Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Fangstfolket på Auve
 
Omlag 25 meter over havet, lå det en stor boplass i midten av yngre steinalder, for omkring fem tusen år siden. Det er ikke stort å se av boplassen i dag, men undersøkelser har vist at det er bevart rester av boplassen i jorden utover hele flaten på begge sider av Vesterøyveien og Auveveien akkurat i veikrysset.
 
Fotografiet til venstre fra 1980 viser boplassen under utgraving.
 
I bakgrunn stikker Vardås opp.
 
De største undersøkelsene foregikk i årene 1979-84, på vestsiden av Vesterøyveien. Men også i 1990-årene var det mindre undersøkelser på stedet, senest sommeren 1998.
 
I løpet av årene fra den første prøveundersøkelsen i 1976 til siste etterundersøkelse i 1998 ble det funnet 93 429 stykker flint, i tillegg til 380 skiferstykker, 128 stykker pimpstein, 64 stykker av andre bergarter, 72 stykker rav og 12 stykker bearbeidet bein. Dessuten ble det funnet ikke mindre en 40 073 stykker keramikk. Hvert eneste av disse i alt 134 158 arkeologiske funn er vurdert, beskrevet og klassifisert.
 
Fangstfolkene var bosatt på Auve ved Langeby i Sandefjord fra ca. 3500-2700 f.Kr. Til å begynne med kan det hende at stedet ble brukt til ritualer knyttet til fangsten, for senere å bli en ren fangsstasjon i brik om sommeren, men kanskje også til andre årstider. 
 
Det er også omkring 35 800 stykker av dyrebein; arbeidet med disse har foregått ved Zoologisk museum i Bergen. ble funnet under utgravningene på 1980-tallet. Det er ikke holdt andre husdyr enn hund og stedet har vært en ren fangstboplass, med bein av fisk, sel, og småhval i tillegg til enkelte pelsdyr som oter og bever. Over ser vi en niseknokkel.
 
Mange av funnene tyder på at det må ha eksaistert kontakter med jordbruksmiljøene i Syd-Skandinavia, for derfra må de slipte flintøksene etter all sannsynlighet ha kommet. Det samme gjelder keramikk håndtverket, men det kan også romme minner om en tid noen hundre år tidligere, da det eksisterte en jordbrukskultur ved Oslofjorden med produksjon av keramikk og andre ting som hørte tiden og miljøet til. 
 
Keramikken fra Auvepoplassen må ha vært produsert lokalt - om ikke på selve boplassen, så et sted i distriktet. Form og dekorstil viser at den var en del av et kulturfellesskap som rakk fra Sunnmøre til Bohuslän. Lokal produksjon var det nok også av redskaper av flint og skifer, og til og med av ravsmykker, å dømme etter de mange avfallsstykkene av slike materialer som er kommet for dagen. En del av beinfunnene viser at folk må ha beveget seg over litt større områder, for innlandsarter som bever og abbor var neppe fanget så langt ut i skjærgården som Auve lå i steinalderen.
 
Det er funnet hundrevis av hele og ødelagte pilspisser av flint og skifer. Kartet viser fangstboplassens den gang sjøen gikk helt opp til boplassen.
 
Av bein en enkel harpun og en bit av en fiskekrok. Steinredskapene omfatter økser av flint, skrapere, kniver, bor og andre småredskaper, slipesteiner av kvartsitt og pimpstein og 10 ravperler.
 
Buttnakket øks fra Bugården i Sandefjord.
 
 
Når den åpne strandboplassen opphørte som fangssted ble den etterfulgt av en form for jakt og fangst som var mer integrert i jordbrukssamfunnet. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kanskje er det en forbindelse mellom fangstfolkene på Auve og brukerne av den buttnakede øksen fra Bugården til den tynnnakkede steinøksen fra Brønnum til venstre fra jordbrukskulturen i den tynnakkede øks tid - 4 500 f.n. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Jegerne i Auveboplassens tid har også hatt tilhold på andre steder, som f.eks Sandtrahelleren på Løve i Tjølling som er undersøkt med funn fra slutten av steinalderen som resultat.
Website Builder drives av  Vistaprint