Vestfold og verdensarven - FRED  NEDRUSTNING, KLIMABALANSE, HISTORIE i DELE / GAVEØKONOMIEN
Antikken
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Seiltyper
Ror
Navigasjon
Spor fra minoisk-, fønikisk- og Ananjinokulturen
Kartografi 
 
Seiltyper
 
Hver enkelt skriftlig kilde er svært sparsommelige med konkrete opplysninger om hvordan seilene så ut i antikkens Middelhav og hvordan seilingen foregikk. Men ved å sette sammen mosaikken av opplysninger fra de forskjellige kildene, trer antikkens sjømannskap fram. Det seilet som var vanligst var et bredt, firkantet eller rektangulært formet råsegl.
 
Aristoteles, 384–322 f.Kr., født i Stagirus, naturvitenskapsmann, filosof og forsker, elev av Platon, kommer med opplysninger om bidevindsseilas i spørsmålsform. Lucian fra Samosata, av profesjon retoriker som levde rundt år 120, beskriver riggen i skipet i dialogen «Skipet». Plinus den Eldre bemerker den økende størrelsen råen fikk i romersk tid. Achilles Tatius, lærer i retorikk rundt det andre århundre i Alexandria og forfatter av det romantiske verk «Leucippe og Clitophon».
 
Råseilet er festet til en bom eller rå som er festet i rett vinkel i toppen av masten. Vergils beskrivelse i «Aeniden» er: «Og alle tar tak, binder skjøtene fast, slipper seilene ut, til venstre og høyre samtidig, og sammen dreier de den luftige rånokke fram og tilbake».
 
Fig 1. Hatshepsuts skip fra 15 århundre f.Kr. med doble styreårer.
 
Vasemaleri, gresk sortfigur fra 6. århundre før Kristus. Gjengivelsen er av et handelsfartøy og viser tydelig riggdetaljer, men en rekke tau som går fra bommen ned til dekk. Den midtre delen av seilet er surret sammen ved hjelp av revetauene. Endene er helt utfoldede. Mannen som styrer skipets to styreårer, holder hjørnene av seilet med den ene hånden. Masten er relativt lav med en lang bom.
 
Spriseilet er et firkantet seil der kanten er festet langs masten. Man fester en stake («spri») i en løkke i det øverste hjørnet av seilet, og heiser seilet opp ved hjelp av staken. Deretter festes staken i en tauløkke et stykke ned på masten. Sprien går dermed på skrå over seilet. En indikasjon på hvilke båttyper spriseilet ble brukt finnes i de ikke-skriftlige kildene; alle fremstillinger viser relativt små fiskebåter. Ut fra seilenes utforming og funksjon kan spriseilet håndteres av en mann. Seiltypen er meget godt egnet til bidevindsseilas.
 
Avbildning av et lite skip, andre århundre før kristus. Linjen som går langs sprien, er den akterste delen av seilet. Fremstillingen betyr at seilet er festet til masten, og at det blir heist ved at sprien blir festet i det ytterste hjørnet og så dradd opp og festet til masten langt nede. Personen til venstre er i ferd med å sette fast sprien i masten. Da har han allerede festet den i seilet. Masten er festet helt framme i baugen av båten. Relieffet er i det arkeologiske museumet i Thassos.
 
 
 
Et relieff fra første eller andre
århundre etter Kristus. Lite skip med to spriseil. Skipet seiler med begge seilene vridd helt ut til siden. Ingen opplysninger om relieffets opprinnelse er kjent.
 
Latinerseilet er en permanent skråstilt bom, pekende nedover og festet høyt opp på masten. To varianter fantes; en med bom nede og en uten bom. Det var et seil med en firkantet form og et med en mer vanlig triangulær form. Latinerseilet har bedre kryssingsegenskaper enn råseilet, og man kan seile høyere opp i vind med det. For å krysse med et latinerseil må man folde sammen seilet, vri bommen rundt masten og deretter slippe ut seilet igjen. Seilet er noe mer komplisert å håndtere, spesielt under kryssing, i forhold til både spri og råseilet. Synesius antyder at det var vanskelig å heise og senke.
 
Latinerrigget skip, andre århundre etter Kristus. Fremstillingen er fra et gravrelieff over Alexander fra Milet. Det er utstilt i Athens Nasjonalmuseum.
 
En definitiv fordel med både spri og latinerseil er at de har bedre kryssings- og bidevindsegenskaper enn råseilet. Ulempen er at de har begrensede revingsmuligheter i forhold til råseilet, som kunne reves meget raskt.
 
Roret
Hesidot er den eldste skriftlige kilden. Han levde noe før eller etter 700 f.Kr. Faren var involvert i sjøhandel, selv hadde han tilknytning til landbruket. Han råder broren til, når tiden for seiling er slutt, å stue vekk styreåren.
 
Hesidot og Homer bruker det greske ordet brukt «pedalion». I alle tekstpassasjene som nevner ror, står betegnelsen for rorarrangement i entall hos dem begge. Frem til perioden ca. 750–700 f.Kr. var et ror i vanlig bruk på greske handelsskip.
 
Gjennom hele den klassiske greske perioden var det ett enkelt ror på visse typer skip. Enkle ror ble brukt på krigsskip også etter at doble ror hadde erstattet det på handelsskipene. Men Hatshepsuts egyptiske skip fra 15 århundre f.Kr. er utstyrt med doble styreårer.
 
Vasemaleriene fra ca. 600–500 f.Kr. gjengir doble ror, to ror på vasemaleriene uansett skipstype. Framstillingene av rorløsningene er detaljerte.
 
Paulus, født i Tarsos og utdannet til jødisk skriftlærd i Jerusalem, foretok tre misjonsreiser i årene 45–47. Fengslet fra år 58, først i Jerusalem, senere ført til Roma og led sannsynligvis martyrdøden i 64. Han sier det var var to ror: «…samtidig løste de surringene på rorene». I Apostlenes Gjerninger 27–28 viser Paulus en god innsikt, og han har detaljerte og omfattende beskrivelser av rigg og utstyr.
 
Navigasjon
De viktigste skriftlige kildene til navigasjon er Homer, Plinius den Eldre, Paulus og Lucan. Appolonius sier entydig at solen, i likhet med stjernene, ble brukt til å navigere etter. Paulus nevner så vidt solens betydning for navigasjon om dagen i en bisetning: «vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning».
 
Å seile langs kystlinjen er den enkleste formen for navigasjon som finnes.
 
I Odysseen sies det: «…mot syvstjernen speidet han stadig og mot boots som synker i hav (…) mot bjørnen, hin himmelens vogn (…) Alltid går bjørnen i ring og speider i angst mot Orion (…) alltid under sin ferd over hav skulle holde hin stjerne til venstre. Sytten var dagenes tall som svant, mens han drog over havet (…)».
 
 
Her nevner kilden fem
stjernebilder. De beveger seg og Homer måtte kjenne til dette. Odyssevs styrer etter stjernene, og han seiler i tillegg over havet 17 dager i strekk. Det gjør han ved å bruke de ulike stjernene som referanser.
 
Lucan hevder at man seilte etter Nordstjernen, den mest lysende stjernen i begge «Bjørnene», henholdsvis Store og Lille Bjørn. Han hevder at Nordstjernen aldri synker i havet. Han er definitiv når han hevder at de ikke seiler etter stjernekonstellasjoner som beveger seg.
 
Vindforholdene begrenser periodene man kan seile trygt, omtrent fra tidlig på våren til sent på høsten. Retningene favoriserer også visse seilingsruter. I Egerhavet blåser vinden hele sommeren fra nord i retning sør. Andre vindforhold som har betydning, er en nordlig vind som blåser gjennom Rhonedalen ned til Middelhavet, og ved Gibraltar blåser vindene alltid fra øst mot vest eller omvendt.
 
En gresk oljehandler kunne frakte to eller tre tusen amforaer som inneholdt 4 liter olje hver til et marked hundrevis av mil unna i et eneste skip av moderat størrelse. Andre gjenstander som ofte er funnet i skipsvrakene, er metaller som bronse, tinn og jern. I tillegg finner man ofte kvernsteiner, statuer, kunstgjenstander og steinblokker beregnet til bygging av monumenter.
 
Mest kjent av kildene er Hesiod. Andre informative kilder er Demosthenes, Plinius den Eldre og Vegetius.
 
Spor fra minoisk- og fønikiskkultur
 
Fønikiske og minoiske kulturspor og funderingene knyttet til dem skjøt fart etter at professor Kristian Kristiansen, Göteborg Universitet, Institutionen för Arkeologi och antikens historia, i fjernsynets svenske dokumentarserie Helleristerne, den 22. april 2007, fortalte at Kivik i Skåne og andre steder i Skandinavia kan ha vært fønikiske handelskolonier. Det var tyve år etter at gårdeierne Gerd Irene og Tore Sønju oppdaget bergkunstfeltet på Langkjenn i Kongsberg.
 
Vi antar fønikiske og minoiske sjøfolk brukte trekantmåling i sin navigasjon. Metoden med trekantmåling, eller trigonometri, var vanlig hos hinduer, arabere og grekere på Kristi tid, og ble omhyggelig beskrevet av geografen Claudius Ptolemaios i hans verk Almagest.Vi antar at fønikiske og minoiske sjøfolk praktiserte en effektiv og sikker breddegradsseilas og et stykke gjennomsiktig stein, cordieritt, for å fastslå solens stilling i overskyet vær, eller en peileskive som muliggjorde en enkel lengdegradsnavigasjon. For en tid tilbake ble det funnet et navigasjonsinstrument i bronse fra Middelhavet. Helt fram til 1600-årene var det til sjøs vanlig å telle raskt til 60 for å måle korttidsintervaller på 30 sekunder ved fartsberegninger. I den islandske Flateyarboken omtales det at den islandske kjøpmannen Bjarne Herjulfsson var den første som vendte hjem etter å ha blitt stormdrevet til Amerika. «Fra Bjarnes seilas finner vi i sagaen nærmest en «loggbok» basert på de samme enkle systemer og tabeller som fønikere, arabere og sjøfolk i europeiske land brukte. Det var greske betegnelser også i den norrøne tabellen», skriver Kåre Prytz.
 
Høsten 1994 foretok statsstipendiat dr. philos Kjell Aartun en vitenskapelig vurdering av ristningene på Langkjenn. Aartun hadde da nylig dechiffrert minoisk Linear A- og hieroglyfskriften som var i bruk på Kreta i eldre bronsealder, og løst en del av
 
den minoiske språkgåten. Han identifiserte enkelte av skrifttegnene blant skålgropene på Langekjenn som over 3500 år gammel minoisk skrift med lydtegnene – we-tu-yu og pi-ti fra en Linear A-tekst (1900–1450 f.Kr.). Teksten er oversatt av Aarthun til «de bløte/rene/ublandede eller ulegerte», dvs. det rene sølvet. Fig. 30), 31), 32) og 33). Aarthun har mottatt Kongens fortjenestemedalje i gull for sin brede forskergjerning og er medlem av Det norske videnskapsakademi, men er underkjent i store deler av det akademiske miljøet i Norge og av Riksantikvaren i databasen Askeladden.
 
Einar Østmo, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, har tidligere vært på befaring og registrert bergsymbolene på Langekjenn i Kongsberg. Han var faglig veileder for den mastergradstudenten i arkeologi som frotagedokumenterte berghellen den 7. mai 2007 sammen med Stiftelsen Natur og Kultur. I Riksantikvarens database Askeladden er ikke den minoiske Linear A-skriften eller minoiske hieroglyfer på Langkjenn nevnt, ei heller tolkningen med angivelse av to mulige minoiske skip! De er havnet i arkeologiens uspesifiserte begrepssekk: Ubestemmelige figurer.
 
På høyfjellet over gården Sørheim, Luster i Sogn, er oddfragment av et bronsespyd funnet antakelig minst 1100 moh. – langt fra de agrare landskapene vanligvis assosiert med bronsealder. Egil Bakka har datert spydet til yngre bronsealder eller før-romersk jernalder. Han knytter det også til Ananjino-kulturen, en jernalderkultur i Volga-Kama-området vest for de hyperboreiske eller ripheiske fjell; de nåværende Uralfjellene.
 
I 1700 oppdaget to reinjegere kobbermalm i Grøndalsfjellet (nå Gruvefjellet) og spydet er funnet anslagsvis fire kilometer nordvest for kobbergruvene.
 
Frotage av berghellen på Langekjenn i gamlegrendåsen i Kongsberg med we-tu-yu og pi-ti fra Linear A (1900–1450 f.Kr.). Lydteksten er oversatt av Kjell Aarthun til «det bløte/rene/ublandede eller ulegerte» eller det rene sølvet. Tegnet oppe til høyre er tolket som et minoisk skip.
 
Kartografi
Det eldste kart vi kjenner til er et veggmaleri fra en landsby i Anatolia, Tyrkia, datert til ca. 6200 f.Kr. Gjennom flere tusen år har kart vist menneskenes ideer om verden rundt dem. Kart i forskjellige former har utviklet seg i forskjellige deler av verden til ulike tider for å fylle ulike behov.
 
Kart bygd på vitenskapelige metoder kom først hos grekerne på 300–100-tallet f.Kr. Med dem kom lengde- og breddegrader og de første projeksjonsmetodene. Størst innflytelse over lengre tid fikk den egyptiske astronomen og geografen Claudius Ptolemaios (som levde på 100-tallet e.Kr.). Hans arbeider fikk betydning for kartografien i Europa på 1300–1500-tallet.
 
Teknologiske forbedringer innen kartografi har kommet gradvis og ofte som et resultat av framskritt på andre områder eller for spesifikke behov. Oppdagelsen av nytt land førte til økt behov for sikker navigasjon, og kartleggingen ble hurtig forbedret med bl.a. nye projeksjonsmetoder. Fig. 29)
 
Det har i løpet av de siste 400 årene blitt en økende forståelse for viktigheten av kartlegging og utvikling av teknologi innen områder som landmåling, navigasjon, trykking, kommunikasjon og databehandling. Utvikling av kartlegging først ved hjelp av fly og så satelitter fra de tidligere 1970-årene brakte med seg nye avbildnings- og målemetoder som har vært særlig viktig i nyere kartografisk utvikling.
 
Fig. 29) Dette tidlige verdenskartet er skåret inn på en babylonsk leirtavle ca. 600 f.Kr. Babylon vises som et rektangel delt av vertikale linjer som representerer elven Eufrat. Små sirkler viser andre byer og land, og verden er omgitt av et hav – «den bitre elven».
 
Website Builder drives av  Vistaprint