Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Forhistorisk Grønnlandshval fra Rettvik

I en monter i kjelleren på Hvalfangstmuseet i Sandefjord står det utstilt en 12 000 år gammel Grønnlandshval som er funnet på Rettvik i Larvik.

Bilder av Grønnlandshval.












Forhistorisk hval funnet ved E6 i Strömstad




Kan være den mystiske «swedenborgshvalen».






HAR DEN EKSISTERT? Swedenborgshvalen ble beskrevet av en vitenskapsmann og religiøs tenker på 1700-tallet, men tross flere beinfunn som skal stamme fra arten er det usikkert om den noen gang har eksistert.


RETTHVAL: Det finnes fire arter av retthval i dag. Bildet viser en nordkaper, som lever langs østkysten av Nord-Amerika og kan bli 18 meter lang.

RYGGVIRVEL: En slik ryggvirvel er blant funnene som ble gjort i Strömstad. De skal nå DNA-analyseres i samarbeid med Natural History Museum i London.

Swedenborgshvalen;Hvalart som antas å ha levd i Nordsjøen fra perioden da innlandsisen smeltet fram til omkring 8000 år siden - og senere døde ut. 

Ti beinfunn fra denne arten er blitt funnet vest i Sverige. Men det spekuleres i at disse beina kan ha blitt mistolket, og egentlig stamme fra andre hvalarter - og at Swedenborgshvalen aldri har eksistert.

Kilde: Svenska National-Encyklopedin


ET FORHISTORISK HVALSKJELETT, opptil 20 meter langt og 10 000 år gammelt, ble i april gravd opp i forbindelse med utbygginga av motorveien E6 i Strömstad i Sverige. 

Skjelettet kan nå vise seg å være den mystiske og mytiske swedenborgshvalen, en så langt ubekreftet art som førstble beskrevet av den svenske vitenskapsmannen og religiøse tenkeren Emanuel Swedenborg på 1700-tallet. 

Det er tidligere gjort beinfunn i Sverige man mener kan stamme fra denne arten. Men det er også en mulighet for at de kommer fra allerede kjente hvaltyper, eller at Swedenborg rett og slett diktet opp en hval som bar eget navn.

DET ER BEKREFTET at denne hvalen er en såkalt
 retthval. DNA-tester utført av zoolog Thomas Dahlgren og Leif Jonsson ved Göteborgs universitet skal analyseres i samarbeid med Natural History Museum i London.

Det finnes fire arter av
 retthvaler i havene i dag, og de håper denne kan være fra den ubekrefta og utdødde femte arten. Det er ingenting ved beinfunnet som skiller det fra øvrige, kjente arter.

- Akkurat nå holder vi på å bestemme dyrets DNA-sekvens og skal sammenlikne den med retthvaler som finnes i dag. Om de ikke stemmer så er det en ny art, og kanskje swedenborgshvalen, sier Dahlgren til Dagbladet.

Hvalbeina var bevart i oksygenfri leire, i et område som i dag ligger omkring 75 meter over havet. Men da hvalen levde, var dette under havnivå. 

Dahlgren sier det bare har hendt noen få ganger de siste hundre årene at så komplette hvalskjeletter oppdages.

- I prinsippet er det «hele skjelettet» til hvalen vi har funnet. Det er svært sjeldent at de er så komplette, opplyser Dahlgren.

DERSOM DENNE MYTISKE
 swedenborgshvalen fantes, døde den ut for noen hundre år siden. Det var i så fall en av de første artene som ble berørt av menneskets hvalfangst, mener Dahlgren.

- Retthvalene er lette å fange. De svømmer langsomt og flyter når de dør. Derfor ble de kalt retthval eller «Right whale» på engelsk: De var de rette hvalene å ta, forklarer han.

Selv om DNA-testene skulle vise at Strömstad-hvalen er en fra før kjent retthval, og ikke Swedenborgs, så kan man få stor vitenskaplig nytte av funnet, mener forskerne. Resultatene kan brukes til å se hvalbestandens utvikling gjennom tidene.

- Ved hjelp av beineksemplarer som finnes på museer, kan vi studere hvalenes populasjonsgenetikk - altså hvor mange som fantes før mennesket begynte å jage dem. Vi kan ikke finne det ut ved å bare studere ett individ, og derfor er hvert funn en verdifull brikke når puslespillet legges, sier Dahlgren. 

DET STØRSTE BEINET som ble funnet i Strömstad, var et 2,5 meter langt kjevebein.

En ryggvirvel har også blitt hentet opp av leira, og i framtida kan hvalen bli satt sammen og stilt ut offentlig.

Rundt beina ble det funnet rester av marine organismer som i dag er utrydningstruede.Disse kan også bidra til å gi svar på hvalers bestandutvikling.

- Jakt på store hvaler, som førte til at den atlantiske gråhvalen og muligens Swedenborgshvalen ble utryddet, kan også ha ført til at et stort antall arter som er avhengige av hvallevninger for å overleve, er blitt utryddet, sier Thomas Dahlgren.

De svenske forskerne gransker også beina etter mikrooganismene 
osedax, eller «zombieormer», som livnærer seg på døde hvaler. Disse kan ha en nøkkelrolle i økosystemene på havbunnen.

FUNNET ER TROLIG IKKE en swedenborgshval, mener forsker Tore Haug ved
 Havforskningsinstituttet. Til Forskning.no sier Haug at han ikke har hørt om denne hvalarten, og at det sannsynligvis dreier seg en nordkaper.

Haug sier videre at det er vanskelig å beregne fortidens hvalbestander.

- Det er ikke usannsynlig at det var flere av enkelte hvalarter i gamle dager da man ikke beskattet økosystemet i det hele tatt. Men det er mange usikkerhetsmomenter i en slik tilbakeregning, sier Haug til Forskning.no.

- En del av de hvalartene som lever i dag er det færre av nå enn for 150-200 år siden. Blåhvalen er et eksempel på en hval som ble hardt beskattet, og som det går veldig sakte å bygge opp igjen. Finnhvalen og knølhvalen kom på den andre siden raskt tilbake, legger han til.

Synger for livet?

Grønlandshvalen i Framstredet vandrer som før, men synger for livet? Les her om nye forskningsresultater fra den sjeldne spitsbergenbestanden.

Av Christian Lydersen og Kit M. Kovacs fra Norsk Polarinstitutt og Øystein Wiig fra Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.

Hval
Grønlandshvalen vi merket lå stille et stykke inne i isen slik at vi ikke kunne nærme oss den ved bruk av lettbåt. Etter en del forsøk lot den oss komme helt på «skuddhold» med forskingsskipet RV «Lance» og her er bilde tatt rett før senderen blir påmontert.
Foto: Kit M. Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Hval
Grønlandshvalen kan bli inntil 20 meter lang og veie opp til 100 tonn, og er det nest største dyret som noen gang har levd på jorden. Her ser du størrelsesforholdet til en elefant.
Illustrasjon: Encyclopedia Britannica
 
Kartet viser vandringsmønsteret til grønlandshvalen. Fargene på punktene forteller hvor lenge hvalen oppholdt seg i de ulike områdene langs vandringsruten. Liten innfelt firkant viser posisjonene til hvalen i desember etter at senderen ikke hadde gitt signaler siden 24. juli.
Kart: Norsk Polarinstitutt

Sjelden hval i Arktis
Grønlandshvalene som tilhører den såkalte Spitsbergen-bestanden ble nesten totalt utryddet som følge av knallhard fangsting som startet allerede på 1600 tallet. Dette fantastiske dyret kan veie opptil 100 tonn, bli over 200 år gammelt og har kjeften full av 4,5–5 meter lange barder. Disse hvalene har et enormt spekklag som kan være over en halv meter tykt noe som var ideelt for de gamle hvalfangerne siden dette førte til at dyrene fløt etter at de var drept. Spitsbergen-bestanden kan ha vært så stor som oppimot 100.000 individer før hvalfangsten startet opp, mens vi i dag antar at vi kun har noen få titalls individer tilbake. Det har vært en klar økning i observasjoner av denne arten i Svalbardområdet de senere årene med 3 observasjoner i perioden 1940–1980 mot 43 i perioden 1981–2010. Vi er ikke sikre på om dette skyldes at bestanden faktisk har blitt større, endrede isforhold eller at det er flere folk (turister og forskere) i området til å observere og at et rapporteringssystem er på plass ved Norsk Polarinstitutt. Uansett, noen vanlig hval er ikke dette i våre områder, og vi har ved flere anledninger de senere årene prøvd å lete opp individer av denne arten for ulike undersøkelser.
 
Sporet med satellittsender
Våren 2010 var vi så heldige å både ha med oss satellittsendere og komme innpå en grønlandshval langt ute i Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Vi fikk skutt fast en liten sender i spekket på ryggen til hvalen ved hjelp av et luftgevær. Senderen veier bare noen få hundre gram og for et dyr på størrelse med det vi jobber med her (voksent individ, ca. 18 m langt) blir det som å svømme rundt med en kvise på ryggen. Stemningen ombord på forskningsskipet RV «Lance», som var basen vår på dette toktet, var høy den kvelden dette ble gjort, men ble fort tilsvarende lav da det viste seg at vi ikke fikk signaler fra senderen de nærmeste døgnene. Heldigvis for oss begynte senderen plutselig å virke som den skulle 28 dager etter at den ble satt ut. Hvalen ble merket i et område på ca. 80 ºN. Den vandret frem og tilbake innenfor et nokså begrenset område mellom 78–80 ºN i mange uker før den plutselig begynte å vandre sørover i begynnelsen av juni. Da vandret den uten stopp ca. 1000 km i sørvestlig retning og oppholdt seg så i et område mellom 70–73 ºN, hvor siste signal fra senderen i denne omgang ble mottatt 24. juli inne på kontinentalsokkelen mellom Jan Mayen og Grønland. I desember våknet så plutselig senderen til liv igjen, og vi fikk en del posisjoner som viste at nå var hvalen tilbake helt nord i Framstredet i området hvor den ble merket 10 måneder tidligere.
 
Unikt studie
Dette er første gang i historien at en grønlandshval fra denne bestanden er blitt sporet med satellitt og atferden til dyret var i utgangspunktet svært overraskende. Hos andre bestander av grønlandshval f. eks i Beringhavet og i Canada vandrer dyrene nordover om sommeren og så sørover igjen om vinteren, altså helt motsatt av hva vår hval gjorde. I tillegg holder de seg gjerne på grunt vann, mens vår hval hovedsaklig oppholdt seg i områder med vanndyp godt over 1000 m. Det kunne jo være at siden vi bare hadde data fra ett individ så hadde vi fått tak i en tulling som ikke oppførte seg normalt. Det viste seg at når vi undersøkte flere hundre år gammel litteratur som beskrev viten om Spitsbergenbestandens liv og levnet, så oppførte hvalene i gamle dager seg akkurat som den vi merket. Tidlig på året fangstet man i det som i gammel litteratur ble kalt «the Northern Whaling Ground» mellom 77–80,5 ºN. Så på sommeren begynte hvalene å vandre langs iskanten sørvestover og ble igjen fangstet på i juli og august i området som ble kalt «the Southern Whaling Ground» mellom 70–75 ºN. Vår merkede hval fulgte jo denne oppskriften på vandringsmønster bortsett fra på ett punkt og det gjaldt der hvor de overvintret. I gammel litteratur antok man grønlandshvalene overvintret sørvest i Grønlandshavet nær Island, mens vårt individ overvintret helt nord i det som var «the Northen Whaling Ground» (se kart). Det var jo ingen båter som var ute om vinteren i mørketiden og leitet etter hval i gamle dager, så det kan være at man bare tippet hvor de overvintret (og da tippet feil), eventuelt at den fraksjonen som eventuelt overvintret ved Island i gamle dager ble utryddet av den tidligere harde fangstingen.
 
Lyttebøye i Framstredet
I et forsøk på å overvåke tilstedeværelse av grønlandshval og andre marine pattedyr, satte vi for et par år siden ut en lyttebøye midt i Framstredet som skulle fange opp lyder fra disse dyrene året gjennom innenfor en radius av 50 km. Dette viste seg å være et fantastisk redskap for å overvåke særlig hvalarter, men også lyder fra syngende selarter samt lyd fra seismiske undersøkelser ble registret. Lyttebøyen ble hengt opp på 80 meters dyp på en oseanografisk rigg på ca 79 ºN og 5 º V rett øst for kontinentalsokkelen til Grønland midt i «the Northern Whaling Ground». Da vi hentet opp denne bøyen og lastet ned resultatene hørte vi til vår store overraskelse masse grønlandshvallyder fra oktober hele vinteren gjennom og frem til neste sommer. I perioden desember til mars ble det fanget opp lyd fra denne hvalarten hver time, døgnet gjennom hver eneste dag!! Grønlandshvalene har et variert akustisk repertoar som består av enkle lydsignaler, sekvenser av slike og komplekse sanger. På lyttebøyen vår ble det oppdaget over 60 ulike sanger. En slik stor variasjon i sangmønster er helt unik sammenliknet med hva som er registret hos andre bestander av grønlandshval og faktisk helt unikt blant pattedyr bortsett fra oss mennesker. Hos andre bestander har man kun påvist et fåtalls ulike sanger selv om disse bestandene er mye større enn Spitsbergenbestanden. Det er bare hannhvalene som synger, og vi har ingen metode for å avgjøre hvor mange hval som er tilstede basert på data fra disse lyttebøyene. Det kan for eksempel være at vi har veldig få hanner som synger for livet alle de sangene de kan for om mulig å tiltrekke seg en hunn, eller vi kan ha en god del hanner tilstede som synger hver sin sang. Andre metoder må til for å kunne avgjøre dette. Uansett ser det ut som om vi hadde griseflaks med hvor vi satte ut denne lyttebøyen og har truffet mitt i et overvintringsområdet for denne sjeldne hvalarten. Lyttebøyen gav oss også masse annen informasjon om trekk av blåhval og finnhval forbi bøyen om våren og tilbake igjen om høsten, synging fra storkobbehanner om våren, og lyd fra en rekke andre tannhvaler, i første rekke narhval og hvithval. I tillegg var det overraskende hvor mye støy som ble plukket opp fra seismiske undersøkelser som må ha foregått langt unna dette lytteinstrumentet.
 
Fremtidsrettet og miljøvennlig
Denne nye teknologien med bruk av passive lyttebøyer har altså vist seg å være en glimrende metode for å studere tilstedeværelse av forskjellige arter av sjøpattedyr samt menneskeskapt støy. Det er en fremtidsrettet, miljøvennlig måte å samle inn biologisk informasjon på som vil være svært nyttig i disse dager med klimaendringer som antas å endre utbredelsesområdet for de rent arktiske hvalartene i forhold til innvandrende sørligere arter. I 2011 var vi uheldige i og med at hele riggen som denne lyttebøyen og alle de oseanografiske instrumentene var festet til var blitt tatt av isen og dermed mistet for godt. I vår var vi derimot heldige og fikk støtte fra Svalbards Miljøvernfond til innkjøp av nye lyttebøyer som skal settes ut henholdsvis i Svalbardområdet, så vi er tilbake igjen med to nye instrumenter fra og med høsten 2012.















Kart med observert Grønnlandshval ved Svalbard.
Website Builder drives av  Vistaprint