Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Siden er under utforming. Informasjon kommer.
 
 
Det jaktbare viltet
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Under de første årtusener etter at innlandsisen trakk seg tilbake stakk bare de høyeste delene av Raet over havflaten mens de store forandringene i faunaen fant sted. Man vet at vilt som villrein hadde stor jaktbar betydning dengang, men vi vet ikke om moskusokse og mammut var en del av høyviltfaunaen inntil de forsvant fra fastlandet for alltid, i likhet med forekomstene i Vest-Sverige. De dro trolig i likhet med grønnlandshvalen, isbjørnen, de arktiske selene og hvalrossen bort når klimaet ble mildere og landskapet skiftet karakter under landhevingen. I Hvalfangstmuseet i Sandefjord ligger levningene fra en tolvtusen år gammel Grønnlandshval fra Rekkevik i Larvik.
 
Under den mildere perioden som med visse kaldere avbrudd fulgte tundraens retrett, ble bjørk- og furuskoglandskapet kolonisert av nesten alle de høyere dyrearter som vi i dag betrakter som veletablerte innslag i faunaen. Innvandringen tok imidlertid etter alt å dømme en brå slutt da Østersjøens utløp i syd ble utvidet og landforbindelsen med kontinentet via Danmark opphørte. Da dette inntraff for omkring 9.000 år siden, besto Raet ennå bare av spredte øyer syd for fastlandet, som den gang var det indre Vestfold på nordsiden av Raet.
 
Foruten det nåværende viltet forekom et par andre interessante jaktbare arter i Skandinavia tidlig under eldresteinalder: visent (europeisk bison) og urokse. Visentens nærvær i Norge er lite trolig, da det ikke finnes funn på vestkysten av Sverige eller i Norge. Uroksen var imidlertid ikke uvanlig i Skandinavia, og ifølge enkelte bedømmelser holdt den til her helt inn i middelalderen. Det er gjort 9.000 år gamle urokse-funn i Vest-Sverige, men noen indikasjon på at dette dyreslaget har spilte noen nevneverdig rolle finnes ikke på Raet før beinfunnene på Auve-boplassene (undersøkelsen i 1976) fra begynnelsen av yngre steinalder for 5.500 til 4.700 år siden.
 
Til dyrearter som sikkert var mer vanlige i Vestfold under eldre steinalder enn nå for tiden, hører tre av de fire store rovdyrene: bjørn, ulv og gaupe. Av disse er det bare gaupa som nå noenlunde fast blir observert i Vestfold.
 
Om det fantes bjørn, ulv og gaupe i livskraftige populasjoner på denne delen av kysten for 7.000 år siden, innebar det neppe at de utgjorde et dominerende innslag i kystfaunaen, snarere var det stikk motsatt, ettersom artene krever store områder og under visse perioder av livet faktisk er virkelige langtravere. Derfor hørte de store rovdyrene med sikkerhet hjemme i innlandet, og ikke i kystområdene.
 
Selv under den mest stasjonære tid, dvs. når deres unger er små, bør man regne med at de store rovdyrene har et hjemområde på flere kvadratmil. En konsekvens av dette er at selv de større av datidens øyer på Vestfold-kysten nok har vært for små til å hyse faste populasjoner av bjørn, ulv og gaupe, da Raet neppe har forsørget bestander av kløvvilt. Knokkelfunnene fra den 7.000 år gamle Nøstvedt-boplassen Frebergsvik i Borre inneholder ikke slikt materiale.
 
At faste stammer av store rovdyr ikke hadde fast tilholdssted i kystlandskapet betyr naturligvis ikke at området helt unngikk besøk av for eksempel omkringtravende ungdyr av ulv. Også isvandringer ut til øyene kan ha funnet sted noen ganger. Men å dømme etter våre nåværende kunnskaper om de store rovdyrenes vaner bør imidlertid disse besøk ha vært såpass sporadiske at de i et langt perspektiv ikke har fått noen konsekvenser for bestanden av mulige byttedyr.   
 
Fra den svenske vestkysten er det også flere funn av europeisk villkatt under jegersteinalderen, men villkatten er ikke kjent fra funn på Raet. Den svenske forskeren Torkel Hagström tar forekomsten av europeisk villkatt på vestkysten i Sverige som  et tegn på at det neppe var gaupe i kystområdene der, da artene som regel ikke forekommer sammen.
 
Til de tilfeldige innslag hørte kanskje også jerven, det fjerde av våre store landrovdyr. Artens utbredelse tilhører i dag i Sør-Norge høyfjellet. Men både som vilt og som predator på annet vilt har nok jerven, da som nå, i praksis ha vært uten betydning for øy- og kystbefolkningen  på Raet.
 
Hvor interessant kan de store  rovdyrene ha vært som vilt ? At disse dyrene i det osteologiske materialet er fraværende på Raet, kan bety at de spilte en enda mer ubetydelig rolle enn kløvviltet, jamført med fisk, fugl og sjøpattedyr, ettersom de store rovdyr sannsynligvis helt var fraværende i skjærgårdslandskapet. Jegerne måtte derfor reise et godt stykke inn i fastlandet eller over havet mot øst, for å kunne bedrive denne vanskelige, langvarige og absolutt ikke ufarlige jakten.
 
På den andre siden skal vi ikke utelukke at man noen gang virkelig gjorde denne ekstra satsningen. Å felle en bjørn må i alle fall  ha medført betydelige anstrengelser: en kraftig hann gir et par hundre kilo kjøtt av høy kvalitet. Til og med labbene er velsmakende og pelsens anvendelighet behøver vel ikke noen kommentar. Ingen andre nedlagte rovdyr representerer en større verdi enn en felt bjørn, en konsekvens av høy skinn- og kjøttverdi.
 
At ulvejakt forekom, er kanskje mer usannsynlig. Vi kan formode at om noen ulv tok seg ut i skjærgården,  løp den en betydelig risk for å bli felt. Men forekom det jaktekspedisjoner inn på fastlandet for å nedlegge ulv ?
 
Ettersom tambuskap i eldre steinalder ennå var et ukjent fenomen, var det intet verdimessig tap forbundet med en ulvs nærvær bortsett fra konkurransen om kløvvilt på flere felles byttedyr. Noen direkte trussel mot mennesket bruker ulven heller ikke å utgjøre, på tross av alle spekulative historier.
 
Ble det felt ulv var nok det mest interessante å tilvirke skinnet. Det finnes heller ikke noe som peker mot at ulvekjøtt ble spist. Dette gjelder også kjøtt fra hund, dvs. tamformen av ulv.
 
I særdeleshet det tredje rovdyret – gaupe – ble sikkert anrettet om det ble felt. Gaupekjøtt anses for å være meget velsmakende og har spilt en rolle i bl.a. samisk og russisk mattradisjon.
 
Gaupa er sky, vaktsom, langtvandrende og kan klatre i tre, og da som nå sikkert et ytterst vanskelig vilt å jage. At arten skulle ha hatt noen økonomisk betydning for jegerne i steinalderen, forekommer meget usannsynlig. Men at den ble jaktet på når tilfellet ga seg, kan vi på den andre siden uten videre regne med. Dels er jo kjøttet som nevnt ett prima livsmiddel, dels holder pelsen, spesielt vintertid, meget høy kvalitet.
 
Av kløvviltet kjenner vi fire arter fra boplassene rundt Skagerak: elg, kronjort, rådyr og villsvin. Vi ser da bort fra den tidligere omtalte uroksen.
 
Elgen var sikkert et typisk fastlandsdyr. Det er lite sannsynlig at noen av øyene på Raet hadde en fast stamme av arten i eldre steinalder. Om elg dukket opp i skjærgården under for eksempel en isvinter bør den, som et attraktivt vilt, ha blitt utsatt for intensiv jakt så snart dens nærvær var blitt kjent. Om den da klarte seg, hadde den kronhjorten å konkurrere med, og skjærgårdsterrenget var etter alt å dømme mer kronhjortsmark enn elgmark.
 
Vestfold er nå det fylket der det er størst tetthet av elg. Her ble hele 6 dyr skutt pr. 10 km2 jaktareal i år 2000. Felte elg utgjorde i år 2000 923 dyr, som var 85 % av tillatte felte dyr. Fellingstillatelsen for elg var i år 2000 45.200 dyr i Norge. Det ble i alt i år 2000 skutt  38.000 elg.
 
Med hensyn til elgens tallrikhet må vi nok innse at en bestand så tett som den vi opplever i dag sikkert neppe forekom under jegersteinalder. Det finnes derfor anledning til å formode at elgen for 7.000 år siden var et eksklusivt bytte, som man fikk dra til mer fjerntliggende marker for å kunne jage. De nærmeste veideristningene av elg ligger i på Åskollen og ved Skogerveien i Drammen, ved Kløverfosssen  i nærheten av  Drammenselva og ved en 6.000 år gammel fangstboplass på Ekeberg i Oslo. Vi har dessuten ristninger  av vilt i Østfold og Bohuslän. Ristningene i Østfold og Bohuslän er av arkeologer tidfestet til bronsealder. Et stort bergmaleri i Tumlehed på Hisingen sydligst i Bohuslän. Malingen er mesolittisk og forestiller en kronhjort. Dessuten finnes det gamle bergmalerier av rein fra Seljordsvannet og elg og mennesker  fra sjøsystemene i Vest-Värmland.
 
Kronhjorten derimot konkurrerer med villsvinet om plassen som det mest verdifulle kløvvilt i Vest-Skandinavia. I Skandinavia har vi nå for tiden en tydelig oppdeling i en norsk og en sydsvensk rase. Etter det osteologiske materialet fra den tid vi her behandler, liknet eldre steinalders kraftige kronhjort mest på den norske typen.
 
Kronhjorten fant seg sikkert meget vel til rette i skjærgårdsskogene rundt Skagerak i jegersteinalder, først og fremst i løvskogene, men også i de sparsomt forekommende åpnere markene. Men om den også forekom på Raet, finnes det ennå ingen spor av.  En tetthet på to hjorter per kvadratkilometer i vår- og vinterstamme er meget realistisk å regne med, i hvert fall på østsiden av Folda. Der mennesket alene fungerte som topp-predator, bør et jaktbart uttak på drøyt en hjort på to kvadratkilometer ha vært bærekraftig. Dyrene var som sagt store, så en okse kan meget vel ha gitt over 150 kg kjøtt, en kalv om høsten bortimot 50. En kjøttavkastning fra kronhjort på 75 kg pr. kvadratkilometer og år forekommer fullt mulig; den kan faktisk ha vært betydelig høyere i de mest gunstige miljøene.
 
I år 2000 var det tillatt å felle 95 dyr i Vestfold. 22 hjort ble felt i Vestfold i år 2000 mot 2 i 1990. Dette viser at hjorten er i ferd med å bre seg til områder der den i den nære fortid ikke var vanlig. Fellingstillatelsen for hjort høsten 2000 var 35.400 dyr i Norge. Det ble i alt i år 2000 skutt 22.534 hjort.
 
Rådyret er en annen art som hevder seg vel i kysttrakter. Det er også et både produktivt og ekspansivt dyr. Dets evne til å finne seg til rette i ulike miljøer har spesielt vist seg i moderne tid.
 
 
Under de senere år er rådyrsbein blitt funnet på Orust i Bohuslän og de er 9-10.000 år gamle. Opplysningene i litteraturen om at rådyret er et av de kløvdyr som sist innvandret på den skandinaviske halvøya før landbryggen over Øresund-beltetene ble oversvømmet av vann for ca. 9.000 år siden, må nok derfor revideres. Arten har en egen evne til bre seg utover, og på ca. 150 år har rådyret i Sverige økt fra et par hundre til bortimot en halv million, dette samtidig som det har vært utsatt for – og uten videre tålt – en betydelig beskatting gjennom jakt.
 
Dette minste av våre hjortedyr forekommer ofte i meget tette bestander i kystnære løvskogsmarker med mildt klima og finnes i dag ute ved kysten på Østerøya, Vesterøya, Eftanglandet og over hele Raet.
 
Fra Danmark finnes det eksempler på populasjoner med tetthet på ett dyr pr. 1-2 hektar i enkelte områder. Slike populasjoner tåler et jaktuttak på ca. 20 dyr pr. kvadratkilometer. Dette tilsvarer et par hundre kilo kjøtt ettersom rådyrene ikke er så store – et voksent dyr gir vanligvis under tjue kilo, et rådyrkje på høsten under ti kilo.
 
Tetthet på nevnte nivå var imidlertid sikkert uvanlig i steinalderen. De forekom kanskje på visse småøyer, på arealer som var for små for at kronhjort og villsvin skulle slå seg ned for godt. Kronhjorten konkurrerer delvis med rådyret om samme beite, og villsvin tar gjerne de yngste rådyrkjeene. På større øyer med villsvin kan således rådyr ha forekommet i liten grad. Hvis de da i eldre steinalder hadde nådd å spre seg til Raet og denne delen av Skagerakkysten.
 
I alt ble det i år 2000/01 skutt 31.300 rådyr i Norge, og en må tilbake til 1990/91 for å finne et lavere fellingstall.
 
En helt annen rolle for forsørgingen spilte det fjerde av Skandinavis daværende kløvdyr - villsvinet. Med et klima som var mildere enn nå, samtidig som kystskogene var rike på bl.a. hassel og etter hvert også eik, måtte miljøet for villsvin ha vært nesten ideelt. Fraværet av store rovdyr på øyene gjorde sikkert også sitt til for å øke smågrisenes mulighet til å overleve.
 
Det mest kjente fragment av bein fra svin på denne delen av Raet er fra fangstboplassen på Auve (fra undersøkelsen i 1976), men om villsvinet var så lett tilgjengelig på Raet i jegersteinalder som på vestkysten av Sverige, avhenger bl.a. annet av om villsvinet på den tiden var innvandret til denne delen av Skagerakkysten.
 
Når jegerne i steinalderen beskattet villsvinet, utnyttet de en av de fornemste proteinkildene den levende faunaen tilbyr mennesket. Populært sies det at om man har to griser på våren, kan man felle tre på høsten og ennå ha to igjen til neste vår. Legger vi dessuten til at villsvinet vokser raskt og gir et godt kjøtt av meget høy kvalitet, så får vi et bilde av en art vel verd å betegne som en naturresurs av betydelig verdi.
 
Men avfallsplassene ved bosettingene på Raet viser så langt ingen store innslag av høyverdig landlevende vilt. Derimot finnes det rikelig med bein etter sjøpattedyr som småhvalen nise og kvitnos fra Nøstvedt-boplassen Frebergsvik og nise fra fangstboplassen på Auve. På Orust i Bohuslän er det også funnet masse etterlevninger etter kvitnos. Delfinfangsten rundt Skagerakkysten synes å ha vært meget viktig!
 
En fanget sel var også anvendbar på mange måter. Foruten hud og kjøtt er det verd å ta hånd om spekket, som bl.a. kan gi brensel for lys og være impregneringsmiddel for skinn.
 
Ved kysten av Skagerak var den mest gråsel som ble fanget. Dette kan bero på at den var vanlig og at den på grunn av størrelsen – omtrent 200-300 kilo – var attraktiv som vilt. Gråselen på den svenske vestkysten forekommer nå meget sjelden med en populasjon på 30-40 individer. Den gamle svenske vestkystpopulasjonen av gråsel ynglet ikke som den atlantiske og ikke som østersjøgråselen, uten under tiden midt i mellom disse, altså midt på vinteren. Jakt på selunger kan ha vært en begivenhet som hørte til oppgavene midtvinters.
 
Nå virker det i følge selforskeren Sven-Gunnar Lunneryd som vestkysten av Sverige har gråseler både fra de brittiske øyene og Østersjøen. Dette vet man egentlig ikke sikkert, men man antar dette på bakgrunn av den årstiden unge dyr har vært observert
 
Det er altså noe uklart om den opprinnelige gråselstammen på vestkysten av Sverige er helt forsvunnet, men dyr som nå lever der, representerer en i tid senere nykolonisering fra vest og øst.
 
Fra funnsteder ved Skagerakkysten er også steinkobbe kjent, selv om de den gang  forekom mer sparsomt enn funn av bein fra gråsel. I dag er det tvert om, da Kattegatt-populasjonen av steinkobbe nok er oppe i ca. 15 000 dyr.
 
Under de årtusen som gikk etter innlandsisens retrett, fantes arktiske seler av flere arter, for eksempel grønnlandssel og storsel, langs norskekysten. Fra Frebergsvik og Auve finnes det beinrester etter sel, men delfinfangsten har etter funnene å dømme spilt en mer betydelig rolle. Og småhvaler av ulikt slag forekom sikkert mye oftere i skjærgåren den gang enn nå.
 
Mindre rolle spilte antakelig småviltet rev, oter og bever, men oter og rev inngår i funnmaterialet fra Frebergsvik og Auve, og knokler fra bever i levningene fra Auve-boplassene.  At disse pelsdyrene ble satt pris på, behøver vi ikke å betvile, i det minste bever og oter, kanskje også rev, ble nok dessuten anvendt som kjøttleverandør. Oterens rolle i denne sammenheng er verd å notere: enda inn i våre dager har oterkjøtt blitt regnet som meget smakfullt på visse hold. Kvalitetsmessig er det bedømt til å være bedre enn selkjøtt.
 
Reven er et rovdyr med stor reproduksjonskapasitet og tilpassingsevne.   Den finner seg vel til rette både i skjærgård og storskog og fantes sikkert etablert på de større øyene. At den kunne leve som snyltegjest i boplassenes nærhet, er ikke utenkelig. Kanskje små revunger ble fanget og foret opp for senere slakt ? Slik fangst og oppforing har gamle tradisjoner i bl.a. samisk kultur.
 
Beveren bør ha vært tallrik i flere vann- og sjøsystemer knyttet til Lågen, Svartåa, Skorgeelva, Storelva og Merkedamselva. Kombinasjonen rik løvskogsflora og fritt strømmende friskt vann passer arten utmerket. Noe saltvannsdyr er beveren imidlertid ikke, så vi får anta at den ble fanget ved jaktekspedisjoner til fastlandet.
 
Når det derimot gjaldt oterjakten, gikk det sikkert bra å bedrive den i skjærgården. Langt inn i forrige århundre ynglet oteren på holmer i Skageraks skjærgård. Dessuten fantes den naturligvis også i ferskvann, men da i isfrie vannsystemer. I motsetning til beveren har oteren krav til åpent vann året rundt.
 
Et annet av våre større mårdyr, grevlingen, savnes i materialet fra kysten av Skagerak og Kattegatt. Det er neppe trolig at denne kulturbetingede arten var like vanlig da som nå. Grevlingfettets anvendbarhet som lærsmøring og kjøttets for et mårdyrs relative smakfullhet – gjelder yngre dyr – kan meget vel ha vært kjent under jegersteinalderen. At grevlingen den gang har holdt til i skjærgården på Raet virker imidlertid mindre trolig.
 
Et annet dyr som saknes i funnlistene er haren. Likevel fantes den i landet, den ble jaget på andre kanter – kanskje ble den fanget i snare – og den har velsmakende kjøtt. Kanskje savnes den som følge av små harestammer, hardt presset av rev, mår, villsvin og rovfugler…?
 
Da gjenstår det så blant pattedyrene bare noen mindre arter, som kan ha hatt en viss jaktmessig betydning. Pinnsvin og ekorn, men bein etter disse artene finnes ikke på kysten av Skagerak. Ekorn og pinnsvin er anvendbare matdyr i en del land og kan meget vel også ha vært det her for lang tid tilbake. Dessuten er jo ekornpelsen av behagelig kvalitet.
 
Funn av fuglebein fra alke, lomvi og geirfugl i Frebergsvik, og stokand, siland, lomvi og teist fra Auve viser at fugl var en del av kostholdet. Fra boplasser og fra naturlige samlinger av beinrester fra jegersteinalder kan vi fra Skånes vestkyst til Telemark regne opp imot nærmere 70 fuglearter, deriblant den for et par hundre år siden utryddede geirfuglen – en stor alke uten evne til å fly – som nevnt over er påtruffet i materialet fra Frebergsvik. Boplasslistene gir et variert inntrykk av fugl og deres sammensetning fra havørn og kongeørn, gravand, storgås, sangsvane og knølsvane til storskarv, tiur, lundefugl, trost, kråke og ravn m.m. antyder at fuglejakt ble drevet uten stor utskilling. Men småfugler savnes, kanskje ble de bedømt som verdiløse fra et matsynspunkt.
 
Nedtegningene gir nok snarere informasjon om hvilke store og middelstore fugler som kunne forekomme på sydøstsiden av Kattegatt og nordvestsiden av Skagerak, enn om fuglejaktens innretning.
 
Om sjøfuglen var mer tallrik i skjærgården på Raet i jegersteinalder, kan vi ikke sikkert vite. Kanskje var det tvert om på grunn av et hardere trykk fra mennesket og fra for eksempel havørn og rovfugler, som sikkert forekom betydelig oftere da.
 
En type beskatning av fuglepopulasjonen i skjærgården som vi savner indikasjoner på, er innsamlingen av egg fra sjøfugl.  Likevel kan slik virksomhet ha spilt en betydelig rolle. Under de våruker når ærfugl og måker ruger, kan utbytte av eggsanking bli betydelig. Virksomhet av denne type har meget gamle tradisjoner i skjærgården.
 
Med kjennskap til sjøfuglenes nåværende opptreden langs kysten er det bemerkelsesverdig at bein av måker og ærfugl er fraværende i materialet fra boplassene på Raet. Kanskje skyldes dette nettopp at de aktuelle artene i hovedsak ble beskattet gjennom innsamlingen av egg. Selv om eggsanking av et begrenset antall bare fører til at fuglen som oftest legger nye.
 
Moderne studier av ennå eksisterende naturfolks økologi påviser nesten unntaksvist hvordan disse i sitt uttak av naturresurser befinner seg nær et langsiktig optimalt nivå. Det finnes ingen anledning til å tro at de første menneskene på Raet fungerte annerledes i dette økologiske systemet. Den jakt som ble drevet, må altså ha vært vel tilpasset viltpopulasjonens produksjonskapasitet.
 
 
Fangstmetodene
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
For å skaffe seg føde under jegersteinalder, var menneskene henvist til hva fangst, jakt, fiske og innsamling kunne gi. Noen dyrking av vekster i større skala eller oppforing av dyr har trolig ikke forekommet, men også de eldste jegerne kan ha hatt hund.
 
Leveforholdene ble gjort lettere av to faktorer: menneskene som levde i områdene var fåtallige og dyrelivet rikt. Dessuten innebar fraværet av dyrkede arealer at flatene for innsamling av føde fra planteriket var større enn i våre dager.
 
Om de første antall mennesker på denne delen av Raet får vi kanskje tenke oss at det samtidig fantes en eller ett par familiegrupper her som hver var på noen titalls personer. De var kanskje ikke heller fast bosatte her, men forflyttet seg fra Lågenfjorden og østover på begge sider av kysten av Raet mot Merkedamsfjorden. Områdene ved bekke- og elvemunningene nord for det brede nordøstgående sundet utgjorde sannsynligvis en del av det området de beveget seg innen. En gruppe kunne da utnytte flere områder både i innlandet og ved kysten, hvilket ga mulighet til forskjellig slags fangst, jakt, fiske og innsamling på forskjellige plasser. Dyrenes og plantenes årssyklus påvirket sikkert valget av beliggenhet for boplassene. Man jaget steikobbe da den fødte sine unger på stranda i juni-juli og man passet opp gjessene, når de vagget ved kysten i august. Under sensommeren holdt man sikkert til ved vannsystemene da laksen og sjøørreten gikk opp for å leke. På høsten vokste hønsefuglenes kull til, men om det i skjærgårdsskogene fantes ungdyr av bl.a. hjort og villsvin, kan vi ikke med sikkerhet si. På høsten var det også bær og frukttid. På vinteren ble det jaget for eksempel elg, i løssnø. Da kunne man også isfiske på frosne sjøer. På våren kunne man liste seg inn på spillende skogsfugl eller passe opp trekkfugl ved overnattingsplassene. Dette er bare en antydning om en årssyklus for en gruppe mennesker. Sikkert var den betydelig mer omfattende og sammensatt enn som så. I denne sammenheng får vi også tenke oss at man så å si parallellarbeidet slik at noen plukket bær mens andre holdt på med jakt.
---
 
Hvilke fangst-, jakt- og fiskemetoder var det mulig å tenke seg under denne tid ? Hvilke kan belegges gjennom utgravninger i Norden i allmennhet og spesielt på de boplassene som ble benyttet ?
 
Når det gjelder å få fram hvilke metoder som er mulig å tenke seg, finnes det to veier å gå:
 
  • Man kan studere teknologien hos folk som lever i en natur av samme slag som den hos oss i jegersteinalder,
  • Man kan studere hvilke metoder som ble anvendt i Norden i eldre historisk tid.
 
De eksemplene som beskrives i det følgende er altså ikke metoder som det er direkte belegg på fra utgravninger, men slikt som har kunnet gjøres gjennom sammenligninger med andre nålevende jegerfolk og i eldre nordiske beskrivelser av fangst, jakt og fiske.
 
De beskrevne metodene krever ikke noen avansert utrustning og er derfor mer eller mindre tidløse. Metodene er i hovedsak av to slag: passive og aktive metoder. Passive metoder kalles de der jegeren lar redskapen gjøre selve arbeidet eller at fangsten krever et større oppbud av folk. Det kan da gjelde for eksempel feller, galler eller fallgroper, men også ved fellesjakt på elg og hval. Aktive metoder er ellers betraktet slik at jegeren selv må søke opp byttet og drepe det. Den passive metoden og fellesjakten kalles ofte fangst og den øvrige aktive jakt. Når det gjelder fiske skiller man ikke på ”fiskefangst” og ”fiskejakt”, uten det hele kalles fiske.
 
Fangst
 
Av vidjer, remmer eller liner kan en gjøre snarer. De anvendes først og fremst for fugler og smådyr. De har vært av varierende konstruksjon. Den faste snaren kan ha vært festet til for eksempel en trestamme. Vippesnaren har vært festet på et nedbøyd ungtre som slår opp når snaren dras til. Slepesnaren har vært festet i for eksempel en stor gren som har satt seg fast i undervegetasjonen da dyret har dratt den med seg. Med snarer fanger man dyrene og i enkelte tilfeller kveler man dem også, som ved trostesnarer.
 
Stokkfeller har blitt benyttet for hønsefuglene, tiur, orrfugl og rapphøns, samt for ekorn, mår og oter. En stokkfelle består av en oppstilt stokk eller stokker over et kjøttstykke eller et fanget lokkedyr i bur. Da byttedyret går etter bete inn under stokkene faller denne ned.
 
For å fange rev har man anvendt seg av et enkelt men effektivt redskap, en såkalt tane. Man kapper et ungtre i mannshøyde, kløyver det i toppen og setter dit åtsel. Da reven forsøker å komme til lokkebeten blir den ofte sittende fast med en labb i trekløften og blir hengende. Om den da ikke gnager av labben, hvilket hender iblant, blir den et lett bytte for fangstmannen.
 
Nett av forskjellig slag har vært anvendt. Når man fanger landdyr med nett passer man dem normalt opp så de ikke blir gnagd i stykker. Bevernett og en særskilt form for laksegarn som blir benyttet i Lågen er ofte utstyrt med en signalanordning. Enkelte nett drar man hurtig opp i f.eks sund hvor sjøfugl passerer eller mellom to trær for skogsfugler som skremmes dit. Så fort fuglen har flydd inn i nettet, må de slakkes så den trassler seg ytterligere inn.
 
Selvskudd har vært navnet på oppstilte spyd som ved berøring ble skutt ut for å gjennomtrenge byttet. En trampefelle er konstruert slik at den slår igjen om dyrets fot.
 
Fangstgroper kan ha vært vanlige. De dekkes av kvister og vidjer og på disse legges et åtsel. Stengsler av ris kan også lede fram til gropene. De store fangstanlegg med så mange som 121 fangstgroper fordelt på 4 systemer, som ble avdekket under de arkeologiske utgravningene  i Dokkfløyområdet, var imidlertid bare i bruk i to hovedperioder, fra 200-300-tallet f.Kr. til 500 e.Kr.  3 meter høye sperregjerder ledet fram til en traktformet konstruksjon som skrånet nedover til 2 meters dyp. Denne teknikken krevde at flere mennesker samarbeidet enn tidligere, og utbyttet ble større. Slike store fangstsystemer er ikke avdekket i Vestfold.
 
I våre dager trekker 400-600 elger gjennom Dokkfløyområdet hver vår og høst. Til sammenligning var uttaket av elg fra ordinær jakt i Vestfoldskogene på 923 dyr i år 2000.
 
Som en slags fangstanordning må også holker av ulike slag betraktes. De ble bygget for å hyse en rugende fugl som senere kan beskattes på egg og dun.
 
Limstenger er greiner som er påført lim eller stenger til hvilke man lokker småfugl som setter seg fast i limet, da de slår seg ned på stangen.
 
Fangst av fisk med hjelp av utlegging av plantegift i dammer og bekker er ikke kjent fra nordisk etnologisk litteratur. Planter fra vår natur som skulle kunne være anvendbar til denne type fangst er bl.a. liljekonvall og idegran. Fra naturfolk i for eksempel Amazonas er imidlertid metoden kjent, og den kan vel heller ikke helt utelukkes for steinalderen i Norden.
 
Jakt
 
Jakten har funnet sted på mange forskjellige måter og med hjelp av våpen av forskjellig slag.
 
Den enkleste formen for jakt er den da grupper av jegere driver dyreflokker ut i vann eller utfor stup, for senere å kunne nedlegge de forsvarsløse eller skadede dyrene. Ned for stup finner man mange av de gamle bergmaleriene. Man kan også drive inn dyrene i innhegninger for deretter å drepe dem. De første husdyrene skaffet man seg kanskje da gjennom å beholde et par av dyrene levende.
 
Jaktspydet har man kastet på kort hold eller støtt inn i byttet. Mot større rovdyr har det kunnet skje i direkte strid dyr mot menneske.
 
Elg, hjort og villsvin har man kunne få til å stoppe med hjelp av dresserte hunder og deretter har de blitt nedlagt med spydet. Spydet har naturligvis også blitt anvendt til å drepe dyr som var fanget. Til dette har man også brukt dolk, klubbe eller øks.
 
For jegeren med hans begrensede fysiske resurser har våpen som kan benyttes på lengre avstand betydd mye. Pil og bue, slynge, bumerang, kastekjepp og kastesteiner er noen av de mest vanlige av slike våpen. Pilen og buen har kunnet anvendes ved jakt på en rekke forskjellige dyr: fra jakt på urokse til jakt på gressgjedde, for å dra noen vidt forskjellige eksempel. Dyr som søker tilflukt i tre, dyr som nærmer seg åtsel, fugler som sitter i tretopper, dyr som flykter for hund eller drevfolk, dyr som stopper for en hund osv. har vært aktuelle mål for en god bueskytter. Denne har sikkert også etter erfaring anvendt seg av forskjellige slags piler og buer.
 
Slyngen, som en god kaster med stor treffsikkerhet slynger i vei en mindre stein med, er et effektivt jaktvåpen mot smådyr. Kastekjeppen som kastes med en virvlende bevegelse inn i en oppflyende flokk fugler og den bøyde bumerangen, som kan vende tilbake om den ikke treffer bytte, er også utmerkede våpen som kan benyttes på større avstand. Et velrettet kast med en stein eller med flere steiner er også meget effektivt.
 
Vi vet at mennesket hadde god hjelp av hunden allerede under jegersteinalderen, og den 7000 år gamle Nøstvedt-boplassen, Frebergsvik i Borre, inneholder da også hundeben. De tidlige hundetypene ligner alle mer eller mindre på en spets. Dette er helt naturlig, ettersom spetsstadiet representerer et tidlig nivå i den utviklingskjede som utgjør domestiseringsprosessen fra ulv til hund. Spetskarakteren framgår tydelig av hundenes kranier.
 
Spetshundene har opprinnelig vært anvendt til vakt og jakt, kanskje også som trekkdyr. Som jakthunder søker de viltet i taushet og avgir senere hals, når dyret har stoppet opp framfor hunden eller slått seg ned i et tre og hunden har tatt post nedenfor.
 
Slike egenskaper som å ”stille” en elg, ”stille” en mår i et tre eller helt enkelt markere hvor tiuren sitter, utnyttes ennå i moderne jakt og inngår sikkert i spetshundenes opprinnelige arsenal av egenskaper.
 
Når spetshunden ga hals var det nok den normale opptreden for jakthunden under tidlig steinalder.
 
Fra Vestfoldskogene var uttaket av hjort på  22  dyr i år 2000 og i år 2000 ble det i landet som helhet skutt 31.300 rådyr. I Buskerud ble det i år 2000 felt 487 villrein og i 2001 tillatt felt 1.803. I Telemark ble det i år 2000 felt 1.826 villrein og i 2001 tillatt felt 2080. Det ble i alt i år 2000 felt 7.631 villrein i hele landet og i 2001 tillatt felt 13.821 i Norge.
 
Fiske
 
Innen fiske finnes det en mengde aktive og passive metoder, av hvilke mange meget vel kan ha vært brukt ved de som overvintret på boplassene på Raet.
 
Av de aktive metodene er klubbingen kanskje den enkleste. Når laken eller gjedda står tett under isen på vinteren, kan den klubbes bevisstløs for så å tas opp. I grunne bekker kan to fiskere arbeide sammen. Mens den ene går fram der ørreten kan gjemme seg, slår den andre fisken med en stang. I dype kulper kan man også fiske med en stor krok på en stang. Håv eller snare kan også anvendes for å fange fisk på grunt vann og i trange vassdrag.  Når gjedda om våren går inn for å leke på grunt  vann, er det også mulig å skyte den med pil og bue.
 
I rennende vann kan en anvende ruser, enten i faste anordninger eller som såkalte sankeruser. Blant de eldste bør de fletta vierkupene inngå, her kom fisken gjennom kalven og det var kalven som hindret han i å finne veien ut. Tidligere var også sløefiske vanlig – en kasse av tre plassert i ei grunn elv med stengt åpning ved hjelp av ei fjøl i enden når sløa var i bruk. Flåtefiske og kister er også benyttet på Lågen i fiske etter laks. I mer stille viker kan såkalte kattise settes fast i bunnen. Fra land og utover til selve kattisa var det slått ned påler, og mellom pålene putta de granbar og busker. Det var særlig viktig at inngangen til fangstrommet fikk den rette trange og spisse kileforma, slik at fisken ble ledet inn, men ikke kunne finne veien ut.
 
I innsjøer eller på grunn sjøbunn kan man vade omkring eller padle i en båt og lystre fisk med eller uten ild.
 
Krokfiske har lange tradisjoner, og selve kroken kan være festet til ei stang. Med den rykker man opp fisken. Ved siden av kroken som ble brukt til å hugge eller pilke med, kan man i de fleste vann og på havet anvende krok med agn. Den kan gjøres av einer eller bein, som fragmentet etter beinkrog fra Auve eller beinkroken fra Framnes i Sandar. Mange kroker ble festet til et snøre. Fiske med krok og agn med dubb som viser når fisken biter, er i dag vanlig. Mens fiske med fastmontert og ubetjent stang, snøre og krok med agn etter ål i innsjøer nok er knyttet til bruk av jernkrok.
 
Så sent som på slutten av forrige århundre behersket ennå mange eldre kunsten å lage fiskesnøre av hestetagl. Det ferdige snøret var satt sammen av tynne tottær.
 
Fiske med garn kan foregå  på mange forskjellige måter. Man kan la garnet utspent drive i vannet, såkalt drivgarn. Man kan også feste garnet nede ved bunnen eller sette garn på ulike dyp avhengig av hvilken fisk man ønsker å fange.
 
Garnet kan dras i en bue ut fra stranda og senere tas inn mot land eller som not; dette kan også gjøres fra to båter. Garnet kan kastes ut på grunt vann eller i en elv over flere fisker, såkallet kastegarn. Garnet kan også settes som en trakt med lange fangarmer, en ruse. Isfiske med garn som dras under isen med hjelp av to parallelle hull er også vanlig.
 
Det er ikke helt klart når saltet kom hit til landet, men historisk er det først på 1.000-1.100-tallet at det var vanlig i bruk. De viktigste konserveringsmåtene med de eldste tradisjonene for fisk i Norden antar vi derfor å være tørking og røyking.
 
Harpun skal også nevnes som et redskap for jakt, både til lands og til sjøs. Framfor alt har den blitt anvendt for jakt på sel. En luftsekk festet på harpunens line gjør det mulig å få opp selen da den dykket eller sank. Denne jakt skjer oftest fra båt, men kunne også skje fra kano eller kajakk.
 
I jegersteinalder fantes det etter all sannsynlighet båter laget av vass (siv), samt båter laget av spant med kledde huder, flåter og stokkbåter. De kan brukes i grunne havsviker, på innsjøer og på elver som flyter stille. Kano og kajakk kan benyttes lengre ut i skjærgården, men på åpent vann til havs er det stor risiko knyttet til slike farkoster. Men utliggeren har virket stabiliserende, og at den var i bruk, finnes det belegg for gjennom funn av stokkbåt med utligger fra ei myr i Aurskog i Akershus og en utligger fra Sandungen i Hurum.
 
De plankebygde båtene er ikke kjente fra denne tid, men da man sikkert fisket også utenfor de grunne havsvikene, får man anta at det fantes en type av umiak. Dette er eskimoenes  navn for en skinnbåt, som ser ut omtrent som en stor Færderbåt, men som har bordene erstattet av preparerte selskinn som ble festet til et skjelett av trespanter. Kanoer av bark eller skinn finnes det ikke belegg for selv om det ikke er umulig at de kan ha eksistert. Kajakken regnes imidlertid av enkelte for å være en så spesialisert farkost at den etter deres mening heller ikke ble anvendt før senere innenfor eskimoenes kultur, og de slutter av dette at den ikke fantes i Norden under steinalderen.
 
På helleristninger i Østfold, i Bohuslän, Evenhus, Frostad i Nord-Trønderlag, i Alta og fra Kvitsjøen i Russland finnes det imidlertid helleristninger av båter som ligner på umiakker. På veideristningsfeltet på Evenhus er det domminerende motivet umiakklignende båter. Enkelte er avbildet sammen med småhval.
 
Mindre hvalarter som nise, kvitnos, kvitskjeving, grindhval og spekkhogger m.fl. ble trolig jaget inn på grunt vann og angrepet med skutel (harpun), spyd eller pil og bue. Til og med den store spermhvalen og grønlandshvalen er representert i funnene langs norskekysten. Det vitner om at også strandede hvaler ble nyttet.
 
For de ulike fangst-, jakt- og fiskemetoder som behandles her, behøves det ikke spesialiserte moderne redskapstyper. Geværet, som erstatter pil og bue, jernet i krokene, nylonet i garna og plasten i vølene er forbedringer, men ikke noe radikalt nytt. Med færre mennesker og et rikere dyreliv bør det ikke ha vært vanskelig å forsørge seg gjennom fangst, jakt, fiske og innsamling.
 
Et stort nordisk funnmateriale av beinrester fra byttedyr forteller at stort sett alle nålevende dyrearter, samt noen utdødde som f.eks urokse og geirfugl, har blitt jaktet på av mennesker under steinalderen.
 
Rester av garn finnes bevart fra Antrea i Karelen – av vidjebast – og fra Satrup i Slesvig – av lindebast. Fløtene har vært av bark og søkkene av stein. Kuper av flettet vier har blitt gjenfunnet i Danmark. Kattiser fra steinalderen er det ikke belegg for. Dette skyldes trolig at forandringene av vannlinjen også i nåværende innsjøer og vassdrag har vært store siden den tiden.
 
Harpuner, lyster og beinkroker av ulike slag finnes bevart. Det er på en lokalitet ved Skagerakkysten bl.a. funnet 11 fragment av omsorgsfullt bearbeidede kroker mellom 2 og 8 centimeter. Flere av disse beinkrokene savner spiss og feste for line, og det er derfor vanskelig å si om alle krokene har vært gjort for å brukes til å agne eller om noen ble anvendt som kroker for hugg. I Danmark er det til og med gjenfunnet en krok men en fastsittende stump av linen. Denne har vært gjort av sene eller av lær eller tarmmateriale.
 
Fra Danmark finnes det bevart kanoer av uthulte trestammer og padleårer fra steinalderen. Noen skinnbåtrester er ikke funnet. Men av flint og andre bergarter har man under denne tid laget bl.a. økser, skraper og kniver. Disse har blitt anvendt når man tilvirket f.eks økseskaft, pilskaft, buer, kanoer, padleårer og vierkuper. De har også blitt benyttet når man har gjort opp byttedyrene. Pilspisser er klare indiksjoner på jakt. Dolker og flåkniver av bein  viser også på hvilken måte byttedyrene ble tatt vare på.
 
Mangelen på horn- og beinredskaper samt det lille utvalget av redskapsmateriale av flint og andre bergarter på de overdekte boplassene gir ikke så mange direkte belegg for hvilke fangst-, jakt- og fiskemetoder som ble benyttet i denne tid. Men restene etter en harpun i bein fra Auve viser at dette var et våpen som ble benyttet under jakten.
 
Den almenne metodeoversikten og det funnmaterialet som i tid og rom omgir boplassene gir imidlertid mulighet til å anta med en stor grad av sannsynlighet at en rekke av disse metodene har vært i bruk.
 
Menneskene i både eldre og yngre steinalder har sikkert hatt en oppfinnelsesevne og overlevelsesevne helt i likhet med vår egen. Dessuten har de hatt en meget god kunnskap om viltets vaner, noe som vi i dag kanskje har vanskelig for å forstå fullt ut.
 
Vi kan anta at menneskene som bodde ved Skagerak og boplassene på Raet, anvendte en rekke forskjellige fangst-, jakt- og fiskemetoder:
 
  • garn har blitt anvendt på forskjellig vis,
  • fiske med krok og jakt med harpun og lyster har vært drevet, kanskje fra kano og umiak,
  • vierkuper, kattiser, snarer, feller og groper har blitt konstruert,
  • klubbing, isfiske og sporsnøjakt har sannsynligvis forekommet.
 
Allt dette tilsammen gir oss mulighet til å anta at en rikholdig og variert tilgang på føde var sikret, der naturens alle ulike resurser ble utnyttet og der maten næringsmessig var tilskrekkelig.
 
Website Builder drives av  Vistaprint