Vestfold og verdensarven - Langs Leidin-Nordahl Grieg Fredsfond-Stiftelsen Natur og Kultur
Artikkelen: Løsningen for Moder Jord knyttet til gruvedrift i Andersbotten i Andebu kommune ligger ute i venstre kolonne under: Aktuell kommentar, samt Horisonter.




Slaget ved Nesjar 1016.

Ytre del av Helgerofjorden med Værvågen i forgrunnen. Kong Olavs flåte kom trolig inn gjennom Skarsundet til venstre. Svein Jarls flåte lå inne i fjorden og gjorde seg klare til kamp for å forsvare Nor-rigi og konfødrasjonen. Foto: Per Nyhus

Nesjarspelet ble vist fra 23. til 26. juni i Gurvika. For mer informasjon gå inn i venstre kolonne: Slaget ved Nesjar i pinsen 1016.

Sciringheal, Stiflasund og Wig ligger ute i venstre kolonne.


Høringsinnspillet: Forandring - En endringsplan
Den 25. september vedtok FNs 193 medlemsstater bærekraftsmålene for de neste 15 årene. Ett av delmålene slår fast at de fattigste i landet skal ha større inntekstvekst enn de rikeste. «Transforming Our World. The 2030 Agenda for Sustainable Development» med 17 bærekraftsmål.

Vårt Høringsdokument: Forandring - En endringsplan, datert Sandefjord den 25.09.2016 ligger ute i venstre kolonne.

Hva er FNs 17. bærekraftsmål? ligger ute i venstre kolonne.

Nordmark Symposiet 2016 med innledninger og program ligger ute i venstre kolonne.

Nordisk Folkeriksdag 2016 med innledninger ligger ute i venstre kolonne,

Nordiska fredssamtal i Degersfors 2016 med innledninger ligger ute i venstre kolonne.

Vestfold
Vestfold på det største hadde grense i øst til Vingulmork (et småkongedømme som besto av Østfold, Oslo og områdene rundt indre Oslofjord), i nord til Hringariki og Numadalr, i vest mot Grenland og i sør mot Agder.

I samleverket Diplomatarium Norvegicum, er Grenland bare nevnt i forbindelse med bygdene Lunde, Bø, Saude, Halla, Feen, Ramnes, Nes, Melum, Heddal og Hæreseid (Drangedal). Folkestammen "grenene" er omtalt av den gotiske historieskriveren Jordanes i verket om goternes opprinnelse og historie, år 551.

Vestmarar med de nåværende kommunene Kragerø, Bamble, Brunlanes, Porsgrunn, Skien og Siljan gikk ut av bruk. Snorre Sturlason (1178/79-1241) som bodde i Tønsberg i årene 1219-1220 bidro til det og ble hedret med tittelen skutilsvein. I Olav Tryggvasons saga skriver Snorre: " Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn; han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendenes hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske atten år gammel, og ble siden en stor mann. Så dro Harald hjem med hele danehæren". Harald er den danske konge Harald Blåtann.

Viken fra Elven (Gøtaelven), Østfold, Vestfold og Telemark til Rygjarbit, grensen mot Agder var fra ca. år 800 og til Knut den mektiges død i 1035 periodevis i allianse med danene.





Rygjarbit – er ofte identifisert med neset Gjernestangen to kilometer vest for den nåværende fylkesgrensen mellom Aust-Agder og Telemark. 






Gården Gjernes har navn etter neset, der den norrøne formen er Geiranes i betydning «neset med mange utstikkende geirer (odder/smånes). Rygjabit var navnet på det gamle grensemerket mellom landskapene Viken og Agder; skillet mellom Øst-Norge og Vest-Norge i middelalderen.  Neset ble også grensemerke mellom lagdømmene Eidsivating (etter ca. 1150 Borgarting) og Gulating – og senere også grensemerke mellom Oslo bispedømme og Selje/Bergen bispedømme (etter ca. 1125 Stavanger bispedømme).
 

I ly for Skagerak bak Kjerringfjell ligger morene- og grenselandet mellom hav og skogkledd innland. I de små dalgangene mellom bergkollene ligger fruktbart gammelt jordbruksland. Gamle fâr, huleveier, fegater, geiler og veisystemer med steinstrenger leder en gjennom landskapet.Berg med bronsealderrøyser gir en utsikt over grend og bygd.
 
Gjennom årstidene skifter landskapet karakter. Sol og regn, varmen fra havet, magasinert solvarme i berg og åkerjordens morenestein gir vegetasjon og planter et særlig godt vekstklima.
 
Dette tolvtusenår gamle kulturlandskapet er rikt på natur- og kulturspor som gir tankene et tidløst perspektiv.
 
Kombinasjonen bruksøks i stein, fehold og åkerbruk åpnet tidlig landskapet. Båten ble utviklet videre i yngre steinalder. I bronsealder ble Sandar en av "den sørskandinaviske handelskulturens ytterste forposter mot nord".
 
Det eldste kjente navn på området er Skaun. Stedsnavnets opprinnelige betydning er: en overskuelig, vakker og åpen egn. Her er skålgroper og konturer av bruksbåter hugget inn i bergheller og skipssteinsettinger formidler oldtidens monumentale minnesteiner.
 
Solen glitrer på Hemskilen. En kano glir stille mellom Storøya og Sørbyøya. Ennå kan en padle rundt Storøya, men landhevingen har for lengst innhentet Vannøya og Sørbyøya.
 
Tjodvegen - Sørbygata - og gamle Tverrveger leder syklende, ridende og gående mennesker i Lorentz Berg fotspor helt fram til det tidligere østre innløpet til Kaupang i Viksfjord
 
En gang lå steinalderfáret på Sørbyåsen ved kilen. Helleristninger og bronsealderrøyser er verd et besøk. Ferdselsveiene er en del av natur- og kulturlandskapet. Kulturmarka og fortidens strev gir én feste til å møte morgendagen.
 
I Vestfold er det registrert bronsealdertufter med stolpehull etter et treskipet hus på Tomsbakken ved Jarlsberg. Grender med navneendinger på -by kan ha blitt dannet i bronsealder. Navneendingen er en østnorsk form for betegnelse av gård. På vestnorsk og nordnorsk målføre benytter en gjerne -bø. I Vestfold er begge formene brukt.
 
"Bø (By) betyr "gården"; det var bygdenes centrale storgård som kunne kalles rett og slett med et sådant navn". Forklaringen til Professor i norrøn filologi, Magnus Olsen, underbygges av Lorentz Bergs antakelse av at: "Sørby paa den tiden (1398) var selveiergods". Sørby i Sandefjord.
 
Hustuften - bær (gården) fra yngre jernalder vest for Sørbybekken i Sandefjord kan Bærløkka være utgått fra.
 
Kom ut til en skitur og vift bort vintertunge tanker. Sommeren er fantastisk, men høst, vinter og vår er en tid da andre sider ved naturen tiltrekker en.
 
Kom ut til oss. Se lyset og føl landskapets evne til å temme styrken i stormen en kjølig høstdag. Opplev stillheten en stjerneklar natt. Kjenn duften av korn en sommerdag og lukten av nypløyd jord om høsten. Føl det nappe under isfiske i kilen. Gled deg over de første vipene om våren.
 
Her mellom hav og innland, i et moreneland som ennå hever seg etter istiden, kan en gå trygt og leve seg inn i forgangne tider og drømme om framtida.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Boken kan bestilles fra stnaku (a) gmail.com
 
 
 
 
Vestfolds og verdensarven 
 
 
 
 
 
 
er en følge av innvandring etter at våre forfedre i paleolitikum kom østfra eller krysset Norskerenna. Kartet viser Doggerland landområdene i det som i dag utgjør Nordsjøen, samt Norskerenna og iskappen for 12 000 år siden.
 






Vestfolds eldste registrerte boplasser er 11 800 - 11 700 år gamle fra Sky-Paulerområdet ved E-18 i Larvik.
 
Pauler 1 og Pauler 2 lå i tilknytning til stranden, henholdsvis 127 og 124 meter høyere enn dagens havnivå.
 
 
 
 
 
 
 
 
 Vestmar for 9000 år siden.
 
 
 













De 128 gropene på løsblokka, Hotvedt i Sandefjord ligger 80 moh. og er den største ansamling av groper i Vestfold.
 
60 meter høydekurven til Statens kartverk sammenfaller med kystlinjen fra eldre steinalder 9400 f.n. (før nåtid; 1950) i Sandefjord. 
 
 
 
 
De eldste pollenfunn av smalkjempe (Plantago lannceolata) fra Svinnesmyra 29 m.oh. og fra Kjeldemyr 87 m.oh. er en indikator på at Raet har hatt beitedyrhold for 6000 år siden.
 
Beitebruket ved den daværende  Goksjøfjorden er 500 år eldre enn de eldste sporene av husdyrhold fra den neolittiske steinalderboplassen Auve på Vesterøya i Sandefjord.
 
 
 
 
 
 
 
Det eldste kornpollen i Norge var lenge et funn fra Svinnesmyra rett ved Napperødtjernet i Sandefjord.
 
Det er datert til å være 5450 år gammelt (f.n. 1950) og er 50 år eldre enn det eldste daterte funn fra steinalder boplassen på Auve.
 
 
 
 
Sandefjords verdensarv
 
I paleolitikum, mesolitikum, neolitikum, bronsealder og vikingetid var kystlandskapet annerledes. Skaun var den gamle betegnelsen for området og betyr en åpen og vakker egn.
 
I begynnelsen av 1950-åra ble det gravd ut ei stokkebru ved Båsmyr øst for Kongshaugen i Sandefjord. Den gang brua ble bygd var Båsmyr et sund omlag 2 meter dypt. Østers er funnet fastvokst på en stokk fra utgravinga. Tre- og skjellprøver fra brua er C-14-datert av Laboratoriet for Radiologisk Datering, Trondheim. I prøve T 29 med tre fra en av stokkene ble dateringen: 2425 år gammelt +/- 85 år. I prøve T 30 ble skjell som hadde grodd på stokken, datert til 2260 år gammelt +/- 145 år,  før nåtid (1950). Undersøkelsene i Trondheim fant sted fra desember 1956 til og med april 1957. 
 
Det sydligste punktet av "Kjerkehaugen", hvor brua begynte, var en liten, bar fjellknatt som stakk ut i myra. Den ble kalt "Båsstad". Arkivar Per Hovda ved Norsk Stadnamnarkiv opplyste i 1957 at både "Båsmyr" og båstad har tilknytning til ordet båt.
 
I vest ligger "Frebergåsen", i sydvest "Kongen", nå kalt Gjekstadåsen og i øst "Dronninga".
 
Fra tid til annen er det ved tidligere grøfting funnet trerester i myra, samt et stort eiketre med påsittende røtter og greiner.
 
Gårdbruker Anders Gogstad fortalte på 1950-tallet at man ved grøfting i 1920-åra kom over store eikestokker, som enkelte mente var et båtskrog. De lå vest for stokkebrua, men mer nøyaktig hvor "båt"-funnet ble gjort, hersker det tvil. 
 
 
 
 
Paddelåra på bildet ble funnet ved utgravninga av gangbrua over Båsmyr. 
 
 
 
 
Kanoer med paddelårer er avbildet på helleristninger i Østfold og Bohuslän. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Opp for foten til Osvald Rydjord i rød trøye på bildet til venstre ses padlerne på Bergheimfeltet, Gjerpen i Skien. Bildet ble tatt under Helleristningsseminar 2007 og de sju menneskefigurene holder padleåren høyt hevet. Dyrefigurene i stevner på kanoer var tradisjon også i paleolitikum og mesolitikum.
 
Fra 3500-2700 f.Kr. var den neolitiske boplassen med fangstbønder i bruk på Auve. Sandefjord har en 5 500 år lang tradisjon med fangstbønder. Den industrialiserte fangstvirksomheten sluttet da hvalfangstekspedisjonene ikke ble finansiert etter 1968.
 
 
 
 
 
Spiralfigurene på helleristningsfeltet på Haugen ligger ca. 33 m.oh.  
Spiralene i figurene følger solens bevegelsesretning og har
samme form som spiralene på steinblokken til venstre som står utenfor Newgrange i Irland. 
 
 
 
 
 
 
 
Newgrange ble bygd  for omlag 5200 år siden. 300 år tidligere tok neolittiske fangstbønder i bruk Auve som boplass.
 
Butnakkede økser fra Skolmerød og Bugården er fra eldre steinalder eller messeolitikum. En tynnakket steinøks fra Brønnum og en tykknakket flintøks fra Lystad opp for datidens Sørbykil og Virikfjord er artefakter knyttet til kystens neolittiske bosettingshistorie.
 
Tufter fra neolitikum er avdekket, men ikke fra bronsealder i Sandefjord. Vest for Brønnum på den andre siden av Sørbybekken er tuftene i et jeralderanlegg registrert.
 
Vestre Sandar har femten helleristningslokaliteter av kommunes tjuefem helleristningsfelt og fire steinblokker. Område har også 26 åsrøyser. Arkeologer har datert dem til steinalder/bronsealder. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Oppe på Raet står skipssteinsettingen på Elgesem.
 
 
Vetene på Vitafjell og Varden har tilknytning til gammel bosetting. De kan være reist så tidlig som 700 år f. Kr.

Krigere med keltiske skjold padlet den gang nordover i krigskanoer langs Leidin. Andre gikk til fots eller red på hest. Motiver med keltiske skjold er avbildet på bergheller i Østfold og Bohuslän. Over til venstre fra Litsleby, Tanum kommun i Bohuslän.
 
Betegnelsen helle gjenfinner vi i Lahelle og Stathelle. Sluttstavelsen viser tilbake til en gammel omlastningsplass. Bergheller med ristninger var lokale og regionale steder folk samlet seg for å tinge nytt eller fortelle.

 
Kandidat Søren Anton Sørensen skrev i boken "Det gamle Skirigshall" at stedet var nevnt i engelske kilder.
 
Det har vært lett etter Skiringhall i mange år. Stedet er ikke endelig påvist. 
 
En 80 meter lang gate og mer enn 15 registrerte bygninger/tomter og gravhauger, samt en havn ble i 2012 avdekket av arkeologer ved hjelp av georadar og magnetometer omlag 550 meter sør/vest for Gokstadhaugen.
 
"Vi tror at Heimdal er et eldre handelssted enn selveste Kaupang. Vi har funnet spor som tyder på at Heimdal ble et Handelssted allerede på 700-tallet", uttalte professor Jan Bill ved Kulturhistorisk museum til Sandefjord Blad 20. april 2013. Kaupangen i Viksfjord ble etablert tidlig på 800-tallet.
 
Riksantikvaren og kulturminnevernet i Vestfold hadde sommeren 2012 utgravninger på Heimdal i Sandefjord. Følg med på:  
 
 
 
Vestfolds oldsaksminner har sammenheng med innvandring og kulturspredning i et stort geografisk område. I dag ofte reflektert i dagens politiske kontekst. Velkommen til en reise fra fortid til samtid og framtid ved å gå inn på de akuelle tekststeder i venstre kolonne. 
 
 
Agnes steinsetting, Stavern i Larvik kommune. Steinsettingen består av 14 steiner som utgjør en skipsform  med stevnene i vest-øst retning. Skipet er 22 meter langt. Den østre stevnesteinen rager 1,9 meter over bakken.
 
 
Gaia – replikaen av Gokstadskipet – seilte inn Sandefjordsfjorden i pinsen 1993 etter deltakelsen på miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro i 1992.
 
Ved millenniumskiftet brant 1500 veter langs Leidin og over hele landet for fred, åpenhet og samhold. Tusenårsilden samlet 250 000 medmennesker i 400 norske kommuner.
 
Sandefjord kommune eier Gaia.
 
Kastet innerst i Medfjorden i Sandefjord. 
 
 
*
 
Søsterskipene Åsa og Gaia. 
 
Velkommen om bord.
 
Gokstadskipet (895 - 905) er fra Sandefjord.
Det er 23,8 meter langt og 5,2 meter bredt og har 32 årer.

Artikler av forfattere står for deres egen regning. 
De samsvarer ikke nødvendigvis med Stiftelsen Natur og Kulturs vurderinger.
 
Redaktør Knut Vidar Paulsen
 
Hellerisnigsskipet ved Sørbybekken i Sandefjord.
 
(c) Stiftelsen Natur og Kultur
 
Website Builder drives av  Vistaprint