de fossile dyrkingssporene er laget av ard, og vi antar derfor at arden var i bruk i bronsealderens Sandar.
 
Fevangområdets steinsetting ligger på Vataker.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kystlinjen i siste del av eldre
bronsealder – 1250 f.Kr. – sammenfaller med 15 meter høydekurven til Statens kartverk. Den er markert med en sammenhengende strek. Den stiplede linjen angir dagens kystlinje.
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint